Tinderanglerne

Semeltinden - sprett champagnekorkene, lista er komplett!

2010-09-25T20:14:00.017+02:00

Skrevet av Sondre

Forord

Endelig var tiden inne… etter å ha lett med lys og lykte etter potensielle 10pf-kandidater de siste ukene var beslutningen gjort – nå kunne lista for Norges fjelltopper over 2000 moh. (primærfaktor 10m) kompletteres! Værmeldinga så lovende ut med høytrykk på tekstvarsel og knallgule soler som symboler på yr.no. Forventningene var store da jeg med en gjeng kjære og kjente turkamerater stod klare på Spiterstulen en tidlig lørdags morgen, dog i noe hustrig høstvær med snø og skyer på toppene. Vi satset på at det ville letne etter hvert. Det var med blandede følelser at Spiterstulen skulle være utgangspunktet for min siste 2K-tur, men pga at Leirvassbu var stengt og båten til Gjendebu hadde sluttet å gå for sesongen ble stulen mest gunstig siden mange ville kose seg med felles mat og drikke etterpå. Jeg hadde i lang tid bestemt at Semeltinden skulle være den siste toppen min. Grunnen til det er at den ligger omtrent midt i hjertet av paradiset Jotunheimen, den er teknisk enkel å nå med unntak av lang anmarsj og det ville være et perfekt sted for å peke og mimre mens jeg skuer mot toppene omkring, vel vitende om at jeg har vært på dem alle. Da jeg startet med 2000-metersprosjektet august 2008 gledet jeg meg utrolig til denne kompletteringsdagen. Nå var dagen kommet, men av en eller annen grunn gledet jeg meg ikke såå mye, følelsen var ganske ambivalent. Det skulle bli både godt og vemodig å være ferdig med prosjektet som jeg har brukt store deler av fritiden min på de siste par årene…

Turen er igang

Så gikk startskuddet og vi la i vei innover Visdalen. Turfølget bestod av meg, pappa (Ånund), onkel Halvor, Øyvind Brekke, Olav, Jørn, Andrew, Arne, Turid, Morten (fra Rena) og Morten Helgesen. Mange andre var også invitert, men disse passet det dessverre ikke for denne helgen. Praten gikk lett, og før vi visste ordet av det var vi på vei opp i Urdadalen. Været hadde ikke bedret seg i vesentlig grad, noe som gjorde meg en smule urolig. Meteorologen var jo så sikker i sin sak om at lørdagen skulle bli fin… Stundom virket sola som en måne der den skinte gjennom skyene. Øyvind fortalte av erfaring at når man tror at sola skal dukke opp og den ligner en måne tetner det heller til og begynner å snø. Han hadde dessverre rett, lenger oppe i dalen kom det faktisk ei byge, men noen sprekker i skylaget ble det også. Faktisk fikk vi se Semeltinden uten skyer og med sol på! Andrew hadde gått i forvegen og her oppe i dalen tok vi ham igjen. Hyggelig å møte denne karen som jeg lenge har hatt kontakt med over nettet, men aldri møtt IRL!

Ny topp (pf10)

Steinene var såpeglatte med nysnø oppå så vi måtte trå varsomt fremover. Det var deilig å komme innpå snøfonna nord for Semeltinden og følge denne et stykke. Andrew besluttet å returnere like før toppen av fonna da han var bekymret for kneet og om han ville bli en sinke på vei tilbake (det tror ikke jeg!). Til venstre for ryggen registrerte vi en mulig kandidattopp. Fra enkelte vinkler så denne farlig nær 10m ut og svært utilgjengelig. Pokker, skal det aldri bli slutt på dette kandidattullet!? Men fra en annen vinkel lenger oppe viste det seg at denne ikke hadde mer en 2m pf. Puh! Jeg rundet hovedtoppen på høyre side da jeg ville innom sekundærtoppene først. Ut til sørtoppen var det meterdyp snø enkelte steder og svært tungt å gå, men vi kom nå fram til slutt. Herfra så hovedtoppen stilig ut der den tidvis dukket fram fra skylaget!

Jeg hadde drasset med litt klatreutstyr for å komme meg opp på den lille kandidattoppen sørøst for Semeltinden sørtoppen. Morten valgte å døpe denne til ”Semelkødden”. Den kunne bli temmelig spenstig på dette føret! Vi trakk ned i skråningen og endte på en avsats til høyre for skaret dens. Arne var kjentmann og viste meg en blokk der vi kunne sette standplass. Blokka var på ingen måte bombesikker, tvert imot, men bedre enn ingenting dersom jeg skulle falle. Jeg hadde ikke med noen mellomforankringer så dette skulle bli spennende. Først måtte jeg traversere horisontalt på en snødekt liten hylle bort til skaret. Hvor skaret er blir en definisjonssak. Ovenfor det ”opprinnelige” skaret i en sprekk ligger en del steiner som Kim Dahlen ved et uhell klarte å kile fast. Om man kaller disse fastkilte steinene for skaret målte vi primærfaktoren til 8,7 meter, men med opprinnelige skar er toppen 10,1 meter pf… Fra skaret bar det opp en bratt og snødekt egg som jeg kloret meg opp vha stegjern og isøks. Deilig å komme på toppen, og turfølget gratulerte meg nedenfra! :-) Etter lasermålingene kom jeg meg tilbake med veloverveide steg, tok av meg klatreutstyret og begynte på siste sjarmøretappe mot selveste Semeltinden.

Egne tanker om 2k-prosjektet

På vei mot Semeltinden sa jeg ikke stort, men tenkte tusen tanker for meg selv. Om alle de fantastiske stundene blant tindene, både alene og sammen med turkameratene som betyr så utrolig mye for meg. 87 turer, et par bomturer og ca. 380 topper over 2000 moh (flere besteget flere ganger) er det blitt siden den første toppen (Vinjeronden) ble bægga sommeren 2002. Som sagt begynte jeg å samle systematisk fom. august 2008, men det var først etter jeg fikk lappen i februar 2009 at det virkelig tok av! Det var jeg, Bjørn-Even og Carl Fredrik – ”Tinderanglerne” som i lag skulle erobre dem alle. Vi startet bloggen http://www.tinderanglerne.blogspot.com/ der rapporter fra alle 2K-toppene ligger. Vi hadde nok noe ulik motivasjon når det kom til stykket. Carl Fredrik ankom et punkt der han fant ut at han måtte nedprioritere turene til fordel for idrettene sine (langrenn, løping og sykling) som han satser høyt på. Bjørn-Even har vært en uunnværlig turkompis og har stilt opp på de fleste turene. Det er på slike turer vi har hatt, til alle årets tider, gjerne over lengre perioder og med alle slags tenkelige utfordringer at man virkelig blir kjent med hverandres person. Man må ta vare på hverandre og seg selv. Det jeg har lært best av gjennom disse to årene er av situasjoner hvor man slipper unna med skrekken. Blant annet da jeg sklei utfor snøflanken øverst på Midtre Ringstinden og fikk brudd i høyrefoten (som jeg gikk med hele sommeren). Dette kunne fått et fatalt utfall med litt mindre flaks. Jeg og Alex lærte hvor mye en kropp kan yte selv om man er totalt utslitt, tom for vann og temperaturen er nede mot -30c da vi prøvde en ”snarvei” ned fra Store Midtmaradalstinden 20. desember 2009. På vei opp til Høgvagltinden gikk jeg usikret over Høgvaglbreen og rotet meg bort i et mylder av sprekker. Dette er bare tre av mange eksempler på nestenulykker. Stort sett har man hellet på sin side, men tro ikke at du er like heldig neste gang.

Å være i fjellet og naturen er den beste medisinen som finnes for meg. Her får du renset hjernen, blir kjent med deg selv, utvikler ditt eget potensial fysisk og mentalt, realiserer deg selv… og dette er noe jeg kommer til å fortsette med så lenge jeg lever på denne jord, selv om ei toppliste måtte være fullført. Det er mange andre jeg også vil takke for å ha fulgt meg på turene. Kanskje spesielt Alexander S og Øyvind M som ikke kunne bli med denne helga. Disse to har jeg hatt mange harde og uforglemmelige turer sammen med! Jeg håper at vi kan fortsette trenden i årene fremover. Tenker å fortsatt samle smått på kommunetopper. I tillegg ønsker jeg å klatre mer og muligens bestige topper utenlands. Har blant annet som mål å ta alle 2K-topper i Norden. Dessuten er det planlagt en tur til Jan Mayens 2000-metringer juni 2011. Hvilken topp vi står på om for eksempel ti år vet jeg ikke, veien blir som kjent til mens man går…

Motivasjonen min for å kjøre +- 70 mil t/r bla. Jotunheimen helg etter helg etter helg er ganske enkelt forklart med genuin interesse for fjell, tinderangling og friluftsliv, det å oppleve naturen på sitt vakreste, toppomani og rett og slett å kunne leva livet! Jeg må i den anledningen rette en STOR takk til min mor og far for at jeg har fått lov til å slite ut den gamle Passaten noen tusen mil. Det eneste jeg til nå har betalt er drivstoff som kun er en brøkdel av bilens utgifter.

Å være den yngste (19 år) som har besteget alle 2000-metringene har jeg ikke brydd meg om. 2K-turene har faktisk kun dreid seg om 50-60 % av utførte fjellturer i 2009 og 2010 (de to mest aktive 2K-årene). Motivasjonen jeg bruker sitter lenger inne, og til de som ikke forstår meg vil de nok heller aldri gjøre det.

Den siste varde er berørt!

Så tilbake til selve turen… like før varden fikk jeg beskjed om å vente på at gjengen skulle stille seg opp ved toppvarden. Deretter fikk jeg klarsignal om å komme og ble klappet inn de siste meterne til toppen, og DER var varden berørt! Klemmer og skulderklapp fikk jeg av gjengen, og Arne og Turid ga meg en eske med ”kremtopper” som ble broderlig fordelt rundt. :-) Egentlig skulle jeg også ha med sjampis, men den var det Øyvind M som hadde kjøpt inn, og dessverre lå han hjemme med feber og oppkast. God bedring, Øyvind! Øyeblikket var perfekt, det eneste jeg er så dypt skuffet over og som jeg fremdeles ergrer meg bittert for er været. Tilnærmet null sikt fra toppen var ikke det vi bestilte på forhånd. Jeg har svært få uværsturer å se tilbake på, og det er latterlig at den siste turen skulle gå i slikt kjedelig vær med tåke! Jaja, får prøve å ikke tenke for mye på det. Skal uansett tilbake til Semeltinden en gang i knallvær, det er garantert. Returen gikk finfint ned nordfonna, og ned Urda- og Visdalen holdt vi et særs høyt tempo for å rekke middagen vi hadde bestilt.

Brukte 11 timer på denne 30 km lange turen med ca. 1400 høydemeter. Middagen smakte virkelig godt - kyllinggryte, poteter, salat og rødvin. Faktisk var dette første gang i livet at jeg smakte på alkohol (blitt voksen nå da?), hvem vet om jeg blir et fyllesvin fra nå av? ;-) Ble ellers en hyggelig kveld i peisestua. Neste dag var det selvsagt ikke en sky på himmelen… Dro da til Valdres for å gå en fantastisk fjelltur på Gråskarvet med eventyrlig utsikt tilbake mot fjellområdet jeg har blitt svært godt kjent med gjennom de siste par årene – Jotunheimen.

Takk for turen, sees i fjellet…

-Sondre (500fjell)

NB! Dette blir det siste blogginnlegget her for min del. Formålet mitt med bloggen var å dele turene fra alle 2k-toppene med omverden, og nå er målet nådd da lista er komplett. Det er bare å lete i bloggens arkiv for turrapporter fra topper over og under 2000 moh. Bloggen blir ikke slettet.

Er du interessert i å fortsatt lese turrapporter i tekst og bilder fra meg så følg med på http://peakbook.org/500fjell (anbefaler alle toppinteresserte å selv involvere seg på peakbook). Tusen takk for meg, og takk til alle leserne som har fulgt med på prosjektet! :-)

Videoer:

Semeltinden - http://www.youtube.com/watch?v=mSCib6q_cJc
2k-kavalkade del 1 - http://www.youtube.com/watch?v=mE0cwg6B4Dk
2k-kavalkade del 2 - http://www.youtube.com/watch?v=ggubIeVKWks

--------------------------------------
Gjengen på vei innover Visdalen fra Spiterstulen med et håp om at været skal bedre seg.

Gjengen i Visdalen like ved krysset opp mot Urdadalen. Høytrykket som var meldt har vi foreløpig sett lite til...

Pause ved vann 1540 i Urdadalen.

Semeltinden sett fra Urdadalen i nord.

En liten rast før oppstigningen til Semeltinden (bakgrunnen) fra nord.

Mot Semeltinden!

Glede på Semeltinden sørtoppen!

Utsikt ned mot den spenstige sekundærtoppen ved Semeltinden sørtoppen. Vi kaller den bare "Semelkødden".

Turid på vei ned mot sekundærtoppen øst for Semeltinden sørtoppen. I bakgrunnen ses den mystiske østegga til Semeltinden sørtoppen.

Et glis før det bærer ut mot Semelkødden...

På vei ut mot sekundærtoppen øst for Semeltinden sørtoppen. Spenstig her!

Meg på vei opp snøeggen til Semelkødden.

Morten måler "Semelkødden" sin primærfaktor med laser.

Meg på toppen av Semelkødden!

Utsikt tilbake fra mitt ståsted på Semelkødden.

Den siste varden er nådd!

Lykke over å ha besteget alle toppene over 2000 moh. i Norge. Semeltinden ble den siste.

På vei ned fonna nord for Semeltinden i vakkert kveldslys...

Begivenheten ble feiret med god mat og drikke på Spiterstulen!

Kart over ruta:

Urdadalstraversen

2010-09-05T00:39:00.006+02:00

Skrevet av Sondre

Våknet av en altfor tidlig revelje i teltet ved Spiterstulen. Øyvind purket og sov, mens jeg hadde ambisjoner om Urdadalstraversen. Været var upåklagelig, akkurat som dagen før. Når det meldes om høytrykk vet en ofte hva værgudene serverer oss. Problemet var at jeg var temmelig sliten etter gårsdagens tur, og jeg slet noe med motivasjonen dersom jeg skulle tulle oppi den samme snøen over Urdadalsryggen. Arne hadde advart meg om storsteiner ur der oppe, noe som ville være ganske ille med denne snøen. Uansett så skulle jeg over…

Den første psykiske knekken jeg fikk etter å ha startet fra Spiterstulen var at jeg kom på at jeg hadde glemt å låse bilen. Faen… jeg la fra meg sekken og tuslet tilbake. Kroppen var rimelig slapp, og jeg hadde mest lyst til å bare legge meg ned i lyngen og sove. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle ta en eneste stopp før elvekrysninga i Urdadalen! Det beste var å holde kroppen i gang. På grunn av lite nedbør og kaldt vær de siste dagen var heldigvis ikke T6en opp Visdalen like gjørmete som normalt. Da jeg endelig kom opp til foten av Store Urdadalstinden fylte jeg vannflaskene og tok en velfortjent pause. Ryggen oppover så grei ut mtp at snøgrensa var høyere enn på toppene rundt Svellnosbrean. Jamt og trutt tok jeg høydemeter for høydemeter, og da jeg omsider møtte snøen gikk tempoet naturligvis ned. Tørr og såpeglatt snø som dekket sprekker mellom steinene og gjemte tak for hender og føtter var det mye av der oppe. Klyvinga var såpass enkel at jeg ikke fikk behov for stegjernene.

Livet smilte til meg da jeg omsider kom opp i sola på Store Urdadalstinden. Her hadde sola virkelig gjort jobben og smeltet masse snø på ryggen videre ut mot Midtre! Jippi, endelig tørt fjell å klyve på. Tok en god pause på toppen av Store Urdadalstinden og nøt utsikten i det fagre høstværet. Ikke en sky på himmelen og ikke et vindpust! Fjellvannene lå blikkstille nedi dalene og Semelholstinden speilet seg så fint i Semelholstjønne. Ikke feil å være her i dag, kanskje ikke så dumt å stå opp av senga fremfor å purke videre slik som Øyvind. :-) Etter hvert gikk jeg videre mot Midtre Urdadalstinden. Fjellet var tørt og fint å gå på. Først over en sekundærtopp før jeg kløv over en raudbergspinakkel. Deretter grei klyving opp til Midtre. Undervegs fikk jeg øye på ”mannen på Urdadalsryggen” som tålmodig har stått der i sikkert flere hundre år. Registrerte at det hadde vært en som hadde gått ryggen her dagen før, la merke til stegjernsspor i snøen. Tok en god pause på Midtre før jeg fortsatte over sørtoppene. Spesielt to steder var litt luftige, det ene stedet over et hakk rett etter Midtre. Her var det satt ut et langt tau. Det andre var ned og opp fra sadelen nord for Urdadalstinden S1. Opp her var det klatring 2+, litt verre ble det med snø, men ikke noe stress. Det som er kjekt med Urdadalsryggen og som gjør at den passer for de fleste uten overflod av høydeskrekk er at man kan følge ryggen så mye man vil, og om det blir for luftig kan man bare trekke ned enten til venstre eller høyre flanke. Alt kan omgås!

Fra S-1 var det nærmest motorvei ut resten av ryggen. Etter hvert dreide jeg til venstre og ned på stien i Urdadalen. Nede i dalen lå tjerna fortsatt speilblanke, et harmonisk og fredfullt syn. Høsten er og blir noe for seg selv. Tok en 20 minutters lur i lyngen før jeg vandret ned Visdalen til Spiterstulen, med mangfoldige minner og opplevelser i sekken. Helgen ble feiret med hjemmelaget karamellpudding på Lemonsjø. :-)

Turdata:
8t 30min
1330 høydemeter
25 km

Visdalen sett fra nordryggen til Store Urdadalstinden.

Store Urdadalstinden sett fra nordryggen.

Utsikt sørover fra Store Urdadalstinden. Semeltinden er kolossen i bakgrunnen.

Panorama fra Store Urdadalstinden. PS: der det står Tverråtind skal det egentlig stå Tverrbytthornet. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=24283

Hellstuguryggen sett fra Store Urdadalstinden. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=24282

Semelholstinden speiler seg i Semelholstjønne. Sett fra litt sør for Store Urdadalstinden.

I østveggen på Midtre Urdadalstinden står denne eldgamle karen med sekk og lue.

Midtre Urdadalstinden sett fra nord. I forgrunnen står en raudbergpinakkel med pf 9.

Store Urdadalstinden sett fra like nord for Midtre Urdadalstinden.

Like sør for Midtre Urdadalstinden finnes dette hakket som byr på litt luftig klyving. Et tau var satt ut her også.

Urdadalstinden S-1 sett fra nord. Opp dit var det klyveklatring grad 2+.

Urdadalsryggen sett fra helt sør på ryggen.

Semeltinden - et majestetisk og flott fjell i hjertet av Jotunheimen. Sett fra sør på Urdadalsryggen.

Store Urdadalstinden og Styggehøe speiler seg i vann 1540 Urdadalstjønne.

Rute Urdadalstraversen:

Svellnosbrean rundt

2010-09-04T23:53:00.008+02:00

Skrevet av Sondre

”Nei og nei, nå er det så overskyet at det nesten snør” sier Arne utenfor teltduken. Han har kommet kjørende opp til Øyvind og mitt sitt telt ved Spiterstulen, mens han selv har sovet i bilen lenger nede i Visdalen. Hva? Det var jo meldt høytrykk og skyfri himmel!? Først da jeg tittet ut av teltluka skjønte jeg at det hele var en spøk, bedre vær skal en lete lenge etter! Alle tre var gira, og etter en god frokost var vi alle klare for tur. Dagens mål var å gå den beryktede hesteskotraversen Svellnosbrean rundt, noe som skulle vise seg å bli et realt BLODSLIT på føret vi ble servert…

Det gikk rolig og greit fra Spiterstulen og opp moreneryggen til Eventyrisen. Vannflaskene ble fylt i bunnen av morenen, men dessverre altfor lite. Både Øyvind og Arne hadde ikke vært i høyfjellet på vel en måned, så det var godt å vende tilbake etter et slikt avbrekk. Øyvind fjaset noe om forkjølelse, men jeg var sikker på at dette var en dårlig unnskyldning slik at vi ikke skulle få forventninger til formen hans. Dagens første utfordring var den Midtre Tverråtindens østhammer. Denne kan omgås via en bratt flanke på nordsiden (øvre del var nå avsmeltet ned til fjell), men for å krydre turen hadde vi drasset med klatreutstyr for å ta direktehammeren. På avstand så denne bratt og steil ut, men heldigvis fri for nysnø. Øyvind ”ledet” (gikk først opp med tauet) første taulengde, men jeg ble utålmodig og fulgte etter usikret. Et sted var det et vått dieder som jeg ble sikret over, resten av veien hadde ingen behov for tau. Klyveklatringa gikk greit, og etter at Øyvind sikret Arne opp pakket vi sammen sakene. Øyvind fikk ikke ut en kamkile han brukte til standplassen, så om noen har lyst på en slik er det bare å reise opp for å prøve å få den ut. Vi holdt litt ut til venstre før vi klatret oppover. På et av de siste opptakene lå det tett med nysnø som gjorde det litt i overkant spennende, men vi følte heller ikke her behov for tau.

Så begynte turens tyngste og farligste del, traskinga i ur med dyp ny snø! Meterne gikk svært sent av gårde, og hele tiden var vi nære ved å brekke beinet i sprekker mellom steinene som var dekket av snø. Vi sklei og ramlet, og det hele var i grunn irriterende, slitsomt, farlig og vondt. Da vi omsider nådde Midtre Tverråtinden var jeg ikke optimistisk med hensyn til resten av turen, på dette føret ville det bli både tidkrevende og skummelt. Jeg hadde jo motivasjon i form av å få toppene på lista, men Øyvind og Arne hadde jo disse fra før… Etter en pust fortsatte vi videre. Ned fra Midtre måtte vi først klyve et parti før en 20 meters rappell ble tatt. Blokka vi hadde rappellfeste i var nok ikke helt etter boka. Størrelsen var grei, men siden den lå på et skrått sva var førstemann ekstra rask med å fire seg ned. Bort til Store Tverråtinden fortsatte jævelskapen. Dette er det tyngste og farligste føret alle som fins i de fire årstidene her oppe, så det ble ikke vekslet så mange gloser enn litt saftig banning. Jeg forsøkte med stegjern, men det var så mye snø og gjemte sprekker at det ikke var noe bedre her, dersom man ikke skulle klyve. Like før toppen ropte Arne bak meg at han hadde bestemt seg for å bryte pga at han mente han ville bli en sinke for laget (det hadde han ikke blitt!). Han ville gå ned flanken til Tverråbrean, men det viste seg å ikke være noen ”walk in the park”. Øyvind som gikk noen meter foran fikk ikke budskapet om at Arne snudde før jeg fortalte ham det på Store Tverråtinden. Han ble litt snurt da Arne var den som hadde med kaffekoker og isøks som han selv ikke hadde.

Videre stakk jeg bortom Vestre Tverråtinden (selv om denne ikke har pf10 er den på Røynes liste) før jeg skled på Svellnosbrean (DEILIG!) ned til Nørdre Tverråtinden som bød på tørr og fin klyveklatring. Øyvind gikk i forvegen ned til noen steiner på laveste punktet mot Ymelstindene for å slappe av mens jeg gikk bort på Svellnosbreahesten. Jeg vurderte breen som sikker og valgte derfor å gå uten tau her. Jammen var det mye mer snø her enn i Hurrungane og Midt-Jotunheimen! Da jeg ankom Øyvind viste det seg at han hadde sovnet mens jeg var bortom hesten. Det hadde gjort ham så slapp at han hadde problemer med å komme inn i turrytmen igjen. Men vi måtte bare fortsette opp til de søre Ymelstindene. Vi holdt breen så mye som mulig, men måtte være påpasselig i forhold til den store bregleppa (bergschrund) som gikk langs ryggen noen meter fra land. På det flate platået sør for disse sekundærtoppene gikk det faktisk greit å hoppe fra stein til stein! Øyvind fant forresten ut at han hadde glemt igjen det ene paret av hansker på hvilesteinen i stad, så om noen finner dem, ta gjerne kontakt. ;-) Neste topp var Ymelstinden, og vi var spente på hvilken rute vi skulle ta opp til denne. Vi hadde tre valg: (1) å gå rundt gå rundt toppen via vestura og ta den ”enkelt” fra nord, (2) å gå søreggen direkte med sikring grad 3 og (3) gå ”Kims renne” til høyre for denne eggen som er omtalt som løs og ekkel. Vi valgte å prøve oss direkte på søreggen som så fin og avsmeltet ut. Tauet tok vi fram når vi måtte trenge det. Klatringa var fin og ganske luftig etter hvert, ikke flust av tak, men vi kom faktisk opp uten å ta frem tauet. I øvre del var det noe snø som gjorde det mer vanskelig, men da gikk det greit å gå litt ut mot venstre. Ymelstinden done!

Fra Ymelstinden så vi to bergensere på vei opp mot Storjuvtinden. Yes, tenkte vi. Da får vi forhåpentligvis spor et stykke! Men ved et parti før toppen snudde de og gikk ned igjen til Storjuvbrean. Jeg begynte å lure på om vi likesågodt skulle omgå eggen opp til Storjuvtinden via flanken til venstre, men det går jo så mye raskere via ryggen, dermed prøvde vi på den. Fra nå av måtte vi frem med stegjern og isøks (som bare jeg hadde). Ned fra Ymelstinden gikk vi først litt til venstre før vi skar ut til høyre til en annen egg. Denne ble fulgt frem til en bratt hammer som ble omgått i flanken på høyre side. Videre var det ”grei skuring” (les: jævlig som alltid) frem til det punktet bergenserne snudde. Vi fant det enklest å følge noen hyller ut mot venstre, og vips så var vi oppe på Storjuvtinden! Begge var helt utkjørte, og vi visste at det var mange hindringer som gjenstod før vi kunne få på oss tørre klær og hoppe opp i soveposen. Øyvind hadde fått feber og var ikke seg selv, mens jeg slet med stegjern som til stadighet løsnet samt gjennombløte og iskalde sko (neste gang skal jeg huske gamasjer). Føttene ble så kalde at jeg var nødt til å varme føttene en gang i blant (sliter med dårlig blodsirkulasjon etter turen til Store Midtmaradalstinden før jul). Her var det så absolutt ingen kjære mor!

Vi gikk som noen amøber over østtoppen på Storjuvtinden og bort til det som måtte være den første hammeren. Bort dit var det mye løst og skummelt. Øyvind var en millimeter fra å få en stor stein over foten sin! Vi slet med å finne rappellfeste, men fant et til slutt. Derfra var rappellen akkurat (!) lang nok til å komme seg ned. Jeg gikk i forvegen for å sjekke ut veien videre. Her hadde jeg lest at det skulle være en hammer til, men omgåelser skulle også være mulig. Litt til høyre for hammeren klarte jeg å klatre meg ned et godt stykke før det sa stopp og en ny, men kortere rappell måtte til. Jeg ropte opp til Øyvind og sa at det gikk greit å klatre ned hit. Da jeg fikk til svar at han mente det så for vanskelig ut og fablet om å ta en rappell forstod jeg at han DEFINITIVT ikke var frisk. Når Mayhassen nærmest spør meg om hvor det er best å gå tyder det på sjukdom. Huffamei! Etter en rappell til var siste delmål å komme seg opp på Norges tak – Galdhøpiggen. Veien opp så lang ut på en forbanna nedsnødd egg som sikkert bød på mange nestenulykker og sår på leggene. Det var jævelig også, og vi hadde gått tomme for både vann og niste. Og uten mat og drikke duger ikke helten… Øyvind begynte å vurdere å gå ned til Svellnosbrean for eventuelt å følge brekanten eller noe. Men neida, vi SKAL komme oss opp på Piggen! I øvre del kom det såkalte røde punktet i Helgesens bibel. Her var det snø, men vi kom også opp her uten sikring, selv om det skal sies at det ikke var noen parktur.

Omsider kom vi over kanten og kunne kave oss bort til stien og motorveien opp til hytta og toppen! Vi hadde på forhånd sagt at vi ikke kom til å orke å gå de få hundremeterne opp til toppen, men vi syntes det ble for sært å ikke gå opp dit når en er såpass nærme. Jeg har vært på Piggen to ganger før, men begge i tåke, nå skulle jeg endelig få se den sagnomsuste utsikten fra denne toppen. Og ja, den ER faktisk fin, hvertfall i slikt vær! Kveldssola var nydelig herfra og vi gratulerte hverandre med at nå skulle det bli andre boller. Ved hytta møtte vi en gjeng ungdommer som skulle overnatte i telt. De hadde drasset med seg alle slags godsaker, blant annet engangsgrill, øl og krydderpølser. Dem hadde fulgt med oss fra toppen og trodde vi var Himalayaklatrere av noe slag. Vi tok det som et kompliment, men måtte forklare at vi ikke var av den typen (enda). Hyggelige som dem var bydde dem oss på både vann, pølse og evt snus. Tusen hjertelig takk, you saved our day! :D

Vi tok farvel med våre venner og med nye krefter (den pølsa gjorde susen!) surfet vi oss nedover fonna og over Keilhaus Topp og Svellnose før vi holdt en lett jogg ned mot Spiterstulen. Rakk ned akkurat før det ble mørkt! Møtte Arne som hadde kommet ned bare drøyt to timer før oss! Turen ned fra Tverråtindane var ikke så enkel som han hadde trodd på dette føret. Imens hadde han forsøkt å kjøpe middag på Spiterstulen, men heksa slo til igjen og nektet ham det da han ikke var overnattingsgjest (er det om å gjøre å tjene minst mulig penger eller?). Helt utrolig og sær holdning det stedet har… Men vi koste oss uansett med boksemat/drytech, potetgull, brus og en knert rundt Arnes koselige leirbål nede i Visdalen. Alle var trette etter dagens tur og Øyvind og Arne bestemte seg for å ikke ta tur neste dag. Dermed ble det bare jeg som fikk nyte helgas høytrykk til fulle. :-)

Tusen takk for en slitsom, jævlig, men også herlig tur!

Turdata:
13t 50min
2250 høydemeter
18 km

På vei mot morenen opp til Eventyrisen.

Hammeren opp mot Midtre Tverråtinden fra øst nærmer seg.

Eventyrisen sett fra oppstigningen til Midtre Tverråtinden fra øst. Glittertinden ses bak til høyre.

Arne klatrer opp hammeren øst for Midtre Tverråtinden.

Midtre Tverråtinden sett fra øst.

Arne går de siste meterne opp til Midtre Tverråtinden.

Store Tverråtinden sett fra Midtre Tverråtinden. Pent ja, men helt for jævlig føre å gå i.

Øyvind i rappell ned fra hammeren vest for Midtre Tverråtinden. Arne slapper av under.

Rappellen ned hammeren øst for Midtre Tverråtinden.

Omsider nådde vi Store Tverråtinden! Midtre bak.

Panorama fra Vestre Tverråtinden. Øyvind vandrer på Svellnosbrean nede til høyre. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=24281

Store Tverråtinden sett fra like nord for Vestre Tverråtinden.

Artig klyving opp på Nørdre Tverråtinden.

Panorama sørover fra Svellnosbreahesten. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=24280

Øyvind slapper av på sadelen mellom Nørdre Tverråtinden og Ymelstinden. Vestre og Nørdre Tverråtinden i bakgrunnen.

Ymelstinden sett fra Ymelstinden S2. Vi klatret direkte opp (grad 3). Storgrovtinden og Bakarste Stogrovhøe bak til venstre.

Klatring opp søreggen på Ymelstinden.

Nå har vi kommet helt til Storjuvtinden. Ymelstinden i forgrunnen. Lenger bak ses bla. Bukkehøe, Storebjørn og Hurrungane.

Skardstinden sett fra Storjuvtinden. En av de fineste vinklene dette synes nå jeg.

Vesle Galdhøpiggen og Galdhøpiggen sett fra Storjuvtinden.

Storjuvtinden sett fra sørvestryggen på Galdhøpiggen.

Øyvind sjekker ut mobilforholdene på sørvestryggen til Piggen. Nå begynner vi å virkelig bli trette av denne forbannede snøen!

Endelig! Nå er det ikke langt igjen til Norges tak.

Siktskiva på toppen av Galdhøpiggen.

Utsikt sørvestover fra Galdhøpiggen mot bla. Svellnosbrean.

Krydderpølsa vi fikk av karene på Galdhøpiggen reddet dagen vår!

Pastelltimen fikk vi på vei ned fra Piggen. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=24277

Rute Svellnosbrean rundt.

Dyrhaugsryggen og Nørdre Midtmaradalstinder

2010-08-30T23:13:00.007+02:00

Skrevet av Sondre

Brr… brrr… YES! At det er så kjølig i bilen på morran tyder bare på én ting – klarvær! Det fantes ikke en sky på himmelen der jeg så opp fra Øvre Årdal. Jeg hadde bevisst tatt natten her i stedet for Turtagrø i håp om å få en mindre hustrig natt. Sommersoveposen må nok snart pakkes ned for i år. Kjørte over Berdalsbandet til munningen av Ringsdalen. Toppene var nå kledt i hvitt, vinteren hadde kommet til høyfjellet. På radioen hørte jeg om snøkaos på Juvasshytta med 40 cm snøfall. Stakkars dem med sommerdekk!

Startet på den lange bakken opp til Store Dyrhaugstinden. I starten gikk det mest i lyng til Nedre Dyrhaug, deretter i lettgått vegetasjon før jeg møtte steinura og nysnøen. En ting jeg hadde glemt i dag og som jeg angret meg grønn på var solbriller. Utrolig hvor skarpt lyset var med denne nysnøen! For å skåne øynene så mye som mulig vandret jeg med buff for ansiktet nesten hele veien opp til der Dyrhaugsryggen smalner av på 2100 moh. Synd at det skal være slik at en nesten håper på at det skal komme en sky for å skape skygge. Fra nå av var det ingen tvil – jeg måtte på med stegjern og isøksa. Særs nyttig utstyr for klyving på slikt føre! Denne nysnøen er forferdelig å gå i, men du så vakre motiver en får. Spesielt siden denne varme 2010-sommeren har smeltet bort det meste av helårsfonner som var igjen. Bort til Store Dyrhaugstinden som jeg for øvrig har vært på en gang før gikk det greit med litt omgåelser til høyre der det var hårete. Veien videre mot Nestnørdre Midtmaradalstinden så kul ut, men på dette føre kom dette til å bli en lengre tur enn normalt. Det gikk ”greit” over midttoppene, og det vanskeligste partiet var nok klyveklatringen til den sørligste midttoppen. Flere steder måtte man også være obs på å ikke ramle utfor stupet på venstre side.

Vel nede på Søre Dyrhaugstinden tok jeg en god pause. Jeg var spent på veien videre bort til Nestnørdre Midtmaradalstinden. Det første partiet fra Berges skard så bratt ut! Ned til skaret var det bratt så øks og hender måtte i bruk et par steder. En plass var enkleste vei å gå gjennom en liten sprekk/tunnel for å komme seg videre. Opp fra skaret var kanskje et av dagens vanskeligste partier. En kort, men nedsnødd hammer måtte jeg forbi og her bør man heller ikke falle da det går relativt rett ned på begge sider av skaret. Med litt kloring kom jeg meg opp her også, men jeg var spent på hvordan jeg skulle komme meg ned! Resten av veien opp til Nørdre og Nestnørdre var mye enklere, men jeg fikk trøbbel med stegjernene av at de til stadighet løsnet. Mine velbrukte lefsete fjellsko er ikke lenger like stive som før dessverre. Forbanna drit!

Ved å jevnlig stramme på jernene kom jeg meg dog til toppen og fikk nyte den vakre utsikten fra kanskje Hurrunganes mest sentrale topp! Returen gikk heldigvis greit for seg og det var deilig å kunne følge sporene slavisk. Været var dessverre ikke like bra nå som til morgenen av, men på ingen måte dårlig. Var ganske sliten da jeg ankom bilen. Kjørte bort til Turtagrø for å drikke litt cola. Det ga nye krefter til dagens 2. økt – Fanaråken. :-) http://fjelltopper.no/tour/1482/Overnattingstur+til+Fannar%C3%A5khyta.html

Turdata:
7t 50min
1850 høydemeter
13 km

Reinsdyr på Nedre Dyrhaug. 1936-toppen på Steindalsnosi i bakgrunnen.

Dyrhaugsryggen sett fra Øvre Dyrhaug.

Dyrhaugstindane sett fra Dyrhaugsryggen.

Skagastølsmassivet sett fra Dyrhaugsryggen.

Midtre Dyrhaugstinden Sør sett fra Midtre Dyrhaugstinden Nord.

Skagastølstindane sett fra Dyrhaugsryggen.

Panoramabilde fra Søre Dyrhaugstinden. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=24264

Nestnørdre og Nørdre Midtmaradalstinden sett fra like før Berges skard.

Klyvinga fra Søre Dyrhaugstinden mot Berges skard.

Nestnørdre Midtmaradalstinden sett fra Nørdre.

Store Midtmaradalstinden sett fra Nestnørdre Midtmaradalstinden.

Utsikt mot Dyrhaugsryggen fra Nestnørdre Midtmaradalstinden.

Den nevnte sprekken jeg måtte gjennom nedenfor Søre Dyrhaugstinden.

Soloposering på Midtre Dyrhaugstinden Sør. Bak ses Søre Dyrhaugstinden og Store Midtmaradalstinden.

Fra Midtre Dyrhaugstinden Nord i retning Store Dyrhaugstinden.

Snøskred i nordøstflanken til Dyrhaugstindane.

Klassisk motiv av Ringsdalen med Midtre og Store Ringstind som de mest prominente toppene innerst.

Rute Dyrhaugsryggen og Nørdre Midtmaradalstinder.

Snøhettatraversen og Larstinder

2010-08-14T22:36:00.009+02:00

Skrevet av Bjørn-Even

Kaffekoppene mine holder altfor godt på varmen! Hva kan man gjøre som tidsfordriv mens man venter på at kaffen skal senke til en temperatur som ikke pådrar en tredje-gradsforbrenninger? Facebo.. TURRAPPORT!

Dagen i forkant av turen hadde vi spist en koslig frokost på bakeriet i Lom og vendt nesa nordover, bilen ble parkert ved en bom nesten innerst i Snøheimvegen, der var det tåke og lett regn. Tåken var faktisk veldig tjukk, vi så ikke lenger enn ett par meter. plutselig ser vi et lys i tåken, det må være fra Snøheim, vi går mot lyset og annkommer straks Larsbu, en liten hytte man kan sove gratis i. Til vår store overaskelse var vi ikke alene her, 5-7 Tyskere hadde vært der en stund og det var bare en ledig seng igjen, løsningen ble at jeg og Sondre sov på betonggulv(ikke behagelig) i gangen, mens Olav sov på madrassen.

Neste dag våknet vi til skyfri himmel! Sondre syntes været minnet om det været som var da han klatret nordeggen på Tverrådalskyrkja, bortsett fra at det nå var en langt behageligere temperatur. Turen til stortoppen av Snøhetta gikk i boksershorts og vi brukte ikke lang tid, delvis på grunn av iveren etter å komme igang med klatringen, men også for å slippe å stå i kø. Vi nærmest løp fra stortoppen til midttoppen og ned til standplassen under Hettpiggen, et sted måtte jeg og Olav over en bratt iskant, her gled Olav og vi fikk begge hjertet i halsen, heldigvis fikk han stoppet seg. Sondre fikk lede til Hettpiggen, vi hadde startet litt for langt nede, dette var litt dumt for Sondre måtte klatre opp et dårlig sikret parti som attpåtil er litt vanskeligere enn svaene(normalveien) ovenfor. Fjellet var fortsatt vått etter regnværet dagen før, så friksjonen var heller dårlig. Olav er helt fersk i klatring, og vi brukte derfor svært langt tid opp til Hettpiggen. Sondre og jeg diskuterte om vi skulle avbryte traversen, det hadde blitt en stor skuffelse for oss alle, jeg skulle jo få lov til å lede opp til vesttoppen, noe jeg hadde gledet meg til. vi valgte å fortsette:

Ned fra hettpiggen tok vi to rappeller av tre mulige, den første omgikk vi på en lett og bred hylle. Vi kom oss ned rappellene ganske fort, godt jobbet av Olav som var effektiv her.
Når man kommer til skaret mellom Hettpiggen og Vesttoppen reiser Vesttoppen seg høyt over hodet med en stor, flott og skummel vegg. Jeg kjente at jeg gledet meg skikkelig, men var også veldig spent. Heldigvis fant jeg noe som jeg anntar er normalveien(?) en markert renne som beveger seg fra høyre mot venstre. Vi etablerte standplass i en stor stein et par meter opp i renna, her fikk vi øye på to andre lag som rappellerte seg ned fra hettpiggen, best å bare komme igang. i 1. taulengde voldte ikke store problemer, det var stort sett klyving, og to-tre flytt som kanskje kan anslås til 4 eller 4+, ettersom det er det den er gradert til. veldig morsomt var det siste flyttet da man måtte traversere en skive med hendene mens føttene dinglet utfor stupet, her ble det forferdelig mye taudrag så jeg satte standplass. Olav og Sondre kom seg fint opp begge to. Den neste taulengden måtte man skvise seg opp gjennom en trang sprekk, tilsynelatende uten gode tak eller sikringsmuligheter. etter denne sprekken var den videre vei til toppen relativt grei, vi tok en kort taulengde opp den siste hammeren til toppen. Da vi kom til toppen var vi alle veldig glade. Solen sto fortsatt høyt, og vi satte oss ned og spiste litt velfortjent mat og sjokolade.
Sondre har en motivasjon og form som ikke kan forklares med ord, men oppleves. At han hadde krefter til å jogge innom Larstindene for så returnere til Snøheim skjønner jeg ikke. Han var fremme bare en time etter at jeg og Olav ankom Snøheim/bilen. Supersize-Burgeren på Dombås Sentergrillen smakte utmerket etter denne turen!

faen der ble kaffen kald.. jaja takk for en fin tur!

Turdata (Sondre):

13 timer
27 km

Chillern på betonggulvet på Larsbu.

Larsbu neste morgen.

Stilige skyformasjoner denne dagen.

Nesten på toppen der Forsvarbygg styrte og holdte på.

Vesttoppen, Hettpiggen og Midttoppen sett fra Snøhetta stortoppen.

Hettpiggen tar seg mektig ut fra nord. Vi gikk et godt stykke nedover i flanken før vi traverserte bortover. Taulengden ble da nøyaktig 60m til toppen av svaene. Bak oss kom to taulag.

Jeg sikrer Olav opp svaene til Hettpiggen i 1. taulengde. Resten gikk greit opp eggen med litt tausikring.

Utsikt mot Larstinden.

Sondre på toppen av Hettpiggen.

Olav i 1. rappell ned fra Hettpiggen.

Meg ned 2. rappell fra Hettpiggen mot vesttoppen.

Snøhetta Vesttoppen sett fra nedstigningen fra Hettpiggen. Vi traverserte ca. 50 m ut i flanken, og opp en trang renne til en stor blokk (lå en blå slynge der) der vi satte 1. standplass.

Olav opp 1. taulengde mens jeg sikrer lenger oppe.

På 3. standplass i det rette element!

Jeg leder opp siste taulengde til vesttoppen.

Teambilde på Vesttoppen. Snøhettatraversen is done!

Meg og Olav på vesttoppen med Hettpiggen og Midttoppen i bakgrunnen. Sprekt av Olav som aldri har klatret i fjellet før!

Noen bilder fra Sondre sin tur ut til Larstindene. Her ses Larstinden fra sørøst.

Larstinden sett fra nordtoppen. Herfra må man klatre ca. 10 meter ned i et skar, men klatringen er ikke særlig utsatt. Etter det må man videre gjennom en trang sprekk/tunnell som fører videre oppover den middels luftige eggen til topps.

Sprekken man må gjennom opp til Larstinden.

Nordtoppen på Larstinden sett fra hovedtoppen.

Snøhetta midttoppen, Hettpiggen og vesttoppen sett fra Larstinden.

Skredahøin, Storstygge-Svånåtinden og Bruri sett fra Larstinden.

Stilig skyrøyk blåste opp fra gryta nede ved Larstjørnin mot Larseggen. Nå ventet en 12 km lang joggetur tilbake til Snøheim!

Ruta vår:

Storbrean rundt

2010-08-12T21:00:00.001+02:00

Skrevet av Sondre

Jeg, Bjørn-Even og Olav stod opp i telt ved Leirvassbu. Været var lovende og vi bestemte oss raskt for å gå en skikkelig kremtur vi lenge hadde gledet oss til – Storbrean rundt. En hesteskotravers som byr på masse morsom klyving, akkurat på grensen til at jeg og Bjørn-Even droppet å ta med klatreutstyr (bare noe til Olav). Bilen ble parkert ved brua på Breabakken omtrent kl. 08.00 og vi la i vei mot dagens første topp – Geite. Sola fikk tørket gårsdagens regnskur mer og mer vekk, men i skyggesiden opp mot Rundhøe var det fortsatt vått berg. Vi fulgte den bratte nordryggen på Rundhøe og her fikk vi evaluert klyveferdighetene til Olav til en viss grad. Dersom han ikke går gule trekanter usikret ville denne turen ta grusom lang tid. Men Olav var ikke mye skvetten og var optimistisk i forhold til de senere utfordringene. Det hang en skydott rundt Sokse, nesten den eneste dotten i mils omkrets, men vi satset på at den ville forsvinne innen vi nærmet oss. Geite ble nådd uten problemer og vi stod på toppen 2,5 timer etter at vi forlot bilen.

Utsikten fra toppen var fin og veien videre mot Sokse så helt vill ut! I første omgang var vi spente på gulpunktet opp mot Sokses østtopper. Ned fra Geite gikk det greit med litt klyving som var litt ekstra småkinkig siden det var vått lav på steinene. Enkelte steder hjalp vi Olav ved å ta imot sekken hans, men han ble mer og mer høydeakklimatisert utover turen. Jeg valgte å jogge i forvegen opp hammeren i tilfelle Olav trengte tauhjelp. Men alle kom seg greit opp, og her var det et rimelig utsatt riss vi måtte følge opp! Et stykke borte ved ryggen bestemte vi oss for at Olav tok på seg klatreselen og jeg «sprang» ned til Killingen, en pf10 topp sør for Sokses østrygg som kun jeg var interessert i å samle på. Ned dit var det bratt og nokså svaete, men med tiden til hjelp kom jeg meg fint ned og kløv opp på pinakkelen. Tilbake til ryggen var det mye lettere og vips var jeg oppe ved sekken igjen. Olav og Bjørn-Even hadde fått et godt forsprang så jeg satte opp tempoet bort og over Sokse Ø1.

Bjørn-Even var i hundre borte ved det smaleste punktet på eggen. Da jeg og Olav kom bort skrøt han av at han hadde gått fram og tilbake eggen rundt fem ganger! Olav og jeg kom oss over eggen i rytterstil. Kort etter kom neste utfordring som var et bratt sva. Ved å lete litt fant vi fine riss å holde oss i på vei oppover. Olav gikk litt for langt mot venstre der det ikke var fester og mistet fotfestet! Begges puls spratt opp i taket, og jeg kommanderte bestemt at han måtte holde mer mot høyre og opp på ryggen igjen. Bjørn-Even hadde i mellomtiden begynt på det første klatreopptaket mot Sokse og lagt ut en slynge Olav kunne holde i. Etter dette kom et parti med lenger klyveklatring. Her var det vått og fuktig og nokså ekkelt uten sikring. Bjørn-Even gikk opp med tauet først for deretter å topptaue Olav opp. Vi holdt en renne som helte svakt mot venstre og endte noen meter ovenfor skaret mot hovedtoppen. Lurer nesten på om vi har gått litt feil, for her var det temmelig utsatt og det siste opptaket hadde omtrent ingen tak for hendene. Olav kom seg opp i fin stil, men da han skulle ta på seg klatreselen klarte han å miste videokameraet utfor nordstupet! Synd, men slik skjer iblant... Etter klatringa kunne vi spankulere greit opp til toppen av Sokse der utsikten var i særklasse!

Etter en matbit fortsatte vi nordover mot Store Smørstabbtinden. Det så ut som det var sinnsykt langt bort dit, men synet kan bedra. Etter nordkloa på Sokse kløv vi oss ned mot Sauen. Her så vi at noen hadde tatt rappell, men vi følte ikke behov for det. Mulig rappellfestene er fra i vinter/våres. Ned fra Sauen var det litt hardere klyving. Olav trakk raskt ut på breen til høyre og da han skulle ake seg ned på snøen fant han ut hvor lett det er å miste kontrollen. Heldigvis stoppet han før steinura nedenfor, men etterpå så vi at han ikke var langt fra å skli nedi en bresprekk (den var antakeligvis for liten til å dette oppi)! Opp til Kniven var det enkelt med et klatreopptak. Her så vi merker etter mye stegjernskloring, dette er jo en populær vårskiturtopp. Fra toppen så Store Smørstabbtinden rimelig mektig ut. Bjørn-Even vurderte å følge ryggen direkte opp, men innså etter hvert at det ville bli for spenstig uten sikring. I stedet traverserte vi noen hundre meter mot venstre fra skaret. Etter hvert havnet vi i en stor og løs renne. Renna lengst mot høyre fulgte vi enkelt opp til ryggen, dermed var vi ovenfor de vanskelige hamrene og kunne ta oss greit opp til toppen av Store Smørstabbtinden!

På toppen satt det en del folk og nøt utsikten. Morsomt var det at en av disse kjente meg og Bjørn-Even igjen fra Fjellforum (han har brukernavnet "Thor" på Fjellforum)! Mannen var selv fra Asker og hadde en datter som gikk i parallellklassen til Bjørn-Even. Vi slo av en prat og tok en lang pause på toppen. Det viktigste var at vi kom oss ned til bilen før det ble mørkt. Etter en hyggelig prat dro vi videre til Storbreatinden. Olav slet med vonde knær så vi tok det lungt i nedoverbakkene. Fra Storbreatinden mot Storbreahøe (Jervefonni) ble vi stanset av en bratt og løs hammer. Bjørn-Even og jeg gikk en omgåelse i nord via en smal og særs utsatt hylle. Olav tok derimot en rappell. Etter dette var det en løs, men morsom egg bort mot Jervefonni. Det gikk mot kveld og sola kastet et oransje lys som fargela alle tinder i Jotunheimen, nydelig! Vi var alle enige om at det hadde vært en fantastisk hesteskotravers og vi tok en give-me-five på dagens siste topp – Jervefonni. Ned mot Leirdalen var det litt knotete da vi rotet oss bort i en del sva og hammere. Enkleste rute går nok enda mer mot høyre enn det vi gikk. Men så...da vi endelig kom ned i dalen oppdaget vi at vi ikke klarte å krysse Storbreagrove noen steder. Vi trakk nedover og nedover, men ingen plass å krysse. Elva var stri og livsfarlig å vade. Av en eller annen grunn trodde vi at Leira var mulig å krysse en eller annen plass nedi dalen, så vi fulgte den nedover. Til slutt innså vi at det kun var én mulighet igjen – å gå 4-5 km helt ned til Geitsætre der det finnes en bro. Jeg tilbød meg å løpe i forveien, legge fra meg sekken ved setra og springe opp til bilen. Men to kilometer før jeg var fremme ropte noen tyske bobilturister til meg at de kunne kjøre meg opp til bilen! Det var meget snilt av dem og jeg takket ja. Dermed slapp Olav og Bjørn-Even å vente særlig lenge på meg ved Geitsætre, og senere på kvelden kunne vi sette oss inn på koselige Leirvassbu og skrøne og prate om dagens bravader. Takk for turen!

Turdata:

14 timer
19 km
10 topper > 2000 moh

Start fra Breabakken.

Vann er viktig når bakkene blir bratte.

Oppe på Rundhøe og i bakgrunnen lokker Geite og Sokse (med skydotten).

Olav og Bjørn-Even på vei oppover mot Geite.

Olav på toppen av Geite. Leirvassbu ses bak til høyre.

Bjørn-Even peker i retningen vi skal - mot Sokse!

Olav klyver opp gulpunktet til Sokses østrygg.

Olav poserer foran Geite som ser stilig ut fra denne vinkelen.

"Killingen" sett fra Sokses østrygg.

Klyvepartiene ned mot Killingen sett fra denne.

Utsikt fra Killingen. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=23971

Veien mot Sokse sett fra østtoppen ser helt rå ut! Ser du nøye etter er Bjørn-Even den røde prikken på eggen.

Olav skal til å bryne seg på kniveggen.

Meg og Olav rir over eggen!

Bjørn-Even bryner seg på svaene etter kniveggen.

Bjørn-Even over det første klatreopptaket mot Sokse. Lenger bak er den vanskeligste biten der vi muligens gikk noe feil...

Olav i klatringa opp mot Sokse. Sleipt, utsatt og noe teknisk her. Antakeligvis gikk vi feil. Man skal holde mer direkte mot skaret mot nordkloa.

Bjørn-Even på toppen av Sokse. Store Smørstabbtinden ruver langt der bak.

Bjørn-Even og Olav på vei opp mot Sauen. Bak har vi Sokse, Storebjørn, Bjørnungen og Veslebjørn.

Olav er glad og fornøyd på Sauen. Bak ligger Skeie og Hurrungane.

Klyvinga ned fra Sauen.

Olav ved klatrepunktet opp til Kniven.

Jubel på toppen av Kniven! Store Smørstabbtinden next...

Olav oppover renneomgåelsen til Store Smørstabbtinden.

Resten av ruta opp til toppen gikk uten problemer.

Bjørn-Even skuer tilbake mot Sokse fra Store Smørstabbtinden der vi var for to timer siden.

Utsikt nordover mot bla. Storbreatinden, Loftet og Hestbreapigger.

B-E og Olav er fornøyde med å ha kommet til Store Smørstabbtinden!

Bjørn-Even, Cola (vann) og Hurrungane...

Bjørn-Even fant en artig klatrehammer ved skaret mellom St. Smørstabbtinden og Storbreatinden.

Olav og Bjørn-Even med Store Smørstabbtinden bak.

Olav i rappell ned hammeren øst for Storbreatinden.

Den særs utsatte hylleomgåelsen av hammeren øst for Storbreatinden. Skummelt rett og slett!

Bjørn-Even på vei ut eggen mot Jervefonni.

Olav med Storbreatinden bak.

Olav og Bjørn-Even på Storbreahøe (Jervefonni).

På vei ned fra Jervefonni presterte vi å rote oss borti noen hammerpartier.

Olav krysser en av Storbreagroves sideelver, men hovedelva klarte vi ikke å komme over i dag dessverre. Dermed måtte vi bite i det sure eplet og gå helt ned til brua ved Geitsætre...

Skagsnebb sett fra Geitsætre. Heldigvis fikk jeg skyss av noen hyggelige tyske turister som kjørte meg opp til bilen på Breabakken.

Ruta vår:

Høgvagltinder

2010-08-11T16:40:00.010+02:00

Skrevet av Sondre

Denne dagen hadde vi egentlig tenkt å gå Svellnosbrean rundt, men da vi våknet til tåke, regnbyger samt å finne ut at yr.no hadde endret værvarselet i løpet av natten valgte vi å endre planen. Bjørn-Even og Olav ville klatre i nærheten av Leirvassbu mens jeg dro for å bestige Høgvagltindene. Jeg syklet fra Leirvassbu inn til der stien mot Gjendebu tar av mot venstre. Deretter fulgte jeg en vardet sti sørover nordryggen på Høgvaglmassivet frem til Høgvaglbreen. Steinene var såpeglatte av regnværet så det fristet veldig å følge breen. Jeg visste av satellittkart at nedre del ikke hadde sprekker, men øvre del derimot har dype og lumske sprekker… Dermed gjorde jeg det man ifølge boka aldri skal gjøre – vandre alene på bre og uten tau. Nedre del var helt avsmeltet og hadde såkalt blomkålis som ga noe friksjon til fjellskoa. Etter hvert møtte jeg den ene sprekken etter den andre som jeg spratt over, men til slutt ble sprekkene større og jeg måtte gå i sikksakk for å finne steder jeg kunne hoppe over. Etter hvert hadde jeg rotet meg skikkelig bort og var omkranset av endeløse og skumle bresprekker som jeg ikke klarte å sprette over! Jeg fikk en skikkelig ekkel magefølelse, jeg pratet med meg selv og sa at jeg var en idiot som klarte å rote meg inn i denne situasjonen. Faen heller om jeg skal ende livet mitt i en bresprekk!! Nå gjaldt det bare å roe seg ned, tenke litt rasjonelt og lete etter utveier. Et sted klarte jeg å passere den siste store sprekken ved å gå litt ned i den på en snøhylle og deretter klore meg opp på andre siden. Idioti, jeg vet det…

Nå kunne jeg endelig puste lettet ut og ta sikte mot Midtre Høgvagltind sin østrygg. Været ble bedre og i enkelte øyeblikk var det til og med perioder med solgløtt! Etter en matbit på toppen sprang jeg bort til sørtoppen. Deretter bar det i retning Vestre Høgvagltinden. Ned fra Midtre var det tett med såpeglatt navlelav på steinene som gjorde at tempoet ble redusert betraktelig. På Vestre kom jeg opp i tåka så visitten ble heller kort. Uten å ha lest om ruta tidligere ville jeg forsøke å trekke ned mot Høgvaglhøi og deretter gå rett mot Gravdalsveien. På kartet så det ut som at det kunne gå, men det var jammen brattere enn antatt! I nordøstsiden var det skrenter overalt, men et sted fant jeg en rute ned via hyllegallerier ned på en snøfonn. Puh!

Dermed kom jeg meg ned i Gravdalen og bort til veien. Jeg orket ikke å gå langs denne veien over tid så jeg jogget hele veien bort til sykkelen og videre til Leirvassbu. Dette ble en i utgangspunktet enkel tur som i perioder ble gått med høy puls og høyt adrenalinnivå.

Turdata:

4,5 timer

14 km

1150 høydemeter

På vei oppover ryggen mot Høgvaglbreen. Vestre Høgvagltinden er toppen bak.

Lumske sprekker på Høgvaglbreen, men disse er langt fra de verste som måtte forseres.

Mot Søre Høgvagltinden sett fra nordøstryggen til Midtre.

På vei oppover nordøstryggen til Høgvagltinden. Enkle klyvepunkter her og der.

Søre Høgvagltinden.

På toppen av Midtre Høgvagltinden!

Vestre Høgvagltinden sett fra Midtre.

Midtre Høgvagltinden sett fra Søre.

Ryggen ut Høgvaglhøi. Det var brattere enn antatt å gå ned flanken til høyre her!

Hyllegalleriene jeg fulgte ned.

Der kom jeg ned fra ryggen.

Kart over ruta:

Lang kveldstur til Mesmogtind og Slettmarkpiggen Fortoppen

2010-07-28T19:31:00.008+02:00

Skrevet av Sondre

(Bildet til høyre: Store Svartdalspiggen sett fra sør)

Dagen etter langturen på Dovrefjell tok jeg farvel med Jørn på Dombås. Jeg stakk inn på en kaféteria som hadde internett for å sjekke værmeldinga fremover. Jepp… som jeg tenkte nærmet finværsperioden seg slutten. Første sjanse til å få tatt en tur inne ved Gjendebu var allerede i ettermiddag. Dermed råflådde jeg E6 og Sjodalen for å rekke Gjendeferja, og kort tid senere stod jeg med sekken pakket inne ved Gjendebu.

Været ble bare bedre og bedre. På Dovre var det grått med mye tåke på toppene, men da Gjendealpene tittet fram rundt Sjodalsvatna var det som å komme til en ny verden med sol, varme og klar himmel! Ifølge meteorologen skulle det begynne å regne fra og med kl. 06.00 neste morgen så jeg måtte begynne å gå nå i kveld. Kl. 17.10 forlot jeg Gjendebu og holdt et noenlunde høyt tempo opp til Nørdre Svartdalspiggen. Like før jeg skulle opp på 1625-toppen kom jeg på at jeg ikke hadde fylt opp vannflaskene. Dermed måtte jeg traversere mot venstre noen hundre meter før jeg fant en smeltebakk fra en snøfonn. Her gikk det også greit å stige opp på ryggen som førte til topps.

Etter en kjapp pause småjogget jeg meg bort til Store Svartdalspiggen. Noen enkle klyvepunkter passerte jeg her og der, og jeg prøvde å holde meg oppe på ryggen for å spare tid. Jeg ville bli ferdig med klyvinga før det ble mørkt! Videre fra Store måtte jeg litt tilbake før jeg kom meg greit ned i vestflanken og bort på eggen videre over Midtre og til Søre. Grei klyving, og delvis spenstig å følge ryggen hele veien. I nordvest lå en tung og mørk regnbyge som jeg håpet ikke ville komme nærmere. Jeg registrerte heldigvis ikke torden. Videre gikk jeg opp på Langedalstind og ned i skaret mot Mesmogtind var det overraskende enkelt. Jeg hadde lest at det skulle være tung klyving her, men det ville jeg slettes ikke mene. Så kløv jeg meg opp på Mesmogtind. Artig klyving opp dit, og ble det for utsatt var det bare å omgå eggen til høyre i flanken. Stod på toppen 3 timer etter start fra Gjendebu. Jeg ville ned og titte på ”kandidattoppen” nordøst for hovedtoppen. Litt løs klyving for å komme ned i skaret først. Hammeren rett på var uaktuell å klyve usikret mtp at jeg også skulle komme meg ned. Uansett så jeg at toppen bombesikkert hadde mindre enn 10 meter i primærfaktor. Maks 8 meter! Jeg prøvde å nå toppen ved å omgå på en hylle til venstre, men her var det et punkt som var sinnsykt utsatt. Hylla var skrå med grus på, og et sted ble man presset utover mot stupet uten å ha noe å holde seg i. Nei, jeg ville ikke risikere livet for en dustetopp som ikke engang hadde 10pf. Snudde så og gikk tilbake til Mesmogtind igjen.

Nå var det på med sekken og klyve seg greit ned i skaret mot Langedalstind. Ferden gikk så videre mot de søre Langedalstindene. Jeg fulgte varding direkte ned mot botnen i sørøst. Her var det løst og rotete å gå. Kom omsider ned til snøfonna som jeg fulgte opp til Midtre Langedalstinden, deretter spasertur bort til Søre Langedalstinden. Når jeg forteller hva resten av turen gikk ut på kommer nok mange til å riste på å himle med øynene… det hadde seg slik at jeg var usikker på om jeg hadde vært oppom Slettmarkpiggens fortopp, en ”ny” pf10 topp. Derfor måtte jeg tilbake dit. Det ble en laaang joggetur/marsj gjennom løs ur og over stein og gresstubber via Uksedalen og 600 høydemeter opp til nevnte topp. Drøye to timer brukte jeg fra Søre Langedalstinden, og da gikk jeg ikke rolig. På toppen som jeg nådde kl. 23.30 måtte jeg fram med hodelykta for å komme meg ned igjen til Gjendebu. Jeg orket ikke engang å tenke på å gå de siste skarve meterne videre til hovedtoppen. Tilbake gikk jeg via Slettmarkkampen, ned til Rundtom og en laaang amøbemarsj på T-stien ned Veslådalen til Gjendebu. Jeg hadde heldigvis en fullmåne som lyste en opp en del av landskapet. Da jeg var vel framme gomlet jeg i meg en skive og noe vann før jeg sluknet som et lys i teltet.

Turdata:

8t 45min
33 km
2500 høydemeter
10 (9 nye) topper > 2000 moh.

Snart oppe på Nørdre Svartdalspiggen.

En mørk regnbyge i nordvestre del av Jotunheimen.

Mot Store Svartdalspiggen sett fra Nørdre

Knutsholsryggen sett fra Nørdre Svartdalspiggen.

Mesmogtind og Langedalstind sett fra Store Svartdalspiggen.

Mot Nørdre fra Store Svartdalspiggen.

Mesmogtind og silhuetten av Midtre Svartdalspiggen.

Fra Midtre mot Søre Svartdalspiggen.

Mesmogtind og Langedalstind sett fra Søre Svartdalspiggen. Kandidaten på Mesmogtind er den lille "tanna" til venstre for toppen.

Kvitskardtinden og Torfinnstindane sett fra Langedalstind.

Utsyn ned mot de søre Langedalstindene fra hovedtoppen.

Svartdalspiggane sett fra Mesmogtinden. I bakgrunnen herjer uværet fortsatt...

"Kandidaten" (som ikke er noen kandidat) nordøst for Mesmogtinden. Letteste rute opp på den er via den særs utsatte hylla til venstre. Problemet er et hjørne i starten som er kinkig å forsere.

Et annet bilde av "kandidaten".

Snøfonna jeg fulgte bort til de søre Langedalstindene.

Et tilbakeblikk mot Mesmogtinden.

Nå venter en laaang marsj videre til Slettmarkpiggen Fortoppen. Her i retning Galdebergtjednet.

Den løse vestura ned fra Søre Langedalstinden.

Det kveldes ved Galdebergtjednet.

Mørket siger inn ved Uksedalstjednet...

Til slutt var månen det eneste lys igjen på himmelkvelven. Her på Slettmarkpiggen Fortoppen, bak ses silhuetten av hovedtoppen.

Ruta jeg gikk:

Dovrefjell....mye stein og møre lår

2010-07-27T18:59:00.008+02:00

Av gjesteskribenten Jørn

Som så mange ganger før så er det godværet man venter på. Det så ut som det skulle bli godvær på tirsdag og Sondre ville gjerne ha følge på noen av toppene på Dovrefjell. Jeg ventet i det lengste med avgjørelsen om å bli med, men pakket i en fei da avgjørelsen om tur ble tatt. Jeg møtte Sondre på Dombås mandag kveld, og vi reiste sammen til Hjerkinn. Vi hadde med sykler og syklet med sekker innover til Maribue som skulle være overnattingssted. Været var stusselig...litt yr og tåka hang langt ned i fjellsidene. Ville godværet slå til i morra tro..?? Etter 6km sykling ankom vi Maribu....og Moskusen var ikke lenger unna enn 100 meter fra hytta. Opptil 14 dyr telte vi. Maribu er en helt grei plass å overnatte. Håper bare at folk tar med seg sin egen søppel tilbake og IKKE lar den henge i en pose inne på hytta...DET er for dumt.. Etter en god matbit gikk vi til køys med et skeptisk blikk opp mot tåka og toppene...

Vi våknet opp til et helt annet vær og været ble bare bedre og bedre. Vindstille og varmt....dette måtte bli en knall dag!!! Ca kl 09.30 langet vi avgårde. Klok av tidligere turer med varmt vær, hadde jeg drikkepose i sekken. Jeg har en tendens til å drikke for lite dersom jeg har flaskene i sekken,- og da mister man fort litt krefter og blir daff. Denne dagen drakk jeg faktisk ca 5 liter...noe som "reddet" meg denne dagen sammen med spreke Sondre.. Jeg hadde i utgangspunktet kun tenkt meg Langvasstinder og Storstygge-Svånåtinden og så ta Skredahøe på morgenen dagen etter, men det ble nå ikke slik...

Bruri ble første toppen vi skulle prøve oss på. Dette var en topp jeg egentlig hadde gruet meg litt til, pga det jeg hadde hørt om bratt og vanskelig ur opp mot toppen. Dette ble en enklere topp enn jeg hadde trodd. Mye stein og løst var det noen plasser, men vi fant en grei vei opp de ca 400 høydemeterne til topps. Jeg svettet som en gris, men passet på å suge i meg vann fra slangen som var lett tilgjengelig. Vi sto på toppen etter 2,5 time fra Maribu. På vei nedover fulgte vi ryggen sørvestover og vurderte om det var mulig å komme opp på ryggen til Svånåtindan herfra. Det så det absolutt som om det var muligheter for, men da blir det å klatre opp en bratt hammer. DET var ikke aktuelt idag så vi gikk ned mot breen i sør og rundet øst for Bruri og inn etterhvert på stien innover dalen mellom Larstinden og Store Langvasstinden.

Den videre ruta gikk så opp i flanken mellom Store og Vestre Langvasstinden. Dette er en MEGET løs, bratt og ekkel rute opp....og sikkert enda verre å komme ovenfra. Anbefales ikke som familietur.... Opp på ryggen kom vi...Sondre først...og jeg etter....Videre fra ryggen og opp til Store Langvasstind er det svært enkelt. Herlig varmt ,vindstille og mitt andre møte med Dovrefjell ble et trivelig møte. Jeg hadde nå gruet meg litt til klatrepartiet opp mot Vestre, men dette var kort og enkelt. Tørre fine forhold var det jo hele dagen. Mens vi gikk,- gikk jeg stadig og tenkte på om jeg hadde nok krefter i beina til å gå helt til Skredahøin denne dagen....men nevnte ikke noe om dette til Sondre. Ville nå se an lårmusklene da vi kom til Storstygge- Svånåtinden.

Etter en ørkenmars opp mot Storstygge-Svånåtind med en matpause sa jeg til Sondre at jeg ville forsøke på Store Skredahøe i tillegg....dersom Sondre tok hensyn til denne gamle mannen. En "bedriten" og bratt ur ned fra denne toppen. Så ble det nye vel 400 høydemeter opp til Store Skredahøe. Du verden så mye bedre det gikk etter at Sondre senket farten en smule. Da slapp jeg disse korte pausene og kunne holde et jevnt sig oppover. Herlig... mens svetten silte oppover de siste høydemeterne til topps. Vi sto på Store Skredahøe (2004 moh) etter 10 timer! Syv topper denne fantastisk flotte dagen på Dovrefjell. Overrasket over meg selv denne dagen....selvom Sondre nok hadde vært på Maribu for lenge siden dersom han hadde gått alene. Du verden hvor stor forskjell det er på å være blant tinder i tørt fint vær og tåke og regn....som jeg hadde på toppen av Rauddalstindene for vel ei uke siden...

Tilbake til Maribu gikk det greit ned fra Store Skredahøe mellom Flathøe på 1703 moh og toppen nordvest på 1564. Herlig å komme ned i noe mer frodige omgivelser med mykere underlag for knær og føtter.
Takker for en flott tur Sondre!

Turfakta:
7 topper over 2000m
11t 50min
2300 høydemetre
32 km

Maribu. Et flott utgangspunkt for topper på Dovre

Spor etter Mayhassen sin tur i jula 2008 http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=14702

Vi syklet opp til brua ovenfor Maribue neste dag. Snøhetta reiser seg opp fra landskapet i bakgrunnen.

Da var vi på vei innover langs Svones elvebredd. Storstygge-Svånåtind og Bruri venter bak.

Moskusfamilie i nærheten av Bandranden.

Jeg skuer opp på Bruri. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=23552

Toppvarden på Bruri. Larstinden og Snøhettamassivet bakenfor.

Panorama fra toppen av Bruri. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=23551

En mulig oppgang til Svånåtindan. En bratt hammer som må klatres sperrer veien videre.

Vi vurderte å komme oss direkte fra Bruri til Svånåtindmassivet, men en 15m høy hammer sperret veien opp.

Store Langvasstind reiser seg majestetisk mot himmelen

Mektige Larstinden. Bildet er tatt ved oppstigningen i flanken mellom Vestre og Store Langvasstinden

Sondre på Store Langvasstind. Storstygge-Svånåtinden bakenfor. ....Oooops...den store steinen var løs...så den bør ikke stoles på. Det er laaaangt ned...

Panoramabilde fra toppen av Store Langvasstinden. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=23549

Enkel klatring opp til Vestre Langvasstind. Ingenting å grue seg for...spesielt siden det henger et tau der..

Sondre på Vestre Langvasstinden, Store like bak.

Ørkenvandring opp mot Storstygge-Svånåtinden.

Endelig på toppen av Storstygge-Svånåtinden!

Ja, det er vakkert på Dovre.

På vei mot Store Skredahøin (bakerst).

Rondane i kveldsol sett fra Skredahøin.

På toppen av Store Skredahøin! Topp nr. 7 denne vakre dagen.

Jeg er godt fornøyd med turen!!!

Nede ved Maribue igjen. Nå skal det bli godt med middag og søvn.

Ruta vår:

Maradalstindane og Storen

2010-07-25T17:52:00.013+02:00

Skrevet av Sondre

(bildet til høyre: Storen sett fra Mohns skar)

Før turen

Jeg og Alexander var slitne etter en 25 timer lang tur over Skagastøls- og Skagastølsryggen http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=21959&highlight= Lørdagen brukte vi stort sett til å sove i bilene våres, handle ”klyvehansker” i Fortun og spise middag på Turtagrø. Ifølge værmeldingen skulle søndag bli bra vær og Alexander prøvde å skaffe turfølge til Maradalstindane og helst også Storen, dette skulle bli hans nest siste samletur over 2000 moh. Busken (Roar) som var den eneste som hadde gått ruta via Slingsbybreen før var usikker på om han ville være med da det var meldt regn mot natt til mandag. Han ønsket ikke noe nedbør på den ryggen, det har han opplevd en gang tidligere. Dersom vi ikke rekker over ryggen iløpet av søndagen så sliter man. For min egen del hadde jeg planlagt Svellnosbrean rundt siden jeg fra før hadde toppene på Maradalsryggen og Storen http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=21785 Men rimelig spontant ombestemte jeg meg og meldte fra til Alex om at jeg godt kunne bli med på hans tur som fjerde mann i brelaget. Vi senket ambisjonene og bestemte oss for at vi (meg, Alex, Roar og Eyvind) kun skulle konsentrere oss om Maradalstindane.

Overnatting på Skagastølsbu

Lørdag ettermiddag møtte vi Eyvind på Turtagrø. En uredd, sprek og hyggelig 25 år gammel oppdaling som Alex kjente. Han hadde gått litt i fjellet før, klatret en del på bolter, men aldri krysset en isbre. Dette ble en frisk start på ”tinderanglerkarrieren” og jeg er imponert over innsatsen. Roar kom noe senere på kvelden etter å nylig ha hatt en tung tur til Hellstugupiggen i bena. Han valgte derfor å begynne fra Turtagrø tidlig neste morgen mens jeg, Alex og Eyvind gikk opp til Skagastølsbu/Hytta på Bandet lørdag kveld. Dermed sparte vi oss for de fleste høydemeterne neste dag. Vi hadde nydelig kveldssol i ryggen mens vi labbet opp til hytta, og alle gledet seg til neste morgen. Alex tittet opp på Storen, i sitt stille sinn håpet han nok å få tatt den også… Overraskende nok var hytta like tom som Paradise Hotel-gjengens hjerner, vi fikk den med andre ord helt for oss selv. Skagastølsbu er og blir en nødbu, det var jo kjøligere innendørs enn ute, men trekk og eventuell nedbør ble vi skjermet for. Med liggeunderlag og soveposer fikk vi oss en god natt søvn.

Forsering av Slingsbybreen

Alex var tidlig oppe rundt 05.15 for å koke seg posemat. Eyvind og jeg slumret en halvtime lenger før vi gjorde oss klare. Jeg stakk opp på haugen for å speide etter Roar som skulle møte oss kl. 06.00 ved hytta. Og ja, jeg kunne vinke til ham der han stod nede på Skagastølsbreen! Før vi la i vei mot Slingsbybreen fremmet Alex på nytt det forslag om å returnere via Storen. Det hadde ikke Roar lyst til og konstaterte at det ikke ble noen lengre tur på ham enn til Maradalstindane, det får være nok for i dag. Vi skrådde noen høydemeter sørover før vi traverserte oss østover til Slingsbybreen. Det var fint vardet bortover her. Vi fulgte den nederste av to hyllegallerier (Berges chaussé). Et par luftige passasjer måtte vi forbi. Blant annet en blokk som stod midt i ”veien”. Den kunne rundes på yttersiden eller krabbes over. Til slutt var vi fremme ved den voldsomme Slingsbybreen. Den var nokså avsmeltet, kun de første meterne mot land var dekket av snø. Vi koblet oss inn i tau og fordelte isskruer og snøanker etter rekkefølgen. Jeg ledet an toget og alle kom seg greit over. Moro å titte ned i dype sprekker! Nedenfor nynnet Midtmaradøla og over oss kneiset de villeste tinder med Storen som den mest dominerende av dem alle. Snøen strakte seg over hele svapartiet, et parti man må forsere når man skal ”i land” på den andre siden. Dermed var det problemet ute av verden.

Opp til Jernskartinden

Etter å ha koblet oss ut av tauet og pakket ned utstyret var vi klare for å komme oss opp på Maradalsryggen. Roar har som sagt vært her før, riktignok i tåke og visste noenlunde hvor ruta gikk hen. Man følger et tydelig skrådrag bestående av grus og mose et godt stykke oppover. Eyvind hadde med speilreflekskamera og knipset i vei fra alle tenkelige vinkler. Det siste partiet før man stiger opp på ryggen er det vanskeligste. Et sted må man klyve vertikalt opp mot venstre og snike seg mot høyre og opp på en ny hylle. Ikke mange meterne senere kom neste utfordring, spesielt om man har litt for stor mage eller et forvokst skrotum. Her må man åle seg inn en trang sprekk som fører gjennom en stor blokk. Sekken må man føre foran seg og med litt jobbing kommer man seg gjennom. Alternativet er å runde blokka på utsiden, men her er det veldig utsatt! Etter dette var det enkel klyving opp til Jernskartinden der Maradalsbreen strekker seg helt opp på ryggen fra andre sida. Herifra og videre var det for meg kjent terreng, men fortsatt like spennende!

Maradalstindane

Jeg var forberedt på vanskelighetene vi hadde foran oss og ønsket hurtig og rask sikring der det var nødvendig. Etter litt klyving valgte vi å sikre over en liten og utsatt hylle. Alle kom seg greit over der og vi buste over S3 og alle utenom meg bort på S2. Jeg begynte på omgåelsen av denne toppen for å sjekke ut forholdene videre til S1. Et par ganske hard snøfonner måtte passeres sørvest for S2, men ved å følge kanten helt øverst kom vi oss greit forbi uten stegjern. Isøks var uansett en trygghet. Den siste uka har det vært varmt i fjellet, mye snø har smeltet og jeg tror at 2010-sommeren kommer til å ligne veldig på 2006 når det gjelder snøsmelting. Snøen over svaene i sørvestflanken på S1 var borte, noe den ikke var på turen til meg, Morten og Bjørn-Even halvannen uke tidligere. I stedet for å klatre to taulengder direkte opp til S1 ville jeg sjekke ut omgåelsen over svaene. Jeg vet at det skal være mulig å gå der, og blir det for vanskelig er det jo bare å hive fram tauet. For å komme seg bort til svaene måtte vi følge noen ekle og våte hyller som var dekket med skummel grus. Svaene gikk rimelig greit, men stedvis var det svært få tak og man måtte stole på skoenes friksjon. Alexander hadde rimelig høy puls da han kom opp etter meg og meldte om at det var noe av det skumleste han hadde gjort. Roar fikk problemer på et lite punkt som vi sikret ham over. Deretter var det ren motorvei opp på S1 og Nørdre Maradalstinden. Nå gjenstod kun toppen ”Sør for Sentraltinden”. For å komme oss dit hadde vi to alternativer: (1) å omgå Nørdre i sørvest via bratte, utsatte flanker som kanskje er steinharde, (2) ta to rappeller ned fra Nørdre mot denne toppen. Vi valgte nr. 2. Den første rappellen var svært kort og her fant vi ingen tidligere rappellslynger. En passe stor stein brukte vi til feste. Etter det var det et småekkelt klyvenedtak der vi fikk hjelp av en slynge som vi slang rundt en nabb. Til slutt gjenstod en lang rappell på drøyt 15 meter. Nå var bare litt klyving til før vi alle stod på ”Sør for Sentraltinden”. Ingen varde var å se, så jeg og Alex bygde en. Og gjett hva som lå på topplatået?: Mortens kamera! Selve kameraet var stein dødt, men forhåpentligvis virker minnebrikken fortsatt. Vi venter i spenning…

Sentraltinden

Vi satte oss ned og diskuterte litt. Klokka var bare 12.00 og vi hadde brukt 5,5 timer fra Bandet. Dagen var enda ung! Alexander ville gjerne opp på Storen, noe som i grunn fristet meg og Eyvind også. Det er alltid kjekt med rundturer, og Storen i godvær er ikke alle forunt. Jeg visste i det minste veien opp til Sentraltinden, så vi skulle ikke bli overrasket over hindringene som ventet. Roar var litt skeptisk, men ble etter hvert med på forslaget. Dermed tok vi en rappell ned fra Sør for Sentraltinden. Roar og jeg målte primærfaktoren dens og fikk ca. 11 meter. Så pf10-samlere bør nok stikke opp på denne. Deretter kløv vi opp på en liten tagg. Sist gang tok jeg en kort rappell ned fra denne, men nå ville jeg sjekke ut alternativet ned en kamin og bort på en nabb man kan bruke til å slenge seg rundt og bort på trygt fjell. Det funket fint og Eyvind kom greit etter. Roar og Alex ville rappellere. Mens de ordnet med tau sjekket jeg ut veien videre opp til Sentraltindens sørvestflanke. Sist gang måtte vi klatre opp fra svaet man entrer etter taggen. Jeg fant en grei variant ganske langt nede på svaet og kom usikret opp. Min rute var litt lurvete og tidkrevende så jeg toppsikret de andre en mer direktevariant opp til flanken. Videre gikk vi ut på en snøfonn som vi fulgte oppover, og så kløv vi enda litt lenger opp og vips var vi på skrådraget man skal følge. Man skal holde like oppunder Sentraltindens søregg. Tørt og fint som det var i dag brukte vi ikke lange tiden opp til Sentraltinden. Snaut 2 timer fra ”Sør for Sentraltinden” tok det noe Roar var positivt overrasket over.

Storen via Mohns skar

Etter å ha nytt utsikten noen minutter og tatt et fellesbilde med selvutløser satte vi kursen mot Vetle Skagastølstinden. Vi tok en rappell ned i skaret fra Sentraltinden og fikk ikke problemer med taudraget slik som sist (sikkert pga regnværet den gang). Sekkene ble lagt igjen i skaret og vi tok alle turen opp til Vetle. Nå manglet Roar kun tre-fire topper på 2k-lista si! Etter å ha returnert ned til sekkene begynte vi på galleriene bort mot Mohns skar. Vi fulgte vardingen hele veien, men her var det jammen ikke lett selv på tørt føre! Om vi ikke har tatt feil rute bør det være en ”rød trekant” her. Etter en stund kom vi til det samme faste tauet som lå her forrige gang. Jeg og Alex brukte dette som en ekstrasikring til å klyve oss ned, mens Roar og Eyvind tok en ordentlig rappell. Noen meter senere måtte vi klyve oss ned på et sva, her var det heller ingen walk in the park og tauet måtte atter frem. Vi endte som sist opp ved fonna (som var steinhard, stegjerna måtte fram) et lite stykke nedenfor Mohns skar. Noen som vet om vi har gått feil rute? I skaret møtte vi tre hyggelige svensker som hadde rappellert ned fra Vetle Skagastølstinden. De gikk i forvegen på løpende sikringer mens vi koste oss med matpause noen minutter til. ”Klyvingen” opp Storen herfra var også overraskende spenstig, en rød trekant etter vår smak. Spesielt to steder var det kinkig. Et i starten der det bratner til, her er det meget luftig! Lenger oppe må man forbi et litt teknisk punkt. Det letteste er å tørre å få foten opp på en hvit crimp, deretter er det halvgode tak for hendene til å komme seg videre. Alle kom seg opp uten tau, men vi brukte litt tid på det sistnevnte punktet. Resten av ruta til topps gikk problemfritt, og like før toppen sprang jeg forbi våre svenske venner. Da utbrøt en av dem med et smil om munnen: ”Disse nordmennene slår oss alltid i spurten, i hvertfall på ski!”

Tilbake fra Storen

Vi slo av en prat med svenskene på toppen over en matbit. De elsket Norge og brukte mye av sin fritid her. ”Slike fjell har vi ikke i Sverige”, gjentok de overfor oss stadig vekk. Min mening er at Sverige byr på mye unik natur som Norge ikke kan måle seg mot. Spesielt ødsligheten, og at man mange plasser må gå flere dagsmarsjer for å komme til et bestemt sted. I Norge (hvertfall Sør-Norge) kommer jeg ikke på et eneste sted man ikke kan nå på en dagsmarsj fra bilveien. I tillegg har Sverige mange kvasse og vakre fjell, også over 2000 moh. For å ikke mørkne ute måtte vi snart begynne å tenke på returen. Vi klyvde oss usikret ned i hakket der Tandbergs møter Andrews renne. Ikke flust av bøttetak der akkurat… Etter å ha passert hakket dreide vi litt til venstre og nedover en ganske utsatt ”sti” til rappellfestet ned sørvestveien. Ned denne stien skal du jaggu se hvor du trår! Nesten merkelig at det ikke skjer flere ulykker her. Vi koblet sammen 2*60m tau rundt den store, grønne og kraftige lastestroppen og firte oss ned hele tauets lengde (det holder å fire seg ned ca. 40 meter) til Hjørnet. Rappellen var lang og luftig, skikkelig sug i magen her! Videre ned til svaene gikk det greit. Jeg skjønte hvor jeg, Morten og Bjørn-Even hadde gått feil da vi gikk her i tåke, regn og sterk vind. Et punkt nedover stien må man klyve litt mot venstre, her tok vi til høyre og måtte senere rappellere oss tilbake på rett spor. Svaene var tørre og fine, kunne nok ha gått usikret her, men vi tok en ”seiersrappell” i stedet i en liknende lastestropp som ved forrige rappell. Ned mot Hjørnet presterte vi å gå for mye mot høyre i nedre del. Dermed måtte vi forsere en del ekle sva! Den riktige og enkleste veien går ned noen snøfonner mer mot venstre selv om det også vardes mot høyre. Men vi kom oss alle ned til Bandet, i god behold og gratulerte hverandre med dagens fine opplevelse!

Stien ned til Turtagrø føles som vanlig lang ut. Vi prøvde å tenke på at det ville ta fem timer selv om det egentlig tar snaue to, kanskje det ville hjelpe psykisk. Ved Tindeklubbhytta kastet kveldssola et rødlig skjær over Skagastølsryggen, og skyene ble farvet rosa. Resten av turen ble det ikke særlig prating, vi speedet heller opp farten for å komme oss ned fort som mulig. Det rakk vi akkurat innen det ble mørkt. Hele 17 timer hadde vi vært på tur, og Roar hele 20 timer! Nå begynte det å regne, og da er det deilig å sette seg inn og tenke over den fine turen man nylig har gjennomført.

Takk for turen gutta boys!

Alex på vei oppover Skagadalen mot Hytta på Bandet.

Nydelig solnedgang ved Skagastølsvatnet.

Kveldslys over Skagastølstindane.

Skagastølsbreen var grei å krysse uten stegjern.

Fremme ved Skagastølsbu kl. 23:15.

Neste dag og vi spankulerer bortover Berges Chaussé til Slingsbybreen.

Ruta vi gikk over Slingsbybreen.

Brekrysninga er i gang.

Kult dette her!

Breen gikk over svapartiet, null stress da:) Storen bak.

På vei oppover skrådraget til Jernskartinden.

Den trange sprekken vi måtte gjennom!

Oppe på Maradalsryggen. S3 forut.

Oppe på S3. S1 er den tydelige toppen bortenfor. Vi omgikk den på svapartiet til venstre.

Fremme ved svaene sørvest for S1.

Opp svaene. Utsatt plass! Vanskelighetsgraden ligger kanskje rundt 3 på det verste.

Ved Nørdre Maradalstinden med utsikt mot Vetle Skagastølstinden og Sentraltinden.

Den lengste rappellen ned fra Nørdre Maradalstinden.

Roar og Eyvind karrer seg de siste meterne opp til Sør for Sentraltinden.

Alex og den vesle varden vi bygde på Sør for Sentraltinden.

Undertegnede fant kameraet til Morten!

Roar gjør klar for en liten rappell ned fra taggen nord for Sør for Sentraltinden. Jeg og Eyvind kom ned den lille kaminen like til venstre for der han står.

Eyvind og Roar på vei opp svaflanken nord for den nevnte taggen.

Oppe i Sentraltindens sørvestflanke.

Klyving i flanken, snart oppe på ryggen.

Endelig på toppen av Sentraltinden, mitt tredje besøk i sommer! Skagastølsryggen i bakgrunnen.

Gutta er tøffe i trynet på Sentraltinden. ;-)

Maradalsryggen sett fra Sentraltinden.

Alex i rappell ned fra Sentraltinden.

Roar på vei bort til Vetle Skagastølstinden.

Storen ser mektig ut fra Vetle Skagastølstinden. Nesten rart at folk (inkl. oss) går opp der usikret.

Et kinkig punkt på hyllegalleriene sør for Vetle. Her henger det et fast tau (i en gammel bolt!), men det kan være greit å ta en egen rappell. Mulig man skal gå høyere oppe i flanken (enklere variant).

Slingsbybreen sett ovenfra.

Vetle Skagastølstinden sett fra oppstigningen mot Storen.

På toppen av Storen, joho!

Fellesbilde på toppen av Storen:D

Utsikt vestover i Hurrungane.

Utsikt nedover Midtmaradalen.

Maradalsryggen.

Klyving ned første del fra Storen.

Det ferdige rappellfestet ned sørvestveien.

Rappell ned sørvestveien.

Rappell ned Svaene. Her holdt det så vidt med 60m tau.

De siste solstrålene fikk vi ved Tindeklubbhytta.

Ruta vår. Målestokk: ca. 1:35 000

Skagastøls- og Styggedalstraversen

2010-07-23T17:08:00.009+02:00

Skrevet av Sondre

Etter tre rolige dager med familien i Stryn var det endelig duket for en av sommerens virkelige storturer – å gå ryggen fra Nørdre Skagastølstinden og helt ut til Gjertvasstinden. Værmeldingen var bedre enn noen gang tidligere i sommer så dette skulle bli bra! Møtte turpartneren Alexander ved Fantesteinen kvelden i forvegen. Vi registrerte at det lå nysnø og is på Smørstabbtindene. Pokker! Det dumme var at det ikke var meldt noe særlig varme neste dag heller, men noen plussgrader skulle det nå bli. I stedet for å starte i kveld og gå gjennom natta bestemte vi oss for å gå grytidlig neste dag, for så å håpe på at snøen og isen ville smelte når sola stod opp. Etter en siste titt på værmeldinga på Turtagrø la vi oss til å sove noen timer i bilen i Helgedalen.

Helgedalen

Klokka 03.45 kimet det i vekkerklokka. Ute var det skyfritt, vindstille, men nokså kjølig og duggfriskt. Vi ante et tynt snølag på Fanaråken og ba en bønn om at dette skulle smelte bort i løpet av dagen. Kl. 04.15 satte vi oss på syklene og rullet inn Helgedalen til nest siste sving på veien. Herfra tok vi bena fatt og jeg hadde håpet at det skulle være en bro over utløpet av Styggedalsdammen. Der tok jeg grundig feil. I utløpet ved demningen fossrant det vann som vi bare kunne glemme å vade forbi. Dermed måtte vi runde vannet i morenelandskapet på sørsiden. Da jeg skulle krysse en av elvene fra Styggedalsbreen presterte jeg å plumpe med begge føttene. Super start på turen!

En lang bakke opp til ryggen

Styggedals- og Skagastølsmassivet fikk et vakkert rosa morgenlys dekt over seg, en fryd for øyet som vi koste oss med i bakkene opp mot Kolnosi. Ved vann 1584 møtte vi to andre karer som hadde samme ambisjoner som oss for dagen. I bakken opp til Nørdre Skagastølstinden tikket det jevnlig inn meldinger på Alexanders mobil. Han var i full gang med å planlegge neste tur over Maradalstindane med Busken og noen karer fra Oppdal. Det var meldt godvær hele helgen, og hva er vel et bedre sted å tilbringe en godværsdag enn nettopp i Hurrungane? Endelig nådde vi toppen av Nørdre Skagastølstinden, i dag var det litt andre forhold enn 23. august i fjor (nøyaktig 11 mnd siden) http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=17784 da jeg, Bjørn-Even og Morten skulle forsøke oss på Skagastølstraversen, men ble stanset av Kong Vinter. Vi registrerte enda et turpar som skulle bort til V-skaret. Dermed ble det kun en rask matpause før jeg og Alex buste videre for å komme først i ”køen”.

V-skaret

De to andre lagene gikk noe feil ned fra Skagastølsnebbet, og vips var det jeg og Alex som kunne starte først med klatringa. Klatringa opp fra V-skaret var dekt med is og tynt med snø. Ikke optimalt, og lettere ble det ikke med tunge sekker, men det er jo likt for alle. Vi satte standplass i en stor blokk midt i skaret. Jeg ledet en kort taulengde oppover og traverserte mot venstre på et skråsva, ny standplass etter det på grunn av taudrag. Neste taulengde gikk rimelig vertikalt opp til den øverste hylla under Berges stol. Her måtte jeg forsere en del punkter som var kinkige på dette føret. Men jeg kom meg opp og fikk satt enda en standplass. Her møtte jeg to spreke jenter som hadde klatret opp lenger til venstre enn det vi hadde gjort. Alex var ute av synet og jeg merket at han hadde noen problemer, til slutt fikk han dratt seg opp med litt tauhjelp. Siste taulengde opp på stolen gikk rimelig problemfritt et stykke til høyre i veggen. Enkel klyveklatring her.

Midtre Skagastølstinden til Vetle Skagastølstinden

På Berges stol kveilet vi raskt tauet sammen og fortsatte opp mot Midtre. Det så ganske greit ut å gå opp dit usikret. Første stykket gikk greit, men det var utsatt ned mot Styggedalsbreen. Siste del valgte vi å sikre en kort taulengde på grunn av sporadiske partier med is. På Midtre Skagastølstinden tok vi oss en velfortjent matpause. Nå var første hindring forsert og vi kunne puste ut enn så lenge. Været var knall, ikke én sky! Dessverre er en her på lånt tid, så rolig nytelse av omgivelsene måtte vi bare glemme. Vi hadde et tidsskjema å følge for å rekke frem til Gjertvasstinden før mørket kom. Ryggen videre bestod av luftig klyving opp og ned og opp og ned fram til Halls hammer. Et sted tok vi av oss sekkene og firte dem ned med tauet. Halls hammer var stilig, men den skulle vi ikke bryne oss på denne gangen. Vi rundet på venstre side og kom greit bort til Patchells sva, omgåelsen av hammeren. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gå opp 4- kaminen rett opp til høyre, men all isen som lå spredt omkring gjorde til at jeg droppet den tanken. Jeg ledet over svaet, men nektet å bruke det faste tauet som hang i en gammel bolt. Dermed måtte jeg strekke venstrebenet langt ut, nesten i spagaten, og DER var jeg over og stod på en gammel bankebolt i sprekken på andre siden. Etter dette gikk jeg nok litt for langt opp på svaet, for idet jeg skulle runde et hjørne oversteg nok vanskelighetsgraden en 3er som ruta er gradert. Jeg gikk nesten opp på ryggen, satte en standplass og Alexander kom greit etter meg. Da vi var ferdige og hadde pakket tauet i sekken kom neste par bak oss og begynte på svaet. Det var luftig videre mot Vetle, og like under toppen må man ut på en utsatt hylle mot Skagadalen. Denne var nå fullstendig dekket av is, så vi valgte å sikre forbi her. Deretter kløv vi oss greit opp på Vetle og kunne konstatere av Skagastølsryggen er et tilbakelagt kapittel for dagen. Dette var min siste topp i dette tindemassivet.

Sentraltinden

Klokka var 13.30 og vi hadde brukt drøye fem timer fra Nørdre Skagastølstinden. Alexander ville opp på Storen da han manglet denne på lista si. Jeg hadde på forhånd sagt at hvis vi ankommer Vetle senere enn kl. 14 så var det uaktuelt å prøve på det. Siden den ikke var så mye var jeg villig til å gi den et forsøk, men det måtte bli usikret. Vi travet greit ned i skaret mot Sentraltinden, la igjen sekkene og begynte på galleriene bort mot Mohns skar. Etter noen meter sa det stopp. Vi måtte snike oss ned en kamin, men fjellet var dekket av et superglatt islag. Jeg ville ikke gå ned her. Alexander innså etter hvert at Storen måtte vente til en annen gang og vi fortsatte heller mot Sentraltinden. Jeg ledet greit opp litt til venstre på hammeren fra skaret og satte standplassen i rappellfestet. Uten is og snø går det nok an å gå usikret her, det løse fjellet er kanskje det farligste i så fall. Deretter kunne vi ta på Sentraltindens toppvarde, mitt andre besøk så langt i år. Vi innså raskt at vi ble nødt til å ta en del rappeller ned fra Sentraltinden mot Styggedalsryggen. Her lå det mye is og snø! Hele fire rappeller ble det til sammen før vi kunne pakket ned tauet for en stund.

Styggedalsryggen

Jeg hadde hørt mye rart om Styggedalsryggen, men ble overrasket over hvor bredt det var her. Bortover mot Styggedalstinden Vesttoppen var det jo en parktur i forhold til Skagastølsryggen. Riktignok smalnet det drastisk til det siste stykket opp til toppen. Eggen opp her kan kanskje sammenliknes med Uranoseggen i vanskelighetsgrad. Det helt siste stykket opp må man omgå eggen litt til høyre og klatre opp en renne/dieder. Ikke noe problem om man ikke har høydeskrekk. Nå var jeg tilbake i ”kjente” trakter. De resterende toppene var jeg på i juni med Øyvind og Bjørn-Even http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=21341 Eggen ut til Østtoppen gikk greit. Det første stykket ned fra Vesttoppen var litt vanskeligere enn jeg kunne huske, men ved å hoppe ned fra hammeren gikk det greit. Like før Østtoppen måtte vi også ned en hammer som kan føles litt ekkel ut. Vi brukte en laaang slynge som førstemann kunne holde i på vei ned, og andre mann fikk hjelp av han som allerede var nede. Etter Østtoppen fant vi raskt ut at vi ikke ville forsøke oss på flanken ned til Gjertvasskaret. Her var det blank og steinhard is som var livsfarlig om stegjernene skulle løsne. I stedet valgte vi å følge eggen direkte ned til skaret, undervegs tok vi en rappell forbi en litt vanskelig hammer. På venstre hånd hadde vi en stor bresprekk som gikk langs med oss, den skulle søren meg ikke få oss til middag!

Gjertvasstinden

Det første stykket opp fra Gjertvasskaret var kanskje det skumleste partiet på hele turen. Vi valgte å gå snøbakken opp til første standplass usikret. Snøen var stedvis steinhard og isøksa hadde dermed ingen funksjon, like under oss ventet bresprekken på at vi skulle komme på glid… Men vi fikk karret oss opp til standplassen som lå ved foten av et loddrett dieder. Med litt plunder fikk vi tatt frem tauet og sikret oss inn. Jeg tok av meg stegjernene og ledet opp. I neste taulengde var det uaktuelt å følge samme rute som vi gikk i juni. Her var det blank stålis! Jeg begynte å bli bekymret, hva om vi ikke kom oss opp til Gjertvasstinden? Hva skulle vi gjøre da? Gå ned Gjertvassbreen??? Lenger til venstre så snøbakken både slakere ut og mindre preget av is. Vi bestemte oss for å traversere til venstre bortover på sva for å komme bort dit. Etter to taulengder på sva fant vi endelig snø som hadde en perfekt konsistens. Her var det enkelt å lede oppover med stegjern og to isøkser, jeg trengte knapt å sette noen mellomforankringer. Etter to nesten fulle taulengder i snøbakke stod vi endelig på toppen av Gjertvasstinden i nydelig kveldssol, hele fire timer etter at vi forlot Gjertvasskaret(!).

En lang retur i nattens mulm og mørke

Vi følte oss som konger der vi stod blant Norges feteste tinder og kunne konstatere at vi hadde gjennomført Skagastøls- og Styggedalstraversen. Jeg sendte en hilsen til Oyvindbr som tidligere har stått på Gjertvasstinden i fantastisk morgensol. Men turen er som kjent aldri over før man er tilbake. Snøeggen ned fra Gjertvasstinden var steinhard og nærmest umulig å forsere uten stegjern og isøks. Et stykke gikk vi i snøflanken til høyre for eggen, og her skal man være obs på dype og lumske bresprekker! Mørket la seg over Hurrungfjellene, og vi måtte frem med hodelyktene. Silhuetten av varden på pkt 1982 liknet en mann med hatt, jeg var helt sikker på at det var en person frem til hodelykten lyste opp den varden det egentlig var. Klyvinga ned fra nevnte punkt ble fort vanskeligere nå som det var mørkt. Vi fulgte vardinga og kom oss greit ned uten store problemer. Etter å ha diskutert litt og med Midtmaradalstabben (http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=19145) friskt i mentet bestemte vi oss for å IKKE gå direktevarianten ned mot Jervvassdalen fra pkt 1924. Ingen av oss hadde gått her før, og gule trekanter blir fort røde i mørket. I stedet fulgte vi Gjertvassryggen lenger østover i retning Skogadalsbøen. Mange av nedgangene til dalen er preget av sva og skrenter, men vi fant til slutt en fin renne som vi fulgte ned til elva. Jeg hadde lagret et waypoint på GPSen der jeg og Bjørn-Even krysset Gjertvasselvi forrige gang, og vi krysset elva på nøyaktig samme plass. Begge var trøtte som strømper mens vi sjanglet oss oppover Jervvassdalen. Det eneste vi tenkte på var å komme tilbake til bilen og sove. Vi sleit oss opp bakken og inn i Styggedalen. Stien var litt vrien å følge i starten, men det gikk etter hvert greit da vi passerte det første vannet. En ny morgen var i gang, og ved vann 1380 fikk vi se vakkert morgenlys over Styggedals- og Skagastølstindene nok en gang. Jeg merket faktisk at jeg ble mer våken nå som det ble lysere! Det var herlig å få øye på syklene for deretter å kunne trille ned på ti minutter til bilene. Jeg var dum og brukte ikke hjelm. Søvnig som jeg var kom jeg ute av balanse og stupte ut i grøfta. Heldigvis traff ikke hodet noe annet enn noen greiner som ga en ubetydelig øm kul. Vel framme ved bilene fikk vi i oss middag og takket så meget for en fantastisk tur. Jeg valgte å stikke ned på Turtagrø for en ”morgendusj” før jeg purket i bilen til langt ut på dag. Vel fortjent etter hele 25 timer konstant på farta og mange gode minner med seg i sekken.

Styggedalsmassivet speiler seg i Styggedalsdammen en tidlig fredags morgen.

Alex på vei oppover bakken til Kolnosi. Styggedalsdammen ses bak.

På toppen av Nørdre Skagastølstinden kl. 08.15. Bak lokker Skagastølsryggen.

Mot Gjertvasstinden og Styggedalstindane sett fra Nørdre Skagastølstinden.

Klatringa fra V-skar til Berges stol står for tur. Den er gradert til 3+ men med snø og is ble det ekstra spennende.

Tilbakeblikk fra Midtre Skagastølstinden. Berges stol ses nede til høyre.

På toppen av Midtre med Halls hammer, Vetle og Storen bak.

Snart ved Halls hammer og vi ser oss tilbake mot Midtre.

Halls hammer - klatringa rett på går opp risset og er gradert til 6+. Vi omgikk hammeren på venstre side der Patchells sva ligger.

Her står vi ved Patchells sva. Jeg hadde lyst til å prøve varianten som går rett opp denne sprekken her (4-), men pga is og tid droppet vi det.

Patchells sva. Her ligger det et fast tau man kan bruke om man ønsker det. Hvis ikke gjelder det å strekke venstrefoten helt bort til sprekken til venstre.

Storen tar seg godt ut fra Skagastølsryggen. I dag var det mye snø og is der som nok ville gjort veien opp fra Mohns skar vrien.

Maradalsryggen og Midtmaradalen sett fra Vetle. Langt bak til venstre vokter Stølsnostind, Falketind og Hjelledalstind.

Alex på toppen av Sentraltinden med Store Midtmaradalstind i bakgrunnen. Minner fra den toppen...

Maradalsbreen og Maradalsryggen sett fra Sentraltinden. Den breen fulgte vi opp til ryggen for en drøy uke siden!

Panorama fra Sentraltinden. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=23501

Alex i 2. rappell ned fra Sentraltinden.

Promenademarsj bortover Styggedalsryggen mot Styggedalstindane.

Tilbakeblikk fra Styggedalsryggen.

Gjertvasstinden og Styggedalstinden Østtoppen sett fra Vesttoppen.

Et helikopter streifet rundt Storen en god stund mens vi satt på Styggedalstinden Vesttoppen. Sightseeing eller klatreulykke?

Vår rute med standplasser opp til Gjertvasstinden. Mulig vi gikk litt mer mot høyre i 3. taulengde. Hele fire timer brukte vi fra Gjertvasskaret, fem taulengder.

Styggedalstind i kveldslys.

Nest siste taulengde opp til Gjertvasstinden. Snart kan vi puste lettet ut...

YES! Endelig på toppen av Gjertvasstinden.

Panorama fra Gjertvasstinden. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=23522

På vei ned den steinharde snøkammen øst for Gjertvasstinden. Her lurte det lumske bresprekker.

Den første morgensola treffer Styggedalsmassivet lørdag kl. 04.45. Sett fra 1380-vatnet i Styggedalen.

Ja, man blir trett av å være 25 timer konstant på tur. :-)

Kart over ruta:

Rondane 2k-maraton

2010-07-19T01:51:00.002+02:00

Skrevet av Sondre

Denne kraftanstrengelsen har jeg lenge siklet etter å gjennomføre. For to år siden ble det planlagt at jeg og Carl Fredrik skulle forsøke oss på dette, å bestige alle de 14 2000-metringene i Rondane på under ett døgn. Han aktet å gå for rekord, mens jeg ville være fornøyd om jeg fullførte. Så var tiden kommet, meteorologen spådde oppholdsvær med gløtt av sol. Forberedelsene var ikke av de beste (2 uker på sofaen med feber og forkjølelse), men jeg hadde nå fått en tur over Maradalstindane http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=21785 og en hardintervall i den lokale slalåmbakken etter sykdomsperioden. Carl Fredrik måtte stå over på grunn av forberedelser til løpet ”Etape Bornholm”, men Jan Petter (JPV) var ikke vanskelig å få med.

Dagen i forvegen syklet vi inn til Rondvassbu. Jeg ankom hytta ved midnatt og måtte nøye meg med litt slumring på sofaen uten dyne eller sovepose. Klokka 08.00 peip vekkerklokka og etter å ha fått i oss noen brødskiver begynte vi smått å varme opp. Været var OK med litt tåke på toppene, men ingen nedbør. Om det begynte å regne ville det ha ødelagt alt, våte steiner i Rondane er det verste som finnes. Med meg i sekken hadde jeg: 15 brødskiver med pålegg (nugatti, honning med brunost, kaviar, skinkeost og kyllingsalat), en halv grandiosa, tre vafler med sukker, en pakke Café Cookies med bær, en stor fruktnøtt sjokolade (ble ikke spist), 1l XL-1 lime drikke, 9 dl Red Bull og en Maxim lime gel. Drikke fylte vi jevnlig i bekker undervegs. I dag skulle jeg ikke gå tom for næring! Av klær løp jeg i shorts, t-skjorte og terrengjoggesko. Ekstra skift, gps, mobil og kamera var med i sekken. Begge hadde musikk på ørene, så noen sosial tur ble det ikke annet enn litt skitprat i pausene. Vi skulle følge hverandre så lenge farten var noenlunde lik. Målet var å fullføre på 15-20 timer, ingen av oss hadde forestilt oss at vi faktisk ikke var langt unna å kunne ta rekord så vi tok oss derfor god tid på spisepausene.

Startskuddet gikk klokken 08.45 ved brua på Rondvassbu. Første topp var Veslesmeden, en stigning på snaut 900 høydemeter. Vi jogget rolig innover Rondhalsen, men ved stiskillet mot Rondvassdalen måtte vi konstatere at det fortsatt var langt igjen og kreftene måtte spares. Resten av veien til topps gikk vi jevn gange. Etter 1t 12min tok vi på toppvarden og unnet oss en god matpause. Tåken streifet rundt den råe Smedeggen. Jeg har ikke vært i Rondane siden 2002 så det var moro å komme tilbake hit. Eggen opp til Storsmeden (og Storsmeden Nord) gikk greit for seg, enkelte plasser bød på klyveklatring, men det er vi vant med fra tidligere 2k-topper. Jan Petter snublet og slo kneet sitt i en stein, så vi måtte roe ned et lite parti. Jeg var usikker på om vi stod på Storsmeden Nord så jeg gikk litt nordover mot Søre Smedhamran for å sjekke. Jada, Storsmeden Nord går man automatisk over. Selve Storsmeden ble nådd etter 1t 51min.

Ura ned til skaret mot Steet var ikke særlig morsom. Vi holdt til venstre for eggen og her var det mye løse steiner (som det i grunn er i hele Rondane). På eggen ut til Trolltinden sklei jeg og slo leggen min inn i en skarp stein. Faen! Det ble en skikkelig revne i leggen, og benet kom til synet. Men jeg tok meg sammen og ville prøve litt til. Litt ømt var det, men såpass må en tåle. Vi tok det litt forsiktig opp den løse flanken til Trolltinden. På toppen møtte vi et hyggelig eldre ektepar fra Trøndelag som vi slo av en prat med. Damen hadde med seg plaster som leggen min fikk låne av. Tusen takk! Etter mat og drikke surfet vi ned en snøfonn litt nordvest for toppen. Deretter traverserte vi nordøstover og ned til Langholskridu der drikkeflaskene ble fylt. Vi holdt en lett jogg rundt Smedmassivet og bort til Bergedalen, der vi hadde en ny drikke- og matpause. Snart ventet en hard stigning i småløs ur opp til Digerronden. Den føltes lang ut, og Jan Petter kjente at lårene begynte å bli i overkant sure da vi nådde varden etter 6 timer. Jeg ga ham litt Red Bull som nok gjorde susen en liten stund fremover. Vi slo av en prat med en hyggelig gjeng som kom fra Dørålseter. De syntes vi var gale som ønsker kroppen vår så vondt. Kanskje de har et poeng…

Det gikk greit videre over de fire Midtrondene (vi måtte ha med sekundærtoppene også), men vi måtte passe på å holde et moderat tempo. Til slutt stod vi nokså slitne på Høgronden! Her kjente jeg regndråper...! Heldigvis kom det ikke mer enn at steinenes friksjon ikke ble redusert. Vi fikk litt gløtt av utsikten nordover mens vi tok en velfortjent matpause. En fin topp dette her! Ura ned til Langglupdalen var ikke akkurat noe å rope hurra for, men vi kom oss nå ned. Her tømte vi tankene, fylte vannflaskene og spiste godt med mat. Jeg tittet på klokka og ble overrasket over hvor kort tid vi hadde brukt. 15 timer burde vi klare lett nå, faktisk så det ut til at vi kunne klare det på 12 timer også! Jeg ble noe utålmodig i bakken opp til Rondslottet, men jeg så på Jan Petter at han hadde spist og drukket for lite. Etter en stund bestemte vi oss for å skille lag og jeg stakk i forvegen. Deilig var det å komme seg på toppen av Rondslottet, her gomlet jeg i meg en skive, litt vann og gel. Det var rimelig tett tåke og ikke lett å se hvor stien gikk videre mot Vinjeronden. Etter litt surring kom jeg meg opp på Vinjeronden Nord og hovedtoppen. Da jeg skulle ned til skaret mot Storronden oppdaget jeg at jeg gikk i feil retning, jeg var på vei mot Svartnuten og måtte derfor gå på skrå ned i sørflanken for å komme tilbake på T-stien. Jeg fikk litt dårlig samvittighet overfor Jan Petter. Jeg var jo den eneste som hadde med GPS. Tenk om han ikke finner veien ned! Etter å ha tenkt litt bestemte jeg meg for å gå videre og håpe på at han er flinkere til å følge T-er enn meg. På GPS-navigasjon fant jeg veien opp til Storronden. Nå var det bare å slurpe i seg de siste Maxim gel dråpene og løpe det jeg var kar for ned til Rondvassbu. Et par steder vrikket jeg foten, men jeg skulle ned! Endelig nådde jeg brua ved Rondvassbu og kunne stoppe klokka på overraskende 11t 42min kl. 20.30! Jøss, dette var over all forventning…

For at kroppen ikke skulle føles helt ødelagt neste dag valgte jeg å ta en rask dusj før jeg syklet meg rolig ned tilbake til Spranget. Jan Petter gikk seg heldigvis ikke bort, fikk tatt seg sammen og kom ikke lenge etter meg på tiden 12t 8min. Godt jobba! Jeg så på GPSen at vi hadde 1t 46min i stopptid, så denne persen skal vi nok klare å slå om vi får motivasjon til å ta runden en gang til. Pf10-toppene kan også utelukkes ved et nytt forsøk. Camelbak er også noe jeg bør skaffe til da. Regner uansett med at Carl Fredrik fort ender nede på 10 timer om han prøver seg i august.

Takk for ”turen” Jan Petter!

Turdata (meg):

11t 42min 10sek
43,5 km
4685 høydemeter
14 topper (pf 10) > 2000 moh.

På dagens første: Veslesmeden.

Jan Petter like ved 1897-toppen sørøst for Trolltinden.

Meg på eggen ut mot Trolltinden.

På Trolltinden. Ljosåbelgen i bakgrunnen.

Fint og vegetert terreng rundt Smedene. Her har vi nettopp passert Smedbekken.

En deilig matpause ved Bergedalsbekken før den lange motbakken til Digerronden.

På toppen av Digerronden etter en lang og hard bakke på drøyt 800 høydemeter rett opp. Høgronden skimtes langt der bak.

Tilbakeblikk mot Smedmassivet fra Digerronden.

Like ved Midtronden, Høgronden bak.

Endelig på toppen av Høgronden!

Matpause og påfyll av drikke i Langglupdalen.

Storrondens toppvarde, i tåkeheimen.

Runden er gjort! Her tilbake på Rondvassbu.

Rondane sett fra veien ut til Spranget. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=23466

Kart over ruta:

Kontraster - Maradalsbreen og -ryggen med noe attåt

2010-07-14T00:33:00.016+02:00

Av gjesteskribenten Morten

Advarsel - lang rapport

Å gå fra Maradalen gjennom Hurrungfjellene hadde vært en drøm en stund, og etter fjorårets tåketur til Maradalsryggen hvor flaksstrikken ble tøyd lovlig langt var jeg for min del ferdig med atkomsten fra Bandet via Slingsbybreen til Maradalsryggen.

Nå var det nytt år og nye muligheter. Juli var egentlig siste sjansen for meg denne sommeren, men håpet fikk mørnet seg en del etter at den ene langtidsmeldingen etter den andre varslet regn og ustabilt vær. Så på tirsdag kom det en melding fra Sondre: "Mulig værvindu fra onsdag til torsdag". "Oppklarnende utover onsdagen og tilskyende igjen utpå torsdagen". Javel. Jo. Når lysta er større enn vettet ble det til at tur ble bestemt.

På grunn av værvinduets beskaffenhet ble planene endret litt. Opprinnelig plan var å gå fra Turtagrø gjennom Keisarpasset og sove på Botolvsnosi, men nå var det dag 1 som var den fine. Vi skulle gå via Botolvsnosi inn Maradalen, opp breen og via Maradalsryggen til Sentraltinden. Sove der noen timer, og så fortsette over Storen tilbake.

Del 1:Helgedalen - Botolvsnosi - Spennende landskap
En duggfrisk, overskyet morgen med tåkeskyene hengende tungt nedover fjellsidene, litt før halv ti, stod to ungdommer (Sondre og Bjørn-Even) og en gamling (undertegnede) klare til avmarsj i Helgedalen. Vi fulgte vei og senere sti mot Keisarpasset. Her hadde jeg aldri vært før og etter hvert som tåka lettet mer og mer på sløret ble jeg stadig mer begeistret over landskapet. Her var flott, og på vei ned mot Jervvatnet kunne vi gjennom hull i skyene ense mektige alpine tinder høyt der oppe. Stilig! Sola blandet seg dessuten mer og mer inn i tilværelsen, noe som ikke var oss i mot. Fra fronten på Gjertvassbreen strakk et smal is-sig seg ned mot en liten kalvebre i dalbunnen. Sondre lurte på hvordan det ville vært å klatre opp der - en annen gang!
Gjertvasselvi var første hinder på turen. Jeg vadet, mens Sondre og Bjørn-Even kom seg nesten tørrskodde over vha. hoppemetoden.
Videre måtte vi skrått opp før vi rundet ut i fjellsiden over Utladalen med kurs mot nesa til han Botolv.
Jeg har vært utrolig lite i disse traktene sommerstid, og det var spektakulært å krysse sadelen ved Botolvsnosi og få hele utsynet ned i Utladalen. Ca. 4,5 timer hadde vi brukt hit i moderat tempo med en og annen småpause innimellom.

Del 2:Botolvsnosi via Maradalsbreen til Jernskardtind
Nede til høyre lokket et av turens mål, Maradalsbreen. Man ser den så fint og forlokkende fra f.eks. Uranostinden, men det er en slags aura av utilnærmelighet over den, godt utenfor vanlige ferdselsveier og turmål. Fronten var snøfri og temmelig flat mens vi innimellom drivende skyer kunne skimte et langt mer dramatisk scenario av sprekker og istårn lenger opp. Selve "rampa" vi hadde tenkt å følge til Maradalsryggen så kort og godt skremmende ut, så vi satte vår lit til at virkeligheten var mer vennlig.
Vi skrådde ned bratte grassbakker til Maradalen, forserte en del grov urd før vi krysset relativt lettgått morenelandskap opp til bretunga. Selve nedstigningen fra Botolvsnosi gikk veldig greit, men det er sikkert lett å rote seg bort i mer skrentete og brattlendt terreng om sikten er dårlig.
Tåkeskyene hadde i mellomtiden fordampet helt og sluppet et sjeldent heftig åsyn løs på oss. Rundt den ville Maradalsbreen, i en ugjennomtrengelig hestesko voktet tindene det som må være Norges råeste, mest bortgjemte og ugjennomtrengelige bakgård. Til høyre, mer enn 1000 meter nesten rett opp ruvet Gjertvasstinden fra en ny og ukjent vinkel, etterfulgt av Styggedalsryggen. Innerst den mektige Sentraltinden og den takkete Maradalsryggen. Til sist var det Kjerringi og Mannen til venstre. Det de ikke har i høyde, tar disse to igjen i kvasse former og brutale styrtninger. Aldri så jeg det ekteparet i slik en voldsom fremtoning som fra Maradalsbreen.

Vi ruslet innover den nesten sprekkfrie nedre del av breen, tittet på renna opp mot Gjertvasskardet og beundret sørveggen (og de som klatret opp der for noen år siden) mot Gjertvasstinden.

Ved snøgrensa kom tauet på og oppover det første henget dukket etter hvert sprekkene opp, den ene større og dypere enn den andre. Vi fulgte en naturlig linje oppover i en sving mot rampa som leder helt opp til Maradalsryggen. Det kilte litt når vi tittet opp på isveggen som hang over en høy fjellskrent. På toppen over dette så det ut som vi skulle opp en siste bratt snøbakke før vi kom på land. Vi tok oss opp på rampa helt til høyre hvor det var minst bratt. Her var det digre sprekker hele veien, men snøbroer ga fortsatt grei atkomst videre. Et sted var det en tunnel i breen, sikkert 10-12 meter lang og stor nok til at en varebil kunne kjørt gjennom.
Resten av snøbakken var mindre bratt enn fryktet og i god myk sommersnø var det helt uproblematisk.
Herlig var det dessuten å komme ut fra den skyggefulle flanken og opp i sola på ryggen.

Bjørn-Even kviknet raskt til ved synet av ryggen videre, og etter en kjapp matpause var det på'n igjen:

Del 3:Maradalsryggen til Sentraltinden, en sen kveld
Klokka var litt over 6 om kvelden da vi tok fatt på neste etappe. Smørmykt, lett gyllent kveldslys, lå over hele Vest-Jotunheimen mens det var langt mer skyete i øst. Vi var veldig fornøyd med meteorologene og værvinduet så langt. Måtte det bare holde til neste formiddag. For meg var dette tredje turen oppover denne ryggen og de fleste klyvepassasjene var kjente. Det er mye klyving hele veien, men ingen større vansker. Vi sikret en kort utsatt passasje og ikke lenge etterpå var vi på den sørligste av ryggens flere små sekundærtopper. Sondre måtte selvsagt også oppom den neste toppen like bortenfor mens jeg og Bjørn-Even begynte på en liten omgåelse ned i sørvestflanken. Videre mot Nørdre Maradalstinden var det to muligheter: Enten skrått opp et sva, eller mer direkte opp mot toppen. Bjørn-Even ville klatre, så da ble det direktevarianten. Han sikret meg opp en kort lett taulengde før vi snart stod oppunder den bratte hammeren man ser så godt nedenfra. Utvilsomt cruxet i dag. Litt til høyre går varianten beskrevet i klatreføreren, mens vi valgte samme rute som vi gikk i 2004, Kims riss. Et kort, bratt og krevende riss midt på hammeren. Bjørn-Even gikk løs på oppgaven med liv og med lyst. Som i 2004 ble det også denne gangen teknisk klatring i øvre del. Kile og kamkile med fotløkke i det mosegrodde risset.
Egentlig burde man satt seg ned og virkelig kost seg med utsikten mye lenger, men tiden gikk fort og Sentraltinden var fortsatt en rekke småhindringer unna.
Fra Nørdre Maradalstinden gikk vi bratt ned ei snøfonn og rundet toppeggen slik at vi kom opp i skaret nordvest for denne og fortsatte bortetter ryggen over et par mindre topper. Den ene av disse hadde flere "sikre" kilder hevdet at 100% sikkert hadde en primærfaktor på godt over 10 meter. På den bakgrunnen hadde jeg valgt å ta den med i nyutgaven av Norges Fjelltopper over 2000 meter. Nå på åstedet, var det i grunnen ingenting som tydet på at denne hadde 10 meter.
Vi rappellerte ned på nordsiden av denne og en annen liten småkul på ryggen før vi omsider kunne begynne på siste kneika mot Sentraltinden.

På et tidspunkt skal jeg ta et bilde, tar hånda til brystlomma hvor det ligger.... skulle ligget. Glidelåsen er åpen. Faen! Jeg forstår med en gang hva som har hendt. Jeg har en Arc-Teryx jakke som har tidenes dummeste jakkelommer. Alt man putter i disse renner ut som en foss nesten med en gang man måtte glemme å dra opp glidelåsen. Sånn er ikke andre jakkelommer! Det er selvsagt min skyld at jeg glemmer å dra igjen glidelåser, men likevel da...Dustelommer! Min siste Arc-Teryx jakke. Makan!
Også alle de kule bildene da! Verre med de enn med kameraet på en måte. ÆSJ!
Vi klyver oppover ryggen som er mer som en flanke i starten, drar oss litt ut mot venstre, klatrer opp en kort taulengde før vi runder ut i sørvestflanken. Herfra følger vi en rekke bratte snøfelt oppover mot toppen. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli mektig sliten på slutten. Sekken føles tung - som et ustabilt lodd, og kroppen lystrer ikke helt som den skal, så jeg får låne en taustump over et kort overrislet klippeparti før vi omsider kan innta vårt hjem for natten: Sentraltinden.

Del 4:Hotell Sentral - A "room" with a view - could have been.
Mens vi slet oss opp de siste bakkene hadde mer og mer skyer funnet sitt snitt til å dukke opp på himmelen og vel oppe på toppen puffet tåkeskyer frem fra intet langs Styggedalsryggen. I grunnen litt sprøtt, nesten som popcorn. Det ene øyeblikket var de ikke der, og i det neste...
På Sentraltinden som vi nådde kl. 23:15 (14 timer på tur) er det gjort i stand en liten bivuakkplass. Bjørn-Even hadde tatt med seg sovepose og hadde det som en greve, mens jeg og Sondre strevde med litt mer kummelige kår i Sondres vindsekk. Dunjakka gjorde at overkroppen holdt seg varm, men lår, knær og føtter hadde det etter hvert ganske hustrig. Det var en slik natt hvor man i ettertid skryter: "Jeg har ikke sovet et minutt", men så ille var det nok ikke. Dypsøvn ble riktignok dårlig med. Den tiltakende vinden fikk "teltet" til å blafre og flagre som besatt. For å komme oss ned før "uværet" var vekkerklokker stilt på kl. 4, men Sondre var mer enn klar før den tid og etter litt snøsmelting, frokost og pakking tuslet vi avgårde inn i tåkegrøten kvart på 5.

Del 5:Til Storen i Stor Vind(!)
Vi tok en kjapp rappell ned fra Sentraltinden mot Vesle Skagastølstinden, eller dvs. den skulle vært kjapp, men tauet kilte seg fast og Bjørn Even måtte klatre opp og hente det. For øvrig en ufin rappell med veldig mye løsgods på farlige steder. Med ett tau og et skrekkbilde på netthinnen av tre klatrere på en liten hylle i veggen på vei ned fra Vetle Skagastølstinen mot Mohns Skard der tauet kiler seg fast, valgte vi å forsøke traversen forbi Vetle til Mohns. Den tette tåka gjorde dette imidlertid ikke helt lett. Vi famlet oss fram, gikk litt feil og litt mer feil, fant en varde, trodde vi gikk riktig og kom etter hvert til et bratt sted hvor det hang et tau ned fjellsiden, festet i en bunt slynger som igjen var festet i en gammel rusten bolt, og ikke noe annet. Vi slang en slynge rundt ei steinblokk som backup og rappellerte ned, havnet ut på det store snøfeltet som vi så kunne følge opp til Mohns Skar.
Vi hadde vel vært mer enn nok opptatte med å finne veien, og hadde knapt lagt merke til at det nå regnet i tillegg til den tette tåke. Vinden hadde dessuten økt enda mer på. I Mohns skar formelig brølte den og man kjente det røsket i hele kroppen.
En stund hadde vi gått med tauet løpende i mellom oss, men frykten for at et voldsomt vindkast skulle blåse en av oss utfor stupet på vei opp svaene fra Mohns gjorde at vi sikret et kort stykke her. "Rykkekoder" i tauet ble avtalt for å erstatte manglende blikk- og stemmekontakt.
Sakte men sikkert jobbet vi oss opp til toppen av Storen hvor vinden overgikk alt hittil. Vi gikk med lavt tyngdepunkt de siste meterne til toppen. Tåka lå som en bomullsdott rundt. Inni hetta hørtes vinden ut som en turbomotor, og det regnet nedenfra og opp. Kommunikasjon foregikk ved å stikke ansiktene sammen og holde hånden mot vinden. Flere ganger ble jeg vippet ut av balanse av vindkastene. Det var vel i grunnen ingen av oss som trivdes sånn kjempegodt på toppen, men vi beholdt roen og fokuserte på den slitte frasen: "Et skritt ad gangen". Veien hjem til sivilisasjonen ble delt opp i småetapper og vi fokuserte hele tiden på neste etappe.
Noe annet enn rappell ned de første meterne fra Storen, hvor mange går usikret, var helt uaktuelt, og vi så vel alle ut som klovner der vi kjempet mot vinden ned mot hakket der Andrews møter Tandbergs renne.

Del 6:En meget lang nedstigning fra Storen
Akkurat der og da var det en stor fordel at jeg hadde vært her før. Til alle kanter så man kun få meter før fjellet forsvant ut i tåkehavet. Skjønt å ha vært der i finvær og tett tåke er to forskjellige ting. Jeg kjente heldigvis igjen en passasje 100% sikkert og visste at vi ikke var langt fra Heftyes renne. (Vi droppet normalrappellen fordi jeg var usikker på hvordan det ville bli med kun et tau, og i denne vinden). Vi så ingen slynger (sikkert ikke vanlig å gå ned her) men fant et greit rappellfeste og satte i gang. Jeg dro først ned det jeg trodde var Heftyes. Bare det å få det våte tauet ned var en stor jobb. Jeg blei hengende i klemknuta annenhver meter for å løse opp i flokene av det sammenblåste tauet. På en måte er det litt morsomt hvordan tauet oppfører seg i sterk vind (kanskje ikke akkurat der og da) - det blir litt som levende spaghetti. På et utkast presterte vinden å blåse tauet oppover igjen(!).
Jeg kom åpenbart ned ved siden av Heftyes, for jeg kjente meg ikke igjen. Jeg sjekket taudraget. Bom fast! Ikke sjanse! Helt automatisk og løsningsorientert begynte jeg å måle opp resttauet med øynene og gjøre en vurdering av hvor mye tau vi kunne få med oss om vi måtte kutte. Ikke for mye nei! I små lommer mellom vindkulene klarte jeg å kommunisere til Sondre at han skulle dra opp tauet og heller gå ned der Heftyes åpenbart måtte være. Og heldigvis, med tauet ned den veien klarte vi å hale det ned med et nødskrik.
Nå gikk det igjen lettere, på løpende mellomforankringer ned til Galleriene og bort til Hjørnet. Det første stykket ned fra Hjørnet kjente jeg meg også godt igjen, men så ble det verre. I den tette tåka så alt likt ut. Det som så ut som et tråkk kunne stoppe opp 20 meter senere uten at vi så det. Vi mistet rett og slett fullstendig oversikten. Et nøyaktig GPS spor av ruta nedi her kunne nok hjulpet endel.
Vi gikk i alle fall feil, og jeg skjønte det fort, for så bratt hadde det aldri vært her på tidligere turer. En rappell. En rappell til, og der en varde! Back on "track".
Det hadde nå regnet så mye at det rant bekker over alt. Oppsamlingene av stein på hyller og i renner ble straks mye mer rasvillige mettet på rennende vann som de var. Vi forsøkte å trå forsiktig og ikke stresse av mulig rasfare fra oven.

Omsider nådde vi svaene, eller var det svaene? Ja sva var det i alle fall, men de riktige? Vi havnet i ei grusrenne som førte ut i avgrunnen mot Skagastølsbreen, fikk øye på en enslig rappellslynge 10 meter lenger til venstre og fant ut at vi måtte tilbake igjen.
Vi la på ei ekstra slynge og starter rappellen, på skrå mot vinden over søkkvåte sva for å komme mer i riktig retning.
Da Sondre var nede og fikk ropt at vi måtte enda lenger på skrå for å komme videre var ikke det akkurat noen god melding. Vi som trodde dette var siste rappellen. Ikke mye slyngemateriale igjen nå. Etter nok en kort rappell til var gleden stor da konturene av en varde dukket frem fra grøten.

Vi forsøkte å følge vardingen, men det er sikkert en del villedende varder, for vi endte i alle fall flere ganger opp i terreng som jeg ikke kan huske fra tidligere turer, og som jeg neppe ville likt for godt, selv på tørt føre. På glinsende sva som fadet ut i et hvitt lerret, tilsynelatende uten ende var det i alle fall ikke moro. Jeg og Bjørn Even endte opp med enda et par rappeller mens Sondre tok noen spenstige nedstigninger på sva uten sikringer.

Etter 7 rappeller (!) ned fra Storen, konstant høyt spennings- og adrenalinnivå kunne jeg plassere siste slyngebiten rundt ei blokk og konstatere at nå var det over idet tåke lettet litt og Hytta på Bandet dukket opp ikke langt under oss.

Hvis noen finner fargerike slynger på litt snodige steder i flanken opp mot Storen, kan det godt hende vi er de skyldige.

Det hører også med til historien at på et tidspunkt prøvde jeg å ringe Sondre for å kommunisere. Fikk ikke svar, puttet telefonen i den nevnte Arc-Teryx lomma og like etterpå la jeg meg ut i rappellen for så å høre en "klakk"-lyd jeg umiddelbart visste hva var: Telefonen min som reiste ut av lomma og ned på svaet og videre ut mot Skagastølsbreen. I grunnen en skikkelig "miste-tur" - mistet også et par andre småting.

I det sure været, og etter at jeg entrer full-fokus modus, ble mat og drikke helt glemt. Når jeg kom ned til Tindeklubbhytta slo det meg at siden halv 5 på morran hadde jeg drukket 3-4 slurker med vann og ikke spist noe(!). Det var også i dag 14 timer i konstant aktivitet.

Herfra og inn var det bare fryden. Sola tittet frem, i bilen var det de herligste kullsyreholdige drikker og på burger'n i Årdal traff vi et par hyggelige godt beduggede lokale eksemplarer som var i overkant pratesjuke. Altså var alt tilbake til det vanlige, etter en for meg meget uvanlig tur.

Tusen takk for en utrolig minnerik og for det meste kjempeflott tur Bjørn Even og Sondre!

Bjørn-Even og Morten traver innover Helgedalen, omkranset av dystre regnskyer. Men vi er optimistiske etter å ha sett siste væroppdatering på Turtagrø om sol på ettermiddagen.

På vei innover Skautehaugane og vi entrer tåkeheimen...

Vel over Keisarpasset og ned til Jervvatnet fikk vi sola rett i fleisen. Jippi!!!:D

Vi møtte en del folk på T-stien ned Jervvassdalen. Skogadalsbøen får vente, vi akter i stedet å overnatte på Sentraltinden!

Morten og Bjørn-Even skuer opp mot Gjertvassbreen. Hva med å klatre opp den nedre sammenhengende bretunga?

Etter mye leting fant jeg og Bjørn-Even et sted å krysse Gjertvasselvi. Vet ikke åssen det gikk med ham, men jeg kom over med kun en gjennomvåt sko.

På vei oppover i Gjertvasstindens østre hall. Gjertvasselvi i bakgrunnen.

Et lite panorama fra rundt Botolvsnosi østover inn Jotunheimen. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=23274

Etter å ha passert Kalvedalen ankommer vi Botolvsnosi, her hadde vi i utgangspunktet tenkt å overnatte.

På Botolvsnosi fikk vi et mektig skue mot selveste Maradalsbreen. En ødslig og lite tilgjengelig isbre, det er i slike stunder man føler seg stolt over å være nordmann.

Morten poserer foran den frodige Utladalen.

Litt krunglete (fuktige steiner, gress og brelandskap) var det å komme inn til bretunga. Men slitet glemmer man raskt når man ser seg rundt i disse vakre omgivelsene.

Tilbakeblikk mot Botolvsnosi fra Maradalen.

Over oss på høyre side hadde vi mektige stup, sva og fossefall.

En slurk ekte fjellvann er ikke feil.

Maradalsbreens isfront var mektig gitt! På med stegjern og isøks her.

Morten labber i vei innover Maradalsbreen. Bak tårner ekteparet Mannen og Kjerringa med sine imponerende profiler.

Maradalsbreen og innerst ligger Sentraltinden.

Renna fra Maradalsbreen opp til Gjertvasskaret. En lite brukt adkomst til f. eks. Styggedalstindane...

Brekanten øst for renna opp til Gjertvasskaret.

Bjørn-Even på vei oppover Maradalsbreen. I dag var det heldigvis for oss flere skyer i øst.

Etter hvert som vi kom inn på snøen koblet vi oss inn i tau. Bak til høyre vokter fortsatt Mannen og Kjerringa. Vi følte oss litt som pionérer siden denne ruta blir omtalt i føreren som lite benyttet.

Dette var det eneste tricky punktet vi måtte passere på breen. Til høyre i bildet passerte vi en stor sprekk. Det gikk fint nå, men med mindre snø må man nok finne andre alternativer. I år er det forresten mindre snø på breen enn normalt.

En fascinerende istunnel. Bjørn-Even tok seg en tur inn dit (Morten tok bilde, men kameraet ligger nå et sted på Maradalsryggen).

Bakken opp snørampen så styggbratt ut fra lenger nede på breen, men når vi kom hit forstod vi at den ikke ville bli noe problem.

Øvre del av Maradalsbreen med Sentraltinden og Styggedalsryggen ovenfor.

På vei oppover snørampen mot Jernskartinden.

Endelig oppe på Maradalsryggen! Bjørn-Even sikrer Morten over en utsatt hylle før S3. Fjellet var ikke 100% tørt etter formiddagens regnvær.

Fantastisk!!! På vei mot S3, lenger bak ruver Storen, S1 og Sentraltinden i all sin prakt.

Vestover i Hurrungane mot Midtmaradalstindane, Stølsmaradalstind, Austanbotntind og Ringstind. Værvinduet vårt slo til!

Tilbakeblikk mot Jernskartinden der snørampen med sporene våre strekker seg helt opp på ryggen. Lenger bak ses Kjerringa+Mannen og Stølsnostinden+Falketinden i himmelranden.

Maradalsbreen og snørampen sett fra like ved Maradalstinden S3.

Imens jeg spratt oppom S2 begynte Bjørn-Even og Morten på klatringa til S1. Første del ville Morten ha litt tauhjelp.

I øvre del av hammeren mot S1 måtte vi forsere ett 5(?)`er riss (til venstre utenfor bildet. Med lefsete fjellsko og småvått fjell måtte vi ha tekniske hjelpemidler i bruk.

Gledesutløsning på Maradalstinden S1!

Fra S1 mot Storen, Vetle Skagastølstinden og Sentraltinden. Nørdre Maradalstinden er i forgrunnen. Nede til venstre ses Slingsbybreen. Vi så fotspor av at det nylig hadde vært noen som hadde gått opp hele breen til Mohns skar. Som dere ser i bildet måtte de da forsere et lite parti med klippe.

Vi omgikk rappellen ned fra Nørdre via noen bratte snøflanker i sørvest.

Hammeren man kan rappellere ned fra Nørdre. Den som fikk navnet "point of no return" iflg. eaa sin rapport fra 2006 http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=6197

Mot Styggedalstindane og Gjertvasstinden.

Rappell ned fra toppen "Sør for Sentraltinden".

The Big One!

Veien videre mot Sentraltinden sett fra en liten tagg vi rappellerte ned fra etter "Sør for Sentraltinden". Etter det traverserte vi svaene mot venstre og klyveklatret opp til ryggen (mulig det finnes enklere veier til ryggen lenger nede på svaene).

Maradalsryggen er nu et tilbakelagt kapittel...

Oppover Sentraltindens sørvestflanke. Vi var usikre på veien her, men det er viktig å holde et dragt høyt oppe mot Sentraltinds søregg. Småvått fjell og trette kropper gjorde dette til en litt spenstig opplevelse. Glade var vi da vi stod på vestryggen til Sentraltinden!

Fra Sentraltinden fikk vi nydelig kveldslys over Jostedalsbreen. I forgrunnen ses Vetle Skagastølstinden med sin taggete Skagastølsrygg ut mot Midtre.

Yeah! Endelig kan vi slappe av og få noen timers "blund" på øyet. Her på Sentraltinden (Norges mest utilgjengelige 2000-metring) var det allerede bygd en flott bivuakkplass.

Neste dag var ikke like fin og gjestmild. Her gjør Bjørn-Even seg klar for en rappell ned fra Sentraltinden mot vest. Taudraget var for stort til å få det ned igjen så han måtte klatre usikret opp og ned igjen for å fikse tauet!

Morten i rappell ned fra Sentraltinden.

Selv om vi nesten blåste til værs klarte jeg å få tatt et par bilder på Storen. Her er toppvarden.

Et litt random bilde av Bjørn-Even på toppen av Norges tredje høyeste fjell.

Morten i siste rappell ned Svaene på Storen. Nifs opplevelse dette...

Deilig å komme ned til Skagastølsbu/Hytta på Bandet! Nå kan vi endelig puste lettet ut og konstatere at vi er ferdig med vanskelighetene. Ser dere nøye etter så er Bjørn-Even (gult) og Morten (rødt) fortsatt oppi fjellsida.

Vakre Midtmaradalen sett fra Bandet.

Så gjenstod det bare 2,5 timers trasking ned Skagastølsbreen (ingen problemer med den) og Skagadalen til bilen i Helgedalen. Dette må vel sies å kanskje være årets tur.

Kart over ruta:

Luftig tur over Knutsholstraversen

2010-07-01T19:02:00.019+02:00

Skrevet av Sondre

Bare for å ha sagt det med en gang – dette var en skikkelig gromtur i et sommervær jeg ikke har opplevd maken siden mitt første Jotunraid i 2005! Tilnærmet skyfri himmel fra vi stod opp til vi køyet, det er ikke ofte en opplever i Jotunheimen sommerstid. Turen bød på artige utfordringer hele tiden, en helmaks dag. Enjoy!

Båttur, spindelvev og harde høydemeter

Jeg og Bjørn-Even våknet litt før kl. 07.00. Vi hadde overnattet i bilen på P-plassen ved Gjendeosen. Alexander, den tredje i vårt turfølge hadde kjørt opp hit i natt fra Tønsberg og hadde ikke fått særlig blund på øyet. Han var i tillegg preget av å ha gjennomført Styrkeprøven, å sykle de 540 km fra Trondheim til Oslo helga før, så dette skulle bli en tøff dag. Dagens plan var hele Knutsholstraversen, da inkludert alt fra Vestre Leirungstind til Burchardts Tind samt Knutseggen. Jeg var litt skeptisk til å ta med Søre Nål da vi måtte drasse med klatreutstyr over hele eggen, men ved å ta med det absolutt nødvendigste og fordele det på tre var problemet ute av verden. Båtturen inn til Gjendebu var en ny opplevelse for meg og Bjørn-Even, jeg hadde en gang tidligere kjørt båten fra Memurubu til Gjendesheim i anledning Besseggen med familien, men inne ved Gjendebu hadde jeg aldri vært før. Merket at det var en del ”besseggere” rundt oss, tøffe, breskete byfolk som skryter hemningsløst om hvor stort det er å forsere Besseggen – Norges tøffeste fjelltur (jf et villmarksblad jeg leste). Vi bare ler av dem, så kan de gjerne le av oss. Uansett så er det alltid kjekt med fjelltur!

Teltet ble slått opp på teltplass nr. 1 ved Gjendebu. Noe vi betalte 25 kr pr pers for, kan ikke klage på det når vi i tillegg får benytte oss av husets fasiliteter. Så bar det mot Svartdalen, få minutter etter å ha tatt farvel med Gjendebu traff vi på et Yoga/Pilates treff, med sikkert 50 deltakere inne i bjørkeskogen. Vi takket nei til noen som bad oss joine, vi ville helst komme oss opp i høyden når været var så strålende som nå. I skogen på sørsiden av Veslåe kranglet vi oss gjennom en mur av spindelvev som grønne åmer hadde stelt i stand. Da vi endelig kom oss over skoggrensa brukte vi en del tid på å riste av oss åmer som hadde gjemt seg i hår, sekk og inne i t-skjorta.

Bakken opp til Svartdalen føltes tung for alle tre, den tok liksom aldri slutt. Det var himmelsk å slurpe i seg iskaldt vann fra en bekk da vi endelig kom oss opp. Her var også utsikten mye bedre og vi fikk etter hvert øye på Søre Nål på Knutseggen, dagens dessert… Det var lite snø i Svartdalen, så for de som lurte på det var det intet problem i dag. Vi spankulerte et godt stykke innover til vi ankom vann 1490, her fylte vi på flaskene og dreide av mot venstre og opp flanken som fører opp til sørryggen på Vestre Leirungstinden. Transportetappen var unnagjort, nå kunne moroa begynne!

Luftig rygg og luftig mage på vei til ”Store Knut”

På forhånd hadde vi hørt mye rart om sørryggen på Vestre Leirungstind, så vi var ganske spente da vi tok fatt på denne. I starten var det stort sett en litt luftig egg som lett kunne omgås i vest. Etter hvert dreier ryggen mot høyre og inn mot toppens sørøststup, det var nå det vanskelige begynte. Det var ganske lett å se hvor folk før oss hadde gått, så vi slapp å gå oss fast. Først kom noen korte klatreopptak, her var laven våt, noe som gjorde det til en ganske så spennende affære. Men vi kom oss opp her også. Nå møtte vi på en snørenna som kom opp fra venstre. Her måtte vi traversere litt ut mot venstre og klyveklatre opp en renne som stedvis hadde noen spensige partier. Like før renna tok slutt var det lettest å gå ut til venstre og opp på eggen som førte opp til Vestre Leirungstind sin slake vestrygg. På toppen var i alle fall jeg enig med meg selv at klyvingen opp hit var ganske så ”oransje” sett ifht Morten Helgesen sine trekanter i boka ”Norges Fjelltopper over 2000 meter”.

Etter en pust i bakken ruslet vi greit ned mot Søre Knutsholstinden, det eneste drittet var noen pill råtne snøfonner som måtte forseres. Det var ikke særlig moro å gå her i shorts… Grei klyving opp på Søre, og litt vanskeligere ned i skaret mot Vesle. Så kom dagens crux! Klyveklatringa opp til Vesle Knutsholstinden. Bjørn-Even var i fyr og flamme og sprang i forvegen for å begynne. Finnes det noen bedre lekegrind? På avstand så klatringa utilnærmelig ut, men det løste seg greit opp når vi kom nærmere, og med veloverveide flytt kom vi oss opp her også uten å føle behov for sikring. Vi fulgte draget til høyre, og her var det rimelig luftig, det vanskeligste var helt i starten, etter dette fikser man resten. ”Svaet” sør for toppen som så kjempebratt ut på avstand var jo fullt gangbart i virkeligheten.

Store Knutsholstinden var et mektig syn fra Vesle. Jeg forstår godt de to jeg og B-E gikk på klatrekurs med som snudde momentant da de så denne sørryggen på avstand. De hadde for øvrig gått feil, den letteste atkomsten er en direktevariant fra Svartdalen. Ned til bandet kjente jeg at det murret litt i kneet, pokker heller, dette er det siste jeg ønsker, å få belastningsskader. Men slike smerter må man venne seg til om en skal være aktiv fjellrangler, og kneet var fort glemt da adrenalinet tok over i bakkene opp mot Store Knut. Eggen opp mot toppen så jo helt rå ut! Alexander må ha spist et eller annet han ikke tålte helt, for han slapp den ene vinden etter den andre. Så dette ble en luftig affære på flere vis. Vi visste at det går en enklere vei om man omgår øvre eggen til venstre, men vi tok sjansen og gikk direktevarianten. Først opp en hellende og utsatt renne, deretter opp på eggen som var rimelig luftig med enkelte klatreopptak opp til toppen. Skjønner godt hvorfor denne toppen er så populær og utsikten er sagnomsust, dette var virkelig en kremtopp!

Å bestige Store Knutsholstind på en så perfekt dag værmessig er ikke feil, det var vi enige om alle tre. Vi hev av oss skjortene og solte oss på de varme steinene noen minutter, den svale brisen som passerte av og til var bare behagelig. På denne toppen ble vi ekstra lenge, men så måtte vi til slutt hive på de kalde og svettvåte sekkene på våre bare rygger.

Artig klyving og den forbannede Burchardts tind

Nordryggen var tidkrevende, konstant utsatthet og ekle omgåelser gjorde at vi kronglet en del. Den hadde flere forhøyninger som jeg og Alexander fanatisk nok stakk oppom. Bjørn-Even skjønner ikke vitsen med pf10 og dro heller på smilebåndet og senket skuldrene. Da vi ankom den steile sørhammeren på Midtre Knutsholstinden var B-E nok en gang rask på pletten og begynte klyvinga momentant. Den ene føreren på klatrekurset vårt i fjor sommer mente at det var galskap om man går her usikret, og trodde aldri i verden at vi ville prøve på noe sånt. Det viste seg at han tok helt feil, vår opplevelse av hammeren var at her var det gode tak hele veien, og jeg hadde trodd den skulle være luftigere da vi så den på avstand. Alle kom seg greit opp på Midtre Knutsholstind.

Vi kjente at det hadde vært en lang tur, men det var den absolutt verd. Jeg begynte å gå tom for mat, må lære av mine feil snart… Det var litt deilig å gå i litt mindre eksponert terreng bort til Nørdre etter å ha fulgt en nærmest konstant luftig rygg fra sør for Vestre Leirungstind. Sekkene ble lagt igjen der bakken ned mot Burchardts Tind begynner. De som hadde det med seg tok på hjelmen, drakk en siste slurk med vann og kravlet seg ned til sadelen mot Burchardts Tind. Her var det mye snø og løs masse, bare irriterende klyving i grunn. Direktevarianten på Burchardts Tind så råbratt ut, men vi visste at det skulle være mulig å komme seg opp. Det viste seg at det var dette som skulle bli dagens crux (usikret). Først var det en ganske løs og utsatt egg før et lite klatreopptak over en blokk. Deretter må man omgå en hammer på venstre side, omgåelsen er svært utsatt og jeg vil taksere klatringen til rundt 3(-). Alex og Bjørn-Even fant noen andre omgåelser lenger ned mot vest, men disse var også rimelig spenstige. Vi var lettet over at alle kom seg på toppen i god behold, der går vi i hvertfall ikke ned. Tilbake rundet vi toppen ved å gå litt nord før ut i vest. Herfra og opp var det løøøøøøøøøøøøøst, og vi bannet rimelig mye på vei opp til sekkene. Møkkafjell!

Klatring opp Søre Nål

Ettermiddagslyset skapte en nydelig oransje farge over fjellheimen, vi ble sittende og nyte dette en liten stund før vi ruslet ned på Knutseggen. Det var temmelig storsteinet ur her nede med mange hauger og pinakler, men det var en som skilte seg spesielt ut, nemlig Søre Nål aka Kjerringa med staven. Nå skulle vi endelig få bruk for klatreutstyret vi hadde drasset med oss over hele Knutsholsryggen. Vi satte en standplass nordvest for toppen, og vi fant fort ut at vi kunne plassert den mye høyere oppe ved å omgå første del ut mot Svartdalsiden litt. Jeg ledet opp til den horisontale eggen, noe som akkurat holdt med 30m tau. Satte en liten kile, en 120cm slynge rundt en nabb og en middels kamkile. Øverste del var vanskeligst, her måtte man litt ut mot høyre og denne bevegelsen gikk mye lettere med svasko (som bare jeg hadde) enn med fjellstøvler. Standplassen satte jeg oppe på eggen der mange rappellslynger ligger.

Bjørn-Even og Alex fulgte etter på topptau, og kom seg greit opp. Siste delen gikk vi usikret, ganske luftig, men det gikk fint. Ikke all verdens plass på toppen, nei… Tok en 10-15m rappell ned mot øst fra standplassen vi hadde. Holdt med en 120cm slynge+gamle slynger som lå igjen.

Rekker vi ølsalget på Gjendebu?

Pakket ned klatreutstyret, stakk oppom de andre nålene før vi akte ned snøbreen i nordsiden Se film: http://www.youtube.com/watch?v=55T35KEDpLY . Fikk en telefon fra Mayhassen som koste seg i Nord-Norge. Neste dag skulle Stjerntind, Norges vanskeligste kommunetopp til pers. Vi ønsket ham lykke til! Resten av turen ned til Gjendebu ble delvis småspringing for å rekke ølsalget på Gjendebu. Vi tippet det stengte kl. 23.00. Ankom hytta kl. 22.30 og vi ble utrolig nok servert både øl og deilig kyllingfrikassé (kr. 155,-)!!! Sultne karer fikk til og med to serveringer, det er luksus når det egentlig er etter stengetid. Stor takk til Gjendebu sitt vertskap. Jeg presterte å forspise meg til og med, lå og vrei meg i teltet en time og oiet meg før jeg fikk blund på øyet. Så godt smakte maten.

Dagen etter gikk Bjørn-Even til Fondsbu via Slettmarkhøe, mens jeg og Alex tok båten tilbake til Gjendesheim. Han besteg Falketind og Stølsnostind, og jeg nøyde meg med en rolig joggetur til Anaripiggen og Karihaugen. Senere på kvelden fikk jeg feber og reiste hjem i en fart, blir nok noen dager hjemme nå…

Tusen takk for en fantaaaaastisk tur Bjørn-Even og Alex!

Turdata:

13,5 timer
2660 høydemeter
23 km
11 topper > 2000 moh.

Mesmogtinden og Nørdre Svartdalspiggen reiser seg opp fra Gjendes strender

På brua over Storåe. Gjendebu bak

Bjørn-Even på vei opp bjørkeskogen fra Gjendebu mot Svartdalen. Skarddalseggje markerer seg bak over Storådalen

Friske bjørker med Besshøe bak.

Bakken opp mot Svartdalen fra Gjendebu. Her kommer svetten kjapt

Svartdalen sett fra munningen i nord. Knutsholstind dominerer til venstre, innerst ses Vestre Kalvehøgde og til høyre Mesmogtinden og Nørdre Svartdalspiggen

Nålene på Knutseggen sett fra Svartdalen. Søre Nål er den taggen nokså sentralt i bildet

Reinsdyrsflokk i Svartdalen

Ved 1490-vatnet i Svartdalen. Til venstre dominerer Vesle Knutsholstinden og Vestre Leirungstinden. Vi fulgte flanken opp mot ryggen litt til høyre i bildet

Sørryggen på Vestre Leirungstinden

Kalvehøgdemassivet og Leirungsdalen sett frra sørryggen på Vestre Leirungstinden

Klyving opp sørryggen på Vestre Leirungstinden

Klyving opp sørryggen på Vestre Leirungstinden

Klyving opp sørryggen på Vestre Leirungstinden

Østover i Gjendealpene sett fra Vestre Leirungstinden

Bjørn-Even på vei mot lett klyving opp til Søre Knutsholstinden, før vanskeligere klyveklatring opp til den potente Vesle Knutsholstinden. Store Knutsholstinden titter frem bakerst

Nordveien på Vestre Leirungstinden sett fra Søre Knutsholstinden

Bjørn-Even tar fatt på klyveklatringa opp til Vesle Knutsholstinden fra sør

Klyveklatring opp Vesle Knutsholstind fra sør

Undervegs i klyvinga opp mot Vesle Knutsholstinden fra sør

Alex og Sondre på toppen av Vesle Knutsholstinden. Bak ruver Store Knutsholstinden

På sadelen mellom Store og Vesle Knutsholstinden (i bakgrunnen)

Sørryggen på Store Knutsholstinden. Den ser rå ut!

Undervegs i klyvinga opp sørryggen til Store Knutsholstinden

Utsikt sørover Knutsholsryggen sett fra Store Knutsholstinden. Alex tar de siste meterne før toppen

Gutta boys på toppen av Store Knutsholstinden

Panorama fra Store Knutsholstinden. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=23176

Fra Store Knutsholstinden mot Sørvest-Jotunheimen og Hurrungane

Avslapping på toppen av toppen av Store Knutsholstinden, steinene var varme og deilige

Nordeggen på Store Knutsholstinden

Bjørn-Even på vei mot sørhammeren på Midtre Knutsholstinden

Bjørn-Even på vei mot sørhammeren på Midtre Knutsholstinden

Bjørn-Even på vei mot sørhammeren på Midtre Knutsholstinden

Sondre på vei opp sørhammeren på Midtre Knutsholstinden

På Midtre Knutsholstinden med Store i bakgrunn

På Midtre Knutsholstinden med Nørdre i bakgrunn. Til høyre ses en svært tvilsom 10pf-kandidat. Antakelig den vanskeligste av 2k-toppene om den hadde vært godkjent.

Søre Nål sett fra litt nord for Midtre Knutsholstinden

På vei ned mot den alpine Burchardts Tind

Sondre tar fatt på klatringa opp Burchardts Tind fra sør

Bjørn-Even undervegs i klatringa opp Burchardts Tind fra sør. Dette er noe av det spenstigste vi har utført usikret

En veldig tvilsom kandidat øst for Nørdre Knutsholstinden sett fra Burchardts Tind

På vei opp den løse ura like vest for Burchardts Tind. Bedritent er en passende beskrivelse

Panorama fra like nord for Nørdre Knutsholstinden. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=23175

Nålene på Knutseggen. Bjørn-Even peker på Søre Nål. Dette blir rått!

Sondre undervegs i klatringen på Søre Nål sin nordvestvei, opp til den horisontale eggen

Standplassen/rappell på Søre Nål, på tuppen lengst nordvest på den horisontale eggen

Bjørn-Even opp den siste klatrebiten på Søre Nål fra nordvest

Bjørn-Even i karate-kid positur på toppen av Søre Nål!

Fra toppen av Søre Nål er det flott utsikt. Bjørn-Even og Alex venter nede på nordvesteggen

Fra Søre Nål kan man se bort på Burchardts Tind og Nørdre Knutsholstinden

Bjørn-Even i rappell ned fra Søre Nål mot Svartdalen. Denne rappellen var 10-15 meter lang

Søre Nål sett fra Midtre Nål

Nålene på Knutseggen med Søre Nål som den spisse litt til høyre. Bildet er tatt like øst for Nørdre Nål

På vei tilbake til Gjendebu ned fonna nord for Knutseggen

Kart over ruta:

Nattur til Styggedalstindane og Gjertvasstinden

2010-06-04T18:27:00.008+02:00

Skrevet av Sondre

Inspirert av Askogvoll, Atomsilda og Busken sin tur forrige helg http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=21258&highlight= tok jeg, Bjørn-Even og Mayhassen (Øyvind) en ”frekkis” ved å kopiere turen på nytt + to andre topper (alle tre ble spurt om å være med for samvittighetens skyld). Jeg hadde jo sagt i forrige rapport at neste 2k-tur ble til sommeren, men det utsagnet må jeg nok svelge for neste helg bar det opp i høyden atter en gang. Noe spontant, med knall værvarsel kjørte vi tre oppover til Turtagrø fredags kveld. Det er merkelig å tenke over at man snart skal slite seg opp 1500 høydemeter når man egentlig har mest lyst til å legge seg i en lun seng. Her i gården er det ingen kjære mor!

Klokka var 22.15 da vi begynte å sykle innover Helgedalen med tungpakkede sekker. Øyvind var som vanlig utålmodig med å komme i gang, så jeg og Bjørn-Even måtte henge i. Syklene parkerte vi rett før en stor snøfonn i øverste sving ved elva fra Styggedalsdammen. Herfra var det på med ski og staver rett opp og inn til den glefsende Styggedalsbreen. I den nordlige horisont skinte et rødoransje fargespill som ga oss nok lys til å droppe hodelykt. Vi ble enige om å gå i taulag opp Styggedalsbreen, spesielt positiv var jeg som fikk tauet ut av sekken! Ingen av oss har spesielt med breerfaring, men utstyr som snøanker, isøks, isskrue, prusik med mer var i alle fall med. Det orn`ær sæ!

Vi kom oss greit opp Styggedalsbreen uten gjennomslag, etter dette fortsatte vi opp den nokså bratte ”renna” til Gjertvassbreen. Her så vi at triobanden før oss hadde tatt noen elegante telemarksvinger nedover. Oppe på Gjertvassbreen var det virkelig magisk stemning, enda villere enn forventet!! Silhuetten til Styggedalsmassivet var et storslått skue herfra. Og møtet med Gjertvassbreen som klorer seg oppover 2k-grensa var også helt spesielt. Etter en matbit fortsatte vi ufortrødent i taulag oppover breen blant istårn store som hus. Alle var i ekstase! Da brattheten økte på satte vi fra oss skia og byttet om til fjellsko og stegjern. Gjertvasskaret, here we come!

Bakken opp til Gjertvasskaret var rimelig bratt med mye løssnø, men det gikk helt greit, og vi følte intet behov for å sikre på løpende. Et sted sank jeg virkelig langt gjennom, OPS her var det en bresprekk! Men det var ingen fare på ferde. Før skaret passerte vi en VIRKELIG stor sprekk, heldigvis passerte vi den over en fin snøbro. Nå tittet sola opp i nordøst og hele Styggedalsmassivet ble malt rosa, beautiful! Vinden økte også på så vi var ikke sene om å fortsette fra skaret og opp mot dagens første topp – Styggedalstinden Østtoppen (2387), landets 4. høyeste fjell. Vi fulgte ryggen stort sett direkte opp til toppen, noen utsatte klyvepassasjer ble forsert og omsider var faktisk toppen et faktum! For en utrolig følelse å stå her oppe!! Utsikten herfra er garantert noe av det flotteste jeg har opplevd. Det er heller ikke hver dag man opplever skyfri himmel (bortsett fra et svakt skydekke i vest) på disse tindene.

Men vi visste at det var nå alvoret startet.. For å komme oss bort til vesttoppen (2377) måtte vi først litt ned før vi kløv opp en kort bratt hammer. Den forserte vi greit, og vi må takke Askogvoll for snøgravejobben han hadde gjort her før oss. Ikke lenge etter hammeren støtte vi på skavlen som stanset Busken og Askogvoll forrige helg. Vi var heldigvis forberedt og lagde en standplass i sørsiden slik at Øyvind greit kunne spankulere over faren. Han lagde en ny standplass og sikret også meg og B-E. Etter dette gikk det stort sett lekende lett bort til vesttoppen hvor det ble høylytte seiersbrøl og give-me-fives i mengdevis!

Etter de obligatoriske toppbildene vanket det greit tilbake til Østtoppen. Ned til Gjertvasskaret fulgte vi den bratte (!) nordflanken. Øyvind var nede på null komma niks, mens spesielt jeg tok meg MEGET god tid her altså… Nå gjenstod ”bare” Gjertvasstinden (2351) som vi var særs spente på. Øyvind som var her i august i fjor mente at en del av berget opp mot denne toppen var nedsnødd nå siden han ikke klarte å kjenne seg igjen. Først klatret vi opp en 30m taulengde rundt grad 4 før vi delte på å ”sikre” (les få/ingen mellomforankringer) 2*60m taulengder rett opp den bratte snøflanken til Gjertvasstinden. Bjørn-Even var utålmodig på siste taulengde og gikk usikret opp til toppen, det angret han etter hvert på da han så hvor en eventuell glissade her ville føre hen… Glade, lykkelige og gørrtrøtte stod vi på toppen av Gjertvasstinden! Vi merket på hverandres humør at vi alle hadde underskudd av søvn. Fokuset var på å komme seg ned igjen med livet i behold. Øyvind var svært grei og toppsikret meg og B-E ned de to øverste taulengdene på Gjertvasstind, mens han kom etter tilnærmet usikret… Til slutt tok vi en kort rappell ned i Gjertvasskaret og vi kunne puste lettet ut.

Ned Gjertvassbreen til skiene gikk det relativt fint for seg. Alle var rimelig høydeakklimatisert og vant med stegjerns-/isøksgange så effektiviteten var hevet betraktelig. Vi tok sjansen på å droppe taulag ned Gjertvassbreen og Styggedalsbreen, og vi overlevde det og.. Nede på Styggedalsbreen var pulsen nokså høy da vi rant over noen tydelige sprekkonturer, det gjaldt bare å gjøre kroppen lett som en fjær. Snøen var mjukere ved bretunga og vi fikk faktisk til noen deilige telemarksvinger i full fart, kjempemoro! Nå gjenstod det bare å komme seg ned til syklene og trille ned den ellers kjipe Helgedalen. Syklene var gull verdt etter en tur som dette. Ved bilene gratulerte vi hverandre med en fortreffelig tur før vi la oss ned i den varme lyngen og nesten duppet av. Kjøreturen hjem til sivilisasjonen var nok det farligste med hele turen siden vi var så gørrtrøtte. Litt irriterende var det å møte på en bil ned mot Øvre Årdal der veien var på sitt smaleste. Måtte svinge rett ut i grøfta og fikk noen stygge riper i lakken og på felgen, men shit happens (godt bilen ikke er verdt mer enn vrakpanten da). Øyvind var mer redd for terrengsykkelen sin, men det gikk heldigvis bra med den (håper jeg..).

Tusen takk for en kjempefin tur Bjørn-Even og Øyvind!

Turdata:

13t 50min
1700 høydemeter
19 km
3 topper > 2000 moh.

Youtubefilm fra turen: http://www.youtube.com/watch?v=MM2Ql1ezMeQ

Å sykle inn Helgedalen var ikke noe ulurt kupp.

På vei oppover Styggedalsbreen med Gjertvasstinden, Styggedalstindane og Sentraltind rett forut. Hvilket landskap!

Oppe ved Gjertvassbreen. Til høyre ser du månen som smått titter frem. I ørska som jeg var trodde jeg først det var en løypemaskin. :)

B-E og Øyvind oppover brattbakken mot Gjertvasskaret.

Klokka er 04.00 og vi nærmer oss Styggedalstinden Østtoppen. Da stod sola opp i nordøst!

Bjørn-Even oppover ryggen mot Styggedalstinden Østtoppen. Utsatt punkt med delvis snø og berg, her glir du ikke altså...

Gjertvasstinden med inntegnet rute (oransje er standplass/rappell).

Nesten på Østtoppen nå...

Bjørn-Even og Øyvind på toppen av verda! Storen ruver i bakgrunnen.

Panoramabilde 1 fra Styggedalstinden Østtoppen. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=22880

Panoramabilde 2 fra Styggedalstinden Østtoppen. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=22879

Mektige Maradalsbreen som klorer seg fast helt opp til Jernskartinden.

Meg på Styggedalstinden Vesttoppen!!:D

Bjørn-Even ned fra hammeren mellom Styggedalstindane, Øyvind spotter nedenfra.

Bjørn-Even opp klatrebiten mot Gjertvasstinden.

Øyvind later vannet mens han nyter utsikten fra Gjertvasstinden. ;)

Gjertvassbreen sett nedenfra, ser du sporene våre?

Harmoni i Helgedalen! Takk for turen:)

Kart over ruta:

Veobreahesten via nordøstveggen og årets teltplass på 2365moh ++

2010-05-29T20:08:00.016+02:00

Av gjesteskribenten Øyvind Mathiassen

En leken helg i Jotunheimen
På lørdag våkner vi opp, temperaturen er ”kjølig”, stemningen er spent og vi har nok en gang trosset yr.no sine trasige varsler med hell!
Åstedet er Veobrean, høyden er røfli 2000moh og stemningen er fortsatt spent.
Jeg har et håp om at vi skal klatre opp Nordøst-veggen på Veobreahesten, noe jeg har delvis overtalt Sondre om at vi skal klare.
Jeg tygger forsiktig på brødskiva mens jeg lytter etter usikkerheter i tyggene til Sondre,
men jeg hører ikke noe, dette lover bra - Sørøst-ruta har enda ikke blitt nevnt – puh!

Været er lovende, Sondre er ved godt mot og vi setter kursen mot vindgryta under Nordøst’en,
da var vi på vei, snart i gang – vår første vegg i Jotunheimen!

Ruta opp
Vi startet nesten helt nede i gryta ved et tydelig dieder som er gradert til 5 i føreren, men det meste av lengden er nok mot 4’er-graden.
Taulengden er lang (50m) og det ble en del taudrag.
På toppen av denne taulengden kommer man til et horisontalt grått bånd med løs stein,
ikke helt lett å finne sikker standplass her og faren for steinsprang er særdeles stor!
Vi raste ut noen store blokker samt masse småstein, så noe bedre er det nok til nestemann..

Her oppe er det en hylle hvor man traverserer et kort stykke til venstre, stadig meget løst, hvor man setter en ny standplass.
Nå begynner man en meget fin taulengde som ligger på 5 og 4+ jevnt oppover i vertikal vegg.
Toppen kan være litt kronglete med sekk på da man skal inn og over en liten hule, eller nisje som det også heter på fagspråket.

Hittil hadde jeg ledet, men nå skulle Sondre endelig ta over føringen, neste lengde er gradert til 3.
Dette er et sva på et fjell som er så fullt av friksjon at Sondre liksågodt gikk opp hele greia uten å sette en eneste sikring!
Siden det ikke var så utsatt og at friksjonen var så god ble vi enige om at føreren hadde gradert den litt for høyt, 2+ er nok mer riktig.

Uansett så var det neste taulengde som vi begge hele tiden hadde våre tanker om, det er her cruxet og taulengden på 5+ kommer.
Det var moro opp her! Varmt fjell, fast fjell og utsatt så det holder – vi begge gliste og konstaterte suksessen med en high-five.

Videre opp kom nok en kjempefin lengde på 4+, jeg bestemte meg for å dele opp lengden i forhold til føreren slik at Sondre kunne ta avslutningen på hele herligheten. Neste 20-30m så flotte ut og graden lå rundt 4. Sondre kom seg opp til standplass og tok utfordringen!
Han ledet videre oppover, men så kom han til et parti med ganske solid fjell, ikke noe å sette sikringer i!
Etter noe betenkning og konstatering at det ikke var så mye å slå seg på ved et fall (les: luft) klatret han bare på.
Ikke lenge etter fikk jeg beskjed nedentil at eggen var nådd – dæven, vi hadde faktisk klart det!

Sondre innrømte på Østtoppen at han ”aldri i verden hadde trodd vi skulle klare det til morran i dag” Nå sto vi på toppen!

Resten av Hesten
Videre til hovedtoppen ble en sjarmøretappe og Sondre fortsatte ganske kjapt mot Vesttoppen, undertegnede somlet litt for foto-mulighetene.
Sondre kom seg lekende lett bort på Vesttoppen, rimelig avklimatisert for høydeskrekk antar jeg.
Ned på breen igjen var litt klønete pga lite snø.
På breen bestemte vi oss for å spandere 5min for å ta på oss sele og tau, bare sånn i tilfelle rottefelle!
Knøt en del åtterløkker i mellom oss og gikk mot teltet.
Vi hadde planlagt en vei for å unngå sprekkene ovenfra, men synet kan bedra gitt!

På breflata, oppi bassenget, før det oppsprukne brefallet travet vi muntert nedover så – svusj – der forsvant beinet,
og kroppen kom etter, men det stoppet heldigvis i skrittet – dobbel PUH!
Vi fortsatte med lettere skritt, og med noe strammere tau på resten av nedfarten…

Ny topp og ny teltplass – kongeplass!
Før vi stakk videre med teltet betemte jeg meg for at jeg ville ha en ny topp på turen, tok beina fatt og kjørte et drag opp til topp 1964m lenger nede på breen.
Her var det så flott utsikt at jeg tilkalte Sondre som lå og slappet av med teltet.
Han tok utfordringen og kom løpende etter – med betingelsen at jeg bar kamera tilbake!

Men, nå var det tid for dagens andre høydare – teltplass på toppen av Store Memurutind.
Vi dro oss opp med all møkka vi hadde pakka med oss. Her måtte vi frem med slynger og kamkiler for å bardunere og feste fast teltet.
Vi hadde ikke særlig lyst til å skli utenfor det imponerende nord-stupet.
Teltplassen var så rå at jeg spanderte noen ekstra høydemeter på beina (heldige bein altså!) for å få knipset noen bilder i kveldssola.

Vi sov sånn halvgodt den natta, til dels høyden og helningen - og til dels pga et hull i det oppblåsbare (!) underlaget mitt.

Ny dag og listetull
Dagen startet med en flott soloppgang og en frokost oppe i høyden i nydelig vær. For en plass.
Dagen fortsatte så ut over V0 så ned til fonna i vest. Vi pakket om sekkene,
jeg tok litt mer vekt så Sondre kunne fly litt lettere over noen dustetopper og tullete kandidattopper (V2, V3.1, V4, V4.1, N for V5, V6 og V5 - at han gidder…).

Vi slo følge igjen på toppen av Hellstugubreen hvor vi sammen gikk opp på Søre Hellstuguhest,
jeg somlet igjen litt med kamera slik at Sondre fortsatte uten meg bort til Nordre hest.
SÅ var det klart for siste motbakke, Hellstugupiggen. Jeg spanderte å bli med opp, av en eller annen grunn angret jeg til tider når vi sto til livet i råtten snø i bratta! Endelig på toppen var det litt vanskelig å få prat i en sliten gutt ved siden av meg, og plutselig lå han i fosterstilling mens han mumlet noe om lite mat denne dagen

Uten mat og drikke duger Sondre ikke – men etter noen skiver kom han til hektende igjen og vi returnerte til bilen på Spiterstulen –
og selvfølgelig videre mot neste turmål: Lom-burger’n.

Takk for kongeturen!

Sørpeskred (antakeligvis fra forrige helg) på ved vann 1509 på Skautflye.

Øyvind på vei innover Veobrean med Veobreahesten rett imot.

Gode minner fra denne toppen (Store Veotind), ikke mye feil å sette opp telt i slike omgivelser

Rutebeskrivelse (nr 189 i føreren).

Sondre på plass i gryta med første standplass

1. taulengde på Veobreahestens nordøstvegg. Denne ligger stort sett rundt 4-ertallet, men med et 5-er crux litt oppi diederet. Diederet kan også omgås lett.

Da var me på veg oppat

Inspeksjon av andre standplass, her var det mye råttent og løst.

Oppover tredje taulengde.

Sondre ferdig med å "lede" opp svaet. Setter standplass under cruxet.

Her har vi rutas vanskeligste punkt; en stor sprekk med inneklemt blokk, grad 5+. Tilfredsstillende å klare det uten problemer.

Sondre på femte standplass, etter cruxet, nå begynner det å bli luftig under føttene. Her er vi på en liten og skrå rampe, nr 2 i føreren.

Øyvind opp nest siste taulengde.

Starten på siste lengden opp til egga. Det ble et stykke standplass og første mellomforankring.

Endelig ferdig med nordøstveggen. Her står Øyvind på Veobreahestens østtopp med hovedtoppen rett bak. Vesttoppen er pinakkelen nede til venstre under Leirhøes digre øststup.

Tilbakeblikk mot østtoppen. Deilig med avsmeltet rygg!

Ned mot Vesttoppen og den spenstige breen på nordsiden av hesten

Vesttoppen på Veobreahesten, en luftig liten sak!

Nesten oppe på vesttoppen, eggen forut kalles bare for "hemorideknekker`n".

Øyvind i brattbakken ned fra hovedtoppen sett fra vesttoppen.

På vei nedover brebassenget på sørsida av Hesten.

På vei nedover brebassenget på sørsida av Hesten.

Kjekt med tau også gitt..

Innsikt fra min nye 1900-meter, topp 1964!

På vei tilbake fra en joggetur på pkt 1964.

Kongeplass - ingen diskusjon.

Hehe, ser du teltet??? Dette syns jeg bare var en herlig teltplass, grøsser sånn litt over skulderpartiet når jeg ser dette :)

Dagens første rosa gry rødmer bak Glittertinden, sett fra teltluka på Store Memurutind Vesttoppen. Kjølig natt...

Soloppgang! Fra teltluka sånn rundt 04:00

Fra teltrommet...

Panorama fra Store Memurutinden Vesttoppen. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=22733

Årets (luftigste) teltplass!

Hurrungane

Øyvind på vei mot kandidattoppen: Vest for Store Memurutinden Vesttoppen.

Rydde litt i sekken.

What the hell(stugutindane)!

Askogvoll og det været han drasser med seg ;)

Memurudalen og Gjendealpene sett fra Memurutind V6.

Mot Memurutind V5 fra V6. Moro å få gått den relativt luftige eggen opp til V5 som Sondre og faren hans ikke turte å ta da de var her i 2005.

Gutten er så ivrig noen ganger, her ved Søre H.Hest...

...og på Nordre

Søre Hellstugubreahesten sett fra Nordre.

Nå er vi klare for den tunge bakken opp til Hellstugupiggen.

Her ligger Sondre helt utkjørt på Hellstugupiggen. Må lære seg å spise og drikke selv om brødskivene er fire dager gamle...! Øyvind har den fordelen av at han BLIR sulten på tur, derfor sprekker han aldri.

Sommer og vinter møtes i Visdalen.

Avslutter med et bilde av Store Urdadalstind.

Kart over ruta (3 dager):

Stølsmaradalstind og Østre Ringstind

2010-05-14T19:16:00.000+02:00

Av gjesteskribenten Øyvind Brekke

Lenge i forveien hadde jeg hatt store planer for denne lange himmelspretthelga, men i bakhodet hadde jeg en mistanke om at sånn skulle det ikke gå. Været blir jo som regel dårlig rundt 17. mai, i likhet med påske er det jo omtrent sånn at man 10 år i forveien vet at det blir masse regn, sludd og snø rundt 17. mai. Husker det var fint hele 17. mai 1998, så unntaka finnes...

De to toppovernattingene i Gjendealpene helga før ble på en måte kompensasjonen for tap av 4-5-dagersturen som skulle være denne helga, så jeg skal ikke klage. Hadde vel egentlig lagt vekk tanken på mer Jotunheimen denne våren, og funderte blant annet på ei natt på Raudbergnuten eller noe sånt, men så ringte Sondre onsdag ettermiddag og fortalte om mulig knallvær på fredagen. Han skulle på tur torsdag også, men så spontan hadde jeg ingen mulighet til å være på hjemmebane. Det ble til at Sondre og Bjørn-Even skulle bruke gråværsdagen på torsdag til å bestige alt av hoved- og sekundærtopper på Styggehøe og Lindbergtinden, og så skulle jeg slutte meg til for å være med på fredagsturen til Stølsmaradalstind og Østre Ringstind i strålende sol.

Sondre og Bjørn-Even sov i bilen på parkeringsplassen ved en barnehage et stykke unna sentrum i Lom. Jeg la meg til på lekeplassen bak et gjerde. I mitt stille sinn håpet jeg at hele barnehagen hadde tatt langfri, hva er nå vitsen med å klemme inn en vanlig arbeidsdag på fredag når det er himmelsprett på torsdag og 17. mai på mandag? De bange anelsene om at dette var ønsketenkning slo til et par ganger i form av drømmer eller kanskje mareritt som jeg våkna av etterhvert, men rundt klokka 7 var det alvor. Først en bil som parkerte i nærheten, så flere, og etterhvert diverse stemmer i bakgrunnen. Så ble aggregatet i det store bygget slått på. Jeg prøvde å ligge urørlig og håpe det beste, men da jeg hørte noen skrike/sutrelyder fra en småunge bestemte jeg meg for å komme meg vekk. Orka ikke å bli sett på som en uteligger, sjøl om de sikkert er vant til litt av hvert fra fjellturister i Lom.

Etter endel somling med overlegg fordi det både er godt å slappe av, og fordi været var grått, kom vi oss avgårde en stund etter kl 11. Jammen var det mye biler og folk ved Krossbu og Turtagrø. Ikke ideelt for en som meg, egenlig ikke for Sondre eller Bjørn-Even heller. Vi foretrekker positiv ensomhet, eller skal man si ensom majestet... Ved en skarp sving nær Murane parkerte vi bilen og kom i gang med selve skituren.

Det startet svært så lovende, sol fra skyfri himmel over oss, og skysystemene i nærheten ble mindre og trakk seg unna. Austabotntindmassivet så flott og forlokkende ut, og Bjørn-Even ga høylydt uttrykk for at han gledet seg enormt til å stifte bekjentskap med disse toppene. Etterhvert som vi nærmet oss bandet mot Gravdalen mista vi toppene av syne pga terrenget som lå mellom oss og dem, men vel oppe så dukka de opp igjen fra en enda flottere vinkel. Nå lå også trauste Stølsmaradalstind rett forut. Traust, tung og klumpete er den fra denne vinkelen, men det er jo også noe av sjarmen med fjellet at toppene har så mange ulike sider. Gjensyn med kjærestetoppen er jo alltid koselig. Jeg vil alltid kalle Stølsmaradalstind for kjærestetoppen min sjøl om jeg vet at det er normalt å himle med øya av sånne uttalelser, spesielt når de gjentas til det kjedsommelige. Men blir man lei er det jo bare å klikke seg tilbake og heller finne en ny turartikkel.

Om Stølsmaradalstind ikke er elegant herfra som fra Stølsmaradalsbreen, Ringsskaret eller Gravdalsskaret så er den kanskje desto mer massiv. Rett og slett ikke traustere enn at det kan gå et støkk i enhver bare ved tanken på å skulle ta seg opp dit fra innerst i Gravdalen. Her er det en brei og bratt nedre snøflanke som i overgangen mot den øvre og mye slakere snøflanken ender i et styggbratt parti. Et kort parti riktignok, men med et ganske stort stup like under. Jeg tenkte på Midtmaradalsflanken for nesten nøyaktig et år siden, men dette var ikke fullt så ille. Uansett er det både fullt mulig og fullt lovlig å bli redd her, men ikke så redd at man blir paralysert, da blir det jo farlig!

Etter en god rast under dette partiet kom vi i gang med sportråkkinga, og da det ble som brattest tok Sondre over siden han hadde vært forutseende nok til å ha med isøks. Med rolig og veloverveid tråkking og hakking banet han vei for oss alle, og det hele var ganske raskt overstått. Nå gjensto bare noen sikksakk-bakker før vi kom til skaret mellom vesletoppen og stortoppen. Her satte vi fra oss skia og gikk til topps.

Været hadde i mellomtida degenerert til å bli til skiftende skydekke, spesielt drivende skodde. Sola var i høyeste grad tilstede, og Austabotntind viste seg i all sin prakt på en måte man ikke ser den fra Store Ringstind. Derfra har man jo det klassiske motivet av Store Austabotntind, men fra Stølsmaradalstind ser man også den herlige buen med sørtoppene og hengebreen under. Rått, flott og nydelig

Men utsikten mot nord og øst var ødelagt. Her var toppene over 2100 moh inni skodda. Og jammen forsvant ikke Austabotntindane også etterhvert. Sånt gjør vondt langt inni hjerterota mi, for det å kunne se alle toppene under endeløs blå himmel og sol er min hovedmotivasjon for å samle på dem.
Men dette kunne jo ikke Sondre og Bjørn-Even noe for, så jeg klagde min nød med glimt i øyet etter beste evne, trur ikke så mye dårlig stemning ble spredd rundt. Sondre fikk meg til å kysse varden på godtoppen min mens han tok bilde. Gode, gamle Stølsmaradalstind! Dette var mitt syvende besøk. Det blir flere, for jeg må jo ha knallvær her igjen. Og selv når det skjer blir det nok flere besøk.

Vi gikk oppom vesletoppen, men det var ikke mye sikt nå. I knallvær er vesletoppen obligatorisk, for den har blant annet et flott motiv av Store og Midtre Ringstind på hver side av stortoppen.

Det bar etterhvert utpå Stølsmaradalsbreen. Herfra er jo Stølsmaradalstind en estetisk nytelse, og stupet fra stortoppen er gedigent. Bjørn-Even mener det overgår stupet på Bukkehøe Jeg er usikker, men hvem vet, kanskje har han rett. Han hadde jo et bra sammenligningsgrunnlag siden han hadde vært på Lindbergtind dagen før.

Vi nådde foten av Østre Ringstind, satte fra oss skia og labbet oppover den bratte flanken. Med veloverveide skritt gikk det uten problemer. Men nå var alt grått, det var ikke håp engang når det gjaldt været. Inntil videre hviler det en værforbannelse over meg på samtlige Ringstinder. En dag blir den brutt, men når er ikke godt å si.

Resten av turen ble et slags pliktløp. Vi var også spente på returen som vi hadde tenkt å legge ned flanken mellom foten av Stølsmaradalstind og øvre del av Gravdalsryggen. Kunne det bli en gjentakelse av Sondres "Midtmaradalsmareritt" fra desember?
Neida, dette løste seg heldigvis greit vekselvis med ski og til fots. Nå var det ingen sol som kunne utløse flere ras heller, så vi følte oss trygge hele veien.

Vel nede beundret vi den golde, øvre Gravdalens voldsomme omgivelser, og mens praten gikk var vi snart oppe på bandet hvor det bar utover mot Murane. Bortsett fra ganske råtten snø siste del var dette veldig morsomt. Sola kom tilbake her nede, og det slake terrenget gjorde sitt til at selv jeg kunne kose meg og la det stå til på ski i stor fart. Det tok ikke lang tid før vi var nede ved bilen igjen. Klokka var nå ca 21.30, og det ante meg at det ville bli ei natt med lite søvn, men kanskje desto mer bilkjøring.

Været burde vært bedre, flere ganger tenkte jeg "Du jugde du!" som Trond Kirkvaag har sagt det, med for min del en klar adresse til både yr og storm. Men så lenge det ikke var nedbør og vind så var turen tross alt spennende og interessant, spesielt turen opp til Stølsmaradalstind fra Gravdalen.

Og ikke minst var Sondre og Bjørn-Even et hyggelig turfølge. Takk for turen

Turdata:

9t 10min
24 km
1720 høydemeter
2 topper > 2000 moh.

Austanbotntinden er en av få tinder som er estetisk fra de fleste vinkler, her sett fra Austanbotn.

Sondre lesker i seg vann på vei til Gravdalsbandet.

På vei innover mot Gravdalsbotnen får vi her en nydelig utsikt mot (f.v.) Austanbotntind, St. Ringstind, Dyrhaugstind, Midtre og Austre Ringstind og ikke minst Stølsmaradalstinden.

Øyvind skuer nedover den enslige, men dog vakre Gravdalen. I horisonten ser vi topper som Berdalseken (1814) og Raudbergsnuten (1805).

Sondre og Øyvind på vei innover Gravdalsbotnen med Austanbotntinden som reiser seg truende ovenfor.

Bakken opp mot Stølsmaradalstinden var temmelig bratt, spesielt øverst før det "flater" ut. Isøks, og muligens stegjern er å anbefale på denne tiden. Risiko for slushskred som utløses av sola må også kalkuleres.

Bjørn-Even i bakkene opp før det bratteste partiet.

Rast i bakkene opp mot Stølsmaradalstinden. Det bratteste partiet er ratt bak Øyvind sitt hode.

Austanbotntinden tar seg også godt ut fra øst.

I det bratteste partiet. Pulsen steg raskt som fy da vi brynet oss på dette...

Bjørn-Even hopper av lykke på Stølsmaradalstinden! Han fikk en russeknute for å ha gått hele turen i russebuksa. :-)

Utsikt sørvestover fra Stølsmaradalstinden mot fjelltopper i Sogn, blant annet Bleias (1717) nordstup sentralt. Bruker du øynene ser du også skisporene våre i Gravdalen.

Utsyn ned i Stølsmaradalen, til venstre i bilde ses "helvetesrenna" jeg og Alex rota oss nedi desember 2009.

Panorama fra Stølsmaradalstinden. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=22485

Pinaklene på Midtmaradalsryggen sett fra Austre Ringstinden.

På vei ned fra Austre Ringstinden.

Stølsmaradalstinden, Vikingskard og Midtre Ringstinden sett fra foten av Austre Ringstind.

"Renna" ned i Gravdalen mellom Stølsmaradalstinden og 1787-toppen var gunstig på returen under slike snøforhold.

Øyvind ned renna i det bratteste partiet. Godt det ikke ble noen ny "Midtmaradalsfadese".

Jeg får ikke nok av Austanbotntinden sett fra Gravdalen!!

Stølsmaradalstinden i kveldslys. Renna vi gikk ned ses til høyre.

Nydelig kveldslys på Gravdalsbandet.

To tinderanglere "rir" inn i solnedgangen.

Takk for en super tur!:-)

GPS-track over ruta:

Tinderangling rundt Tverråbrean

2010-05-13T17:40:00.001+02:00

Skrevet av Sondre

Så var det klart for en fem dagers langhelg. Selvsagt er det på forhånd spådd drittvær for disse dagene, et lavtrykk skaper ustabile værforhold. Men ved oppdateringen på onsdag ettermiddag viser det seg at en eventuell tur må skje torsdag og fredag! Jeg ringer til Øyvind (oyvindbr) og Bjørn-Even med en spontan forespørsel om tur til Jotunheimen, og vi er nødt til å reise i kveld. Øyvind bestemte seg for å bli med på tur fredag, mens Bjørn-Even hadde lyst på to turer. Dermed pakket vi sakene i en fei (begynner å få dreisen på det!) og duret oppover Gudbrandsdalen siden Valdresflya uheldigvis er nattestengt mellom kl 20-08.

Overnattet i bilen på Lom, og siden Bjørn-Even ikke hadde tatt med mat måtte han kjøpe det her. Alle butikkene var stengt i dag (Kristi Himmelfartsdag), så bensinstasjonen var eneste mulighet. Her spiste han en hamburger og kjøpte en liten nistepakke til turen. Dessverre spiste han burgeren før han kjøpte nisten, så metthetsfølelsen sa at han ikke kom til å orke noe mat på turen… Det ble litt lite niste ja… Startet ved Reinstråe i Visdalen. Herfra måtte vi sykle 5 km til Spiterstulen siden veien er stengt store deler av mai måned. Traff på noen svensker som skulle til Galdhøpiggen, og de misunte nok oss som hadde sykler.

30 minutter senere la vi fra oss syklene på Spiterstulen og spente på oss ski. Det begynner å tære på skiføret nedi dalen, men det holder nok en uke til. Vi var forberedt på at det ikke ville bli noen knalldag. I starten fikk vi faktisk en del sol, men etter hvert forsvant denne for godt og tåka dekte toppene over 2150-2200 moh. Det er STOR forskjell på sol og ikke sol, spesielt på skiføre (konturer). Stigningen opp til Styggehøe, dagens første topp var lang og bratt. Glad vi ikke skulle ned her, det hadde blitt et helvete. Bar skiene på ryggen det bratteste stykket, og til slutt var vi oppe på platået. Stakk innom 2180-toppen som ikke var noen timetring, deretter bort til 2200-toppen og hovedtoppen på 2213 moh. Tåka lettet innimellom slik at vi fikk utsikt bortover den artige vesteggen.

Kladdene under fellene var gigantiske nå, så det var godt å få av seg skiene og begynne å spankulere bortover vesteggen. Det var ingen større utfordringer, de fleste vanskelighetene ble omgått i sørsiden. Til slutt var eggen så bred at vi kunne spenne på oss skiene igjen og suse over vesttoppene og bort mot de Nordre Bukkeholstindene. Opp til Nordre Bukkeholstinden Ø2 var det lett å gå, og kan ikke forstå hvorfor det er noen grønn trekant (jf. ”Bibelen”) her. Tåka lå akkurat over toppen, så vi fikk et fint utsyn spesielt sørover mot de sentrale deler av Jotunheimen.

Nå rundet vi Ø2 i sørsiden og gikk opp en renne mellom denne og Ø1. Vi tittet på vesthammeren til Ø2. En snasen klatresak som nok ikke er umulig usikret på sommeren. Fra Ø1 til hovedtoppen på Nordre Bukkeholstinden gikk det også greit, ”gulpunktet” var nesten helt snødekt og bød ikke på noen utfordring. Vi fortsatte ufortrødent videre til Bukkeholsbandet og videre på ski mot Lindbergtindene. En god rast tok vi oss også tid til på Tverråbrean. På Vestre Lindbergtinden (2085) var det stilig å titte opp på Bukkehøes øststup som viste seg frem ut av den drivende tåka. Lindbergtindens (2120) vestegg så fristende ut, og vi aktet å prøve oss på denne fremfor å ta den enkleste ruta opp fra øst/sør. Først stakk vi oppom en luftig pinakkel, og deretter bort den snødekte og smale eggen til topps. Den var nokså porøs og ”blokkete”, så vi satset på at den ikke raste sammen. Med høy puls kom vi oss opp!

Tilbake til sekkene og skiene som lå ved Vestre Lindbergtind gikk vi ned en bratt, sørlig renne litt øst for hovedtoppen. Så var det bare å seile ned til Visdalen, et slakt og fint renn med unntak av nedre del av Tverråbrean. Jeg og Bjørn-Even prøvde å bytte ski, slik at vi fikk et innblikk i hverandres utstyr. Rennet ned mot Visdalen vekte også en del barndomsminner fra leirskolen på Spiterstulen i mars 2004. Da gikk vi opp moreneryggen til Svellnosbrean der vi vandret rundt i Eventyrisen.

Selv om været ikke var det helt store er vi fornøyde med turen likevel! Burgeren på Lom smakte fortsatt like godt, og på kvelden møtte vi Øyvind som kom med bussen. Kommende natt ble utenfor barnehagen i Lom der Øyvind våknet av noen barn som lurte på hvorfor det lå en mann på lekeplassen!

Turdata:

10t 15min
25km ski+10km sykkel
1875 høydemeter
9 topper > 2000 moh.

Sykkelen var kjekk å ha de 5 km inn til Spiterstulen.

Vann er godt ja!

No ser eg atter slike fjell og dalar... Bjørn-Even skuer nedover Visdalen.

Sondre poserer med Store Urdadalstinden bak.

I bakkene opp mot Styggehøe.

Jubel på toppen av Styggehøe (2213), med vestegga bak.

Nedover vestegga på Styggehøe.

Bjørn-Even sliter seg ned vesteggen på Styggehøe i råtten snø.

På vei opp renna mellom Nørdre Bukkeholstinden Ø1 og Ø2.

En spennende hammer vest for Nørdre Bukkeholstinden Ø2.

Bjørn-Even opp "gulpunktet" øst for Nørdre Bukkeholstinden.

500fjell i sitt rette element.

På vei over Tverråbrean med mektige Bukkehøe og Vestre Lindbergtinden bak.

Mot Lindbergtinden fra vesttoppen.

Mot det karakteristiske øststupet på Bukkehøe (2314).

Bjørn-Even på en luftig pinakkel vest for Lindbergtinden.

På den luftige egga vest for Lindbergtinden.

På østryggen til Lindbergtinden.

Ned snøbakken sør for Lindbergtinden.

Svellnosbrean med den stilige moreneryggen i forgrunnen. Barndomsminner gjenkalles...

Kryssing av en lite stri Visa.

Kart over ruta: