tirsdag 18. august 2009

Tverrbott- og Tverrbyttraversen

Skrevet av Sondre

I dag hadde yr.no ikke meldt noe annet enn knallvær. Men i natt hadde det snødd, og snøen gjorde det slik at tåken på toppene ikke forsvant med det første. Jeg, Halvor og boxeren Maja gikk inn for planen og håpet været ville forandre seg. Vi fulgte steinura opp til Leirhaugen og fortsatte høydedraget til der oppstigningen til Leirløyfte startet. På toppene lå det kritthvit snø, og vi gruet oss litt til å forlate de tørre steinene her i «lavlandet». Opp Leirløyftet gikk det greit bare vi fulgte letteste vei, og boxeren hadde ingen problemer. Halvor var litt nervøs og holdt bikkja i bånd i tilfelle den skulle rote seg utfor noen bratte sva.

Da vi kom opp på Vest for Tverrbottinden V-1 ville Halvor gå i forvegen mot Store Tverrbottind mens jeg sprang bort på Tverrbottinden V-1. Det var såpeglatt nysnø så jeg prøvde meg ikke på direktevarianten. I stedet fulgte jeg flanken i sørsiden og gikk en slags renne opp til toppen. Tåka hang rundt toppene, men av og til fikk jeg et par glimt av Bukkeholstindene på den andre siden av Søre Illåbrean. Halvor trodde ikke at det fantes så store isbreer som Søre Illåbreen i Jotunheimen, så jeg forklarte ham at det finnes flere andre som er på samme størrelse eller større i nasjonalparken. Etter Store Tverrbottinden møtte vi en kar som hadde gått motsatt vei av oss. I likhet med oss forbannet han seg over meteorologenes feilmelding i tillegg til den sleipe snøen.

Ikke før vi kom til Midtre Tverrbottinden Sør begynte skyene å fordufte for godt og sola slapp til! Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å gidde å gå bort til Tverrbytthornet, men nå som finværet kom ombestemte jeg meg. På Midtre Tverrbottinden Sør lå det en stor og flat snøfonn. Da vi skulle fortsette ned i sørøstura begynte jeg etter hvert å lure på om jeg gikk mot et stup. Jeg så jo ikke om denne breen var en skavl siden den var horisontflat. Heldigvis endte den ikke i stup. Ura ned mot de Søre Tverrbottinder bød på lett klyving som bikkja var litt skeptisk til. Halvor og Maja returnerte til Leirvassbu ned skaret mellom Søre Tverrbottind og Tverrbytthornet. Det siste jeg sa til dem var «førstemann tilbake» før jeg sprang oppover ryggen mot Tverrbytthornet. Etter hvert begynte det å snø tett i tett, men heldigvis var det kun en byge. Snøen gjorde fjellet sleipt, og jeg gadd ikke prøve på å klatre opp den røde hammeren jeg kom til lenger oppe på ryggen. I stedet trakk jeg ned en svaete og grusete renne til høyre før jeg fant et sted der hammeren kunne omgås greit med klyving. Deretter gikk jeg opp på ryggen igjen og kort tid senere stod jeg på Vestre Tverrbytthornet. Herfra gikk det en ganske luftig egg videre før det gikk lett opp på selveste Tverrbytthornet, sommerferiens siste topp!

Det var faktisk sol og varme da jeg stod på toppen og utsikten ble nytt noen minutter før jeg måtte ned den relativt løse sørflanken mot Kyrkjeglupen. Så var det bare å småjogge DNT-stien bort til Leirvassbu som jeg ankom knappe 45 minutter etter jeg forlot Tverrbytthornet. Likevel kom jeg 10 minutter etter Halvor! Sommerferiens store toppfangsts ble feiret med kylling og karamellpudding på Lemonsjø. Så bar det hjem til Asker, og byens mas og kjas.

Turdata:

7t 30min
1590 høydemeter
16 km
7 topper > 2000 moh.

En snøflanke like før Leirløyfte. Stehøe bak.



Tverrbottinden V-1 sett fra Vest for Tverrbottinden V-1.



Vest for Tverrbottinden V-1 sett fra Tverrbottinden V-1



På vei mot Midtre Tverrbottinden Nord.



På Midtre Tverrbottinden Nord i snøvær. Bak ses Søraustre Smørstabbtind og Storebjørn.



Sola kom oss i møte like før Midtre Tverrbottinden Sør. Bak ses Tverrbytthornet tydelig.



Steile øststup på Midtre Tverrbottinden Sør.



Utsikt ned mot Leirvatnet og Leirvassbu. Store Rauddalstinden er den med en liten tåkedott på bak.



Kyrkjas kvasse spir.



Halvor peker tilbake på de Midtre Tverrbottindane fra Søre.



Tverrbytthornet sett fra Søre Tverrbottinden. Den røde hammeren ses neste helt øverst. Anbefaler å forlate ryggen et stykke før du kommer til den, og følge sørflanken.



Snøbyge ved rødhammeren. Best med sikring opp her når det er vått synes jeg. Omgivelsene er mer luftige enn det man kan se på bildet.




Jeg er veldig fornøyd med denne fjellsommeren! :) Her på Tverrbytthornet, sommerferiens siste topp.



Vestover fra Tverrbytthornet.



Kyrkja. Tatt fra nedstigningen etter Tverrbytthornet.




Mot Leirvatnet og Gravdalen.



GPS-track:

mandag 17. august 2009

Austre Rauddalstinden

Skrevet av Sondre

Halvor, meg og til og med boxeren Maja fikk en god natts søvn på koselige Leirvassbu. Været var meldt bra i forvegen, men da vekkerklokka kimet kl. 08.00 lå det tunge skyer rundt toppene. Æsj! Jeg hadde ikke lyst til å gå noen lang tur i gråvær, så vi sov en time til i håp om at det så lysere ut da. Det var ikke blitt noe merkbart bedre, men tur ble det uansett for i morgen var det meldt knallvær. Hvis ikke hadde vi nok reist hjem... Maja var glad for å være med, og hun fikk gå løs under oppsyn over Høgvaglen og inn i Semeldalsmunnen. Målet for dagen var Austre Rauddalstind og Høgvagltindane. Vi møtte et stort turfølge fra Olavsbu i det vi trasket oppover mot Rauddalsbandet. Jeg hadde lyst til å prøve å nå Austre Rauddalstind direkte fra nordøst, men da vi nærmet oss og det i tillegg kom en regnbyge tok vi ikke sjansen med tanke på at vi hadde med en lite fjellvant boxertispe.

Vi trakk over noen snøfonner og inn i Simledalen. Her var det nokså goldt terreng øverst ved bandet, men lenger nedi dalen er det friskt og frodig. Opp mot Rauddalsryggen fulgte vi fjellskråningen opp mot pkt-1930. Her var det noen små hamre vi slet med å få med bikkja, og på slutten var det noen sva der bikkja klarte seg lettere enn meg og Halvor (hun har klør!). Det var flere tydelige sprekker på breen ved siden av så det var ikke noe sted å gå uten tau. Opp til Austre Rauddalstind ble det gradvis brattere, og vi satte igjen bikkja ved gul-punktet like før toppen. Her var det litt småutsatt klyvingen på venstre side av en hammer. Selv om det var vått følte ikke jeg det som noe skummelt. Null sikt ved toppvarden, jippi!! Ikke noe sted å slå seg ned så vi returnerte straks til hunden.

Planene om Høgvagltind ble forkastet delvis på grunn av været, og delvis på grunn av at vi var usikre på om vi rakk middagen på Leirvassbu. Ned til Simledalen skle vi raskt ned fonna vest for 1930-toppen (se video). Etter det klarte vi å tulle oss inn i noen bratte hamre som vi lett kunne ha omgått lenger mot øst, men vi kom oss nå ned med tiden til hjelp. Simledalen var faktisk en nytelse å følge bort til Gravdalen. Storutla var litt kinkig å komme over, men vi fant til slutt et sted å komme over tørrskodd. Grusveien tilbake er ganske kjedelig å følge, og det føltes ut som en evighet tilbake til Leirvassbu. Vi tok en titt på nødbua Nøgla som ligger ved stiskillet mellom Leirvassbu, Gjendebu og Skogadalsbøen, et stilig krypinn som man sikkert setter pris på om man kommer utfor en snøstorm en kald vinternatt.

Filmsnutt: http://www.youtube.com/watch?v=3O0bJvG5woo

Turdata:

8t 15min
1250 høydemeter
25 km
1 topp > 2000 moh.

En begeistra Halvor på Høgvaglen.



Maja og meg ved Semeldalsmunnen. Austre Rauddalstind lurer baki tåka.



Kryssing av elv i Semeldalsmunnen.



Daimsjokoladen er nesten alltid med på tur. :)



Halvor titter opp på Austre Rauddalstind.



Toppstøtet!



Gul-trekant punktet vest for Austre Rauddalstind.



Mot 1930-punktet.



Hamrene vi rota oss bort i på vei ned i Simledalen.



Her vart det blautt!



Anleggsveien i Gravdalen, Kyrkja bak.



Nøgla, en nødbu like ved Leirvassbu.



GPS-track:

lørdag 15. august 2009

Fra himmel til helvete over Hellstuguryggen+Hinnotefjellet

Skrevet av Sondre

Det ble ikke særlig mye søvn denne natta i bilen på Spiterstulen på grunn av noen bråkete ungdommer som festet. Men om natta var det klarvær og jeg stod opp klokken 03.00. Det var minusgrader ute og jeg vandret i tussmørket oppover Visdalen med hodelykt. Sommerbrua lenger oppe over Hellstuguåi stod ikke oppe, men i stedet for å gå ned til helårsbruene klarte jeg å krysse elva på noen isglasserte steiner. På vei opp mot Hellstuguhøe ble det så lyst at jeg klarte meg uten hodelykt. Frosten hadde gjort steinene faste og jeg merket ikke en eneste løs stein opp til Hellstuguhøe. Jeg fikk en fantastisk soloppgang på vei mot Nordre Hellstugutind! Det var så godt som ingen skyer på himmelen, lyset var babyrosa og utsikten mot Hurrungane og videre mot Midtre Hellstugutind fikk hjertet til å hamre godt over terskel! Jeg er heldig som får oppleve noe så vakkert tenkte jeg mens jeg vandret over nordtoppene på vei mot Midtre Hellstugutind.

Skal man følge ryggen hele veien bort til Midtre Hellstugutind må man over 1-2 nokså luftige passasjer. Det er mest spennende å gjøre det, men om man ønsker kan man omgå disse stedene ned i vestflanken. Etter litt småklyving på isete steiner var jeg oppe på Midtre Hellstugutinden. Her følte jeg meg virkelig på ”taket”! Utsikten måtte bare nytes ved varden som fascinerende nok er plassert på nærmest et overheng ut mot Hellstugubreen. Langt bak i horisonten rundt Hemsedalsfjellet så jeg en mørk skyfront nærme seg. I følge yr.no skulle ikke snøværet starte før kl. 13.00 så jeg stresset ikke. Videre var det lett og greit ned på sadelen mot Store Hellstugutind. Etter Store Hellstugutind N-2 måtte jeg ned i et nytt skar før jeg klyveklatret opp på Store Hellstugutind N-1. Jeg kom for mye til venstre i hammeren og fikk litt saftigere utfordringer enn hva man får på høyre siden.

Partiet opp mot Store Hellstugutind var den delen av turen jeg var mest bekymret for. Den første hammeren gikk greit, og var egentlig lettere enn partiet opp mot N-1. Deretter fulgte jeg ryggen opp til andre hammer som jeg aldri i livet ville prøvd på usikret. Hammeren var isglassert og et frossent tau hang ned fra et rappellfeste over. Jeg trakk ned mot høyre og klyveklatret opp noen hyller før jeg enkelt kunne klyve til toppen av hammeren. Hammeren var ikke helt slutt her oppe, og jeg måtte klatre litt til for å komme på toppen. Likte meg ikke her, og holdt svakt i det isete tauet i tilfelle glissade. Siste stykket opp til toppen gikk greit sett bort i fra en kort hammer som jeg klatret, eller man kan omgå den til høyre.

Endelig stod jeg på toppen av selveste Store Hellstugutinden. Toppen så mange jeg kjenner har skrytt av. Jeg forstår dem veldig godt, for herfra kan man jo nesten se til verdens ende. Skyene begynte å trekke inn fra sør, og himmelen var ikke like krystallklar som tidligere. Men dagens crux var unnagjort så snøvær var ikke like farlig nå. På vei ned fra Store Hellstugutind var det merket med røde piler og bokstavene ”SH”. Dette synes jeg som mange andre ikke noe om! Etter Nestsøre Hellstugutinden måtte jeg klyve et par steder for å komme meg ned til sadelen mot Søre Hellstugutind. Jeg holdt tempoet oppe, og håpet jeg ville nå Hinnotefjellet før snøværet dundret i gang. Det gjorde jeg dessverre ikke. Rett etter Søre Hellstugutind begynte det å blåse og snø tett i tett. Utsikten fra Hinnotefjellet var ikke akkurat turens beste minne nei.
Jeg var usikker på hvilken vei jeg skulle velge tilbake, valget stod mellom retur om Semelholet og Søre Hellstugutind. Jeg tok førstnevnte. Ned til Semelholet måtte jeg forsere og omgå en del ekle sva for å komme meg helt ned til Semelbreatjønne. Opp til 1799-skaret var det også en del sva, men heldigvis var dem fri for glatt lav så friksjonen var god. Nå var været skikkelig surt, og etter en nistepause i Uradalen ble det rask gangen ned til Visdalen og Spiterstulen. Litt før Spiterstulen møtte jeg på et hyggelig ektepar som måtte snu på Hellstuguhøe. De hadde sett sporene mine, men på grunn av snøværet fortsatte de ikke. Så dem angret på at de ikke stod opp litt tidligere. :)

Turdata:

10t 45min
2455 høydemeter
32,5 km
11 topper > 2000 moh.
Morgenrøde bak Veoskaret.



Fra Hellstuguhøe mot Hurrungane.


Mot Nordre Hellstugutind.



Drømmemorgen kl 06.00 mot Nordre Hellstugutind.



Åhh...! Dette synet av Midtre Hellstugutind fra Nordre glemmer jeg aldri.



Nordre Hellstugutind sett fra Hellstugutind N-1.



Hellstugubreahestene sett fra Hellstugutind N-1.



Store Hellstugutind sett fra Midtre Hellstugutind. En mørk skyfront nærmer seg fra sør.



Toppvarden på Midtre Hellstugutind.



Mot Memurutindane.


Den fryktinngytende ryggen opp mot Store Hellstugutind.



2. hammer. Merk tauet som ligger igjen. Omgåelsen går til høyre utenfor bildet.




Siste stykket opp mot toppen, kun en liten hammer som er siste utfordring.



Nordryggen sett fra Store Hellstugutind.



Vestover fra Store Hellstugutind. Skyene begynner å trekke innover...



Tilbakeblikk mot Midtre Hellstugutind sett fra Store.



Mot Bukkehøe fra St. Hellstugutind.



Merking sør for St. Hellstugutind. Uradalen i bakgrunnen.



Hvilke tullinger har skrevet dette?


Barmark og snø på Nestsøre Hellstugutind.



Store og Nestsøre Hellstugutind sett fra oppstigningen mot Søre.



Snøværet er i ferd med å drive inn på vei mot Hinnotefjellet.



Snøvær i Uradalen. Semeltind bak i tåka.



Gråvær i Visdalen, men jeg lever fortsatt på minnene i morges.



GPS-track oversikt:



GPS-track detalj: