torsdag 31. desember 2009

Sørbølfjellet og Ørneflag – årets siste tur

Skrevet av Sondre

De siste dagene i 2009 har det vært strålende vær på Østlandet, og man kan ikke bare sitte inne i en varm stue og spise julemat da. Reiste tidlig avgårde fra hytta på Blefjell opp hyttefeltet på Damtjernhallin (bompenger 60,-). Det var overskyet i Kongsberg, men oppe ved Krøderen klarnet det skikkelig opp! Norefjellbakken var stappfull av entusiastiske skikjørere som var godt kledd for det kalde været.

Målet for turen var å få med kommunetoppen i Sør-Aurdal – Ørneflag (1243), og massivets høyeste topp – Sørbølfjellet (1284), også kalt Skarsnatten. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet når jeg tråkket i stykker den fløyelsmyke puddersnøen opp Damtjernhallins bakker. Snøen glitret så sterkt at solbriller var kjekt å ha. Det er så flott å gå fjelltur i denne perioden i finvær, desemberlyset er definitivt det vakreste årstidene kan by på, selv om kulda er en lei bieffekt. Jeg fulgte en kvistet trasé opp de første bakkene, men forlot den da jeg kom innpå viddeplatået, kursen ble satt rett mot Ørneflag. Som jeg antok var det et svare strev å brøyte spor her oppe, så det ble ikke noe racertempo selv om jeg holdt koken. Hadde fire timer på meg til solnedgang, og ville gjerne rekke den innen jeg var på Sørbølfjellet.

I dag hadde jeg skodd meg enda bedre enn på Midtmaradalsturen, ekstratøy preget mye av sekkvekten i tillegg til nok drikke. Etter langt om lenge trodde jeg at jeg så Ørneflag, men da jeg nærmet meg viste det seg at det bare var Saunatten. Ørneflag solte seg et par kilometer lenger bak, og kilometerne gikk ikke raskt på dette føret! I bakken opp til toppen var snøen fastere, noe bena satte stor pris på. Utsikten var helt fantastisk, rett og slett! Herfra kunne man se store deler av Østlandet. Blant annet Toten, Jonsknuten, Norefjell, Hemsedal, Jotunheimen, Valdres og mye mer (se panoramabilder). Det ble tid til et par kopper saft og litt niste før jeg tok fatt på returen mot Sørbølfjellet. Heldigvis kunne jeg stort sett følge sporene jeg lagde på framveien. Lyset tunet over til rosa, og lysstyrken er akkurat passe til at det er behagelig å se på snøen uten solbriller. Jeg krysset hovedtraséen i nærheten av turisthytta Harehopp. Her var det faktisk folk ute og gikk fortsatt. Greit å få rørt seg litt før fyrverkeriene skal tennes på kvelden.

Jeg rakk akkurat å nå toppen for å nyte de siste minuttene av solnedgangen. Det var fantastisk å følge sola før den sank bak Norefjell. Kulda tiltok raskt, og jeg heiv på meg litt klær før jeg rant tilbake til Damtjernhallin. Undervegs klarte jeg å tryne og få masse snø i ryggen, det var ikke akkurat gunstig når man på i utgangspunktet prøver å gå seg varm. Bakken ned mot bilen var herlig, og jeg fikk faktisk forsøkt meg på et par telemarksvinger.

Turdata:
4 timer
705 høydemeter
16,5 km

Godt nyttår alle sammen! :)

På vei oppover bakkene i Damtjernhallin.



Jeg kunne følge noen ferdig opptråkkede spor i starten.



Toppen som ses sentralt trodde jeg var Ørneflag, men det er Saunatten... Ørneflag ses mer til venstre der bak.



Slik brøyting blir slitsomt i lengden.



Panorama del 1 fra Ørneflag (øst-sør-vest). Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=20961



Panorama del 2 fra Ørneflag (vest-nord-øst). Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=20960



Sekken ved toppvarden på Ørneflag, dette er et fantastisk område!


Jotunheimen kan ses bak til høyre. Blant annet Svartdalen med Knutsholstind på høyre side av dalen.



Sørbølfjellet er kollen til høyre.



Endelig på toppen, nå kan de siste minuttene av solnedgangen nytes i fred.



Sørover mot blant annet Krøderen.



Kart over ruta:



søndag 20. desember 2009

Store Midtmaradalstinden - mitt livs verste slit

Skrevet av Sondre

Denne turen hadde jeg og Alexander (Askogvoll) planlagt i lang tid i forvegen. For begge to skulle dette bli et helt nytt område for utforsking, så hvorfor ikke ta turen på en årstid utenom normalsesongen? Værmeldingene var alt annet enn stabile. Yr.no meldte skyet og dritt, mens storm.no meldte knallvær. Atomsilda var klar i sin tale om at med disse værmeldingene ville han stått over, men vi tok sjansen, og angrer ikke... Egentlig skulle også Arne, Mayhassen og Bjørn-Even være med, men av ulike grunner var det bare jeg og Alexander som sto på startstreken ved Hjelle en grå lørdags formiddag.

Hjelle-Vetti-Stølsmaradalen, ikke akkurat årstiden å gjøre det på...?

Så bar det i vei. Det snødde tett mens vi vandret oppover den spektakulære Utladalen, der elva Utla har gravd seg ned i dype juv som det heldigvis går bruer over. Over oss lå det høye fjellvegger dekorert med is og steile berg, og over der igjen lå et belte med furuskog og eldre tresorter, Vettismorki er et eksempel. Langs den 5 km lange veien mot Vetti Gard møtte vi en lokal mann som skulle på kosetur til Avdalen. Han var nokså overrasket over at vi skulle bryne oss på selveste Brendeteigen på denne årstiden. Ja, hvordan er den stien oppover der da? «Bratt, men artig», sa den lokale. Verken jeg eller Alexander visste noe særlig om hva som ventet oss en drøy time senere. Etter en rask pause på Vetti bar det ned til en hengebro over Utla. Bakkene ned til brua var jo skumle nok med denne snøen som lå over en glatt ishinne på stien. I tillegg veide sekken 23 kg, omtrent en tredjedel av kroppsvekta mi, så dette ble en prøvelse for balanseorganet de luxe.

Så begynte stigningen, og etter kun å ha gått et par hundre meter hadde vi mistet «stien». T-merkinga var godt nedsnødd, så det var ikke lett å orientere seg riktig. Og fant man ikke stien, så ble det et rent og skjært helvete å komme seg videre. Her var det bratt og glatt, og ikke minst svært ufremkommelig med kvistkvast og glatte steiner. Forresten var vi begge overrasket over hvor mye snø som lå her, vi hadde sett for oss at det nærmest ikke fantes snø i Utladalen. Etter en del knoting, banning og leting dukket Norges høyeste foss i fritt fall opp (uregulert) opp – Vettisfossen (273 meter). Den var jammen meg diger, selv om den selvsagt var frosset nå. Skjønner godt at dette er en foss dyktige isklatrere må ta under gode forhold, for det raste konstant is og snø fra den nå. Flere steder oppover Brendeteigen var det faktisk skummelt å gå med denne snøen og tung sekk, vi bestemte herved at her ville det ikke vært forsvarlig å gå ned uten stegjern. Så returen skulle legges om Avdalen to dager senere. Så endelig begynte det å flate ut og trugene kunne spennes på, men terrenget ble ikke lettere for det. Vi måtte opp og ned og gjennom busker og kratt for å ta oss frem. Denne stien må definitivt være bedre å gå sommerstid. Så kom mørket sigende, og det siste stykket frem til den ubetjente DNT-hytta i Stølsmaradalen ble gått med hodelykt. Utrolig deilig å se synet av hytta! 5 timer og 30 min hadde vi brukt opp hit. Setra ligger utrolig flott til, kanskje blant DNT sine fineste ubetjente hytter?

Nå var det frem med spaden for å grave vekk snø foran døren, deretter gikk Alexander igang med å fyre opp i ovnen. Heldigvis var det både rikelig med ved og gass selv om det egentlig er utenom åpningstidene. Jeg sprang ned til Stølsmaradøla, og hakket i stykker isen med isøksa slik at vi fikk oss vann til maten. Kvelden ble brukt til å prate, spille kortspill og lese i hyttebøkene. Moro å lese hva andre kjentfolk har skrevet, deriblant Bjarne Lindholdt, Oyvindbr, Atomsilda med flere. Forrige besøk var i oktober, så det er nok ikke spesielt vanlig med besøk i desember. Vi skjønte raskt at dette var et «sommerhus». Veggene var totalt uisolerte for vinteropphold, så ovnsvarmen forsvant ut i løse lufta. Det var ikke mye av tøyet som hang over peisen som tørket, snøen smeltet såvidt. På det meste ble det nok rundt 0 grader inne i stua. Men vi storkoste oss, og etter hvert køyet vi og gledet oss til turen neste dag.

Tung start

Etter en rask frokost og klesskift forlot vi hytta i mørket. Dagens mål var Store (2056) og Vetle (2017) Midtmaradalstinden! Men det skulle ikke skje uten utfordringer undervegs, forseringen av bjørkeskogen opp mot Midtmaradalsryggen var ingen enkel affære i mørket. Det ble som gårsdagen, mye roting og surring, og distansen gikk uendelig tregt. Merket også at jeg hadde fått en skade i begge håndleddene etter krattingen fra dagen før. Gjorde vondt å holde seg i trærne nå. Det hadde gått over en time da vi endelig begynte å bevege oss ut av krattdriten og minst en halv meter dyp puddersnø over grunnskaren. Det var delvis skyet og vindstille, men vi kunne se at det blåste mye kraftigere borte på Stølsnostind og Tyin Vestfjell. Pausene ble korte grunnet relativt streng kulde, lå nok mellom 20 og 30 minusgrader stort sett. Jeg var veldig pessimistisk til at vi ville nå toppen, og innstilte meg på at vi fikk gå så langt vi kom, kanskje helt opp til 1700 moh? Alexander var mer optimistisk, og overbevist om at dette klarte vi fint. Vi byttet på å brøyte snø, og vi tok meter for meter, optimismen steg da det dukket partier med ren skare oppe på ryggen, her fikk vi gått mye mer øknomisk og avslappet, og ikke minst raskere. Et fantastisk syn møtte oss da vi ankom utløpet av Storebekkvatnet. Her så vi selveste Storen & co fra Matterhornvinkelen!! Det lå ikke tåke i Hurrungane, jippi, vi traff med værvinduet vårt!

En berg-og-dalbane rygg, mer slit og et luftig toppstøt

Nå var det bare å kjøre på opp bakken til Stølsnosi (1542), vi måtte bare nå toppen før det ble mørkt. Det er jo tross alt årets nest korteste dag! Oppe på Midtmaradalsryggen fikk vi en fantastisk soloppgang. Den var ganske spesiell siden det lå en slags tåkedis rundt området vi var i, slik at det opplevdes som at det kun var fint vær her. Et babyrosa lys la seg over topper som Austanbotntind og Storen, nå var slitet nedi skogen glemt for lengst. Ryggen bortover mot 1749-toppen var ikke akkurat en jevn stigning, her gikk det både opp og ned, noe som lett kunne irritere våre sure lår. Det var viktig å spise og drikke jevnlig, i denne kulda er det fort gjort å glemme slikt og raskt bli tappet for energi.

Vi hadde planlagt på forhånd at vi skulle omgå den luftige passasjen opp til Søre Midtmaradalstinden (1958). På venstre side fant vi en grei omgåelse ved å gå ned den bratte flanken og gå opp breen. Vi var litt skeptiske til sprekker, og ser i ettertid at de absolutt finnes, vær varsom sommerstid om denne breen skal forseres i brattbakken. Det var godt å komme frem til innsteget til Vetle Midtmaradalstinden. Her la vi fra oss sekker, spiste og drakk, kledde på oss dunjakker og stegjern+isøks og raste opp mot Vetle. Alexander gikk litt i forvegen, og jeg etter, merket plutselig at det var tungt å puste her. Virket som at kondisen var helt ødelagt, lurer på om det er den tynne luften eller noe som gjorde det, begge merket det. Opp mot Vetle var det ett sted som var spesielt ekkelt. Vi gikk opp en liten renne på høyre siden, her var det ganske utsatt om man skled, likte meg ikke der, var jo ikke noe særlig å holde i. Isøksa jeg har, Petzl Snowwalker kan nærmest forkastes på slike kalde vinterturer, stammen fryser og dermed sitter ikke den lille strikken fast heller.

Godt var det å stå på dagens første 2k-topp og skue mot Storen og Store Midtmaradalstind. Veien videre så ikke veldig enkel ut. Først passerte vi en liten mellomtopp før det var noen bratte hamre mot sadelen. Disse omgikk vi på venstre side i en ganske bratt snøflanke. Spesielt ekkelt var det siden dette var skredfarlig snø, ikke noe å spøke med. Etter en dumdristig forsering av flanken steg vi opp på eggen igjen og nådde toppen uten større problemer etter knappe 7 timer. Jeg sa til Alexander at jeg kom til å grine av mestringsglede om vi nådde toppen i dag, vel inne i meg var jeg utrolig lykkelig over å ha greid det. På toppunktet fikk vi dessverre tåke, men den letnet på vei tilbake mot Vetle. Ned til sekkene fulgte vi en snørenne sørvest enn hva vi gikk opp. Alexander tittet på bildet av seg selv på kameraet, og registrerte noen frostskader i kinnet, hvite flekker. Så nå var det viktig å forsøke å varme og skjerme kinnet så godt som mulig på returen.

En gedigen tabbe som førte til et saftig blodslit fysisk og mentalt

Nå var vi begge lykkelige over å ha nådd toppen, men samtidig ganske tomme for krefter. De eneste tankene jeg hadde i hodet var å komme ned til hytta og slappe av. Vi tittet på kartet for å vurdere hva vi skulle gjøre. Det var da vi så at det gikk en slags renne fra Søre Midtmaradalstind mot Stølsmaradalen. Den kunne vi jo følge, så slipper vi jo berg-og-dalbane ryggen og den bedritne bjørkeskogen! Høydekotene så ikke skremmende tette ut, og vi hadde jo forsert relativt bratte snøflanker tidligere i dag, nei dette skulle vi klare!

Dermed kunne vi løse ut hoftene og seile på den massive løssnøen nedover renna, høydemeterne raste unna og Stølsmaradalen kom nærmere og nærmere. Haha, glad for at vi ikke må gå opp her tenkte vi inni oss. Etter hvert ble det så bratt at jeg skiftet til stegjern og isøks. Alexander droppet dette og fortsatte å gå baklengs med truger og staver. Plutselig løste han ut et lite flakskred. Dette kunne gått rimelig ille, men han var observant og klorte seg til skaren og unngikk en kjip sklitur. Vi fortsatte nedover, helt til vi nådde 1200 moh-koten. Her sa det stopp! Videre var det bratt is og hamre mot dalen, alt for risikabelt å fortsette. Jeg fikk en ekkel klump i magen, hva om vi ikke kommer oss ned til Stølsmaradalen? Vi lette og lette etter hull i gjerdet, men intet positivt resultat. Hele tiden måtte vi være på vakt slik at vi ikke kom på glid i den bratte snøflanken vi bevegde oss i med de tunge sekkene. Så dukket månen opp og mørket la seg over de ville Hurrungtoppene. Vinden tiltok og kulda krøp ned i nakken på oss.

Det var helt umulig å fortsette nedover, nå så vi ikke hvor vi kunne gå heller. Jeg tittet opp på Stølsmaradalstind og ba en bønn inni meg om at vi måtte finne en vei ned, men det hjalp ikke. Har du mobildekning?, spurte jeg Alexander. Nei, men jeg har SPOT. Yes, da er vi reddet tenkte jeg. Kroppen var helt nedbrutt, og jeg kunne aldri forestille meg om at jeg ville klare å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. Men neida, det nyttet ikke å overtale Alexander til å trykke på nødknappen, vi var ikke i en nødsituasjon. Fristelsen var så stor, og situasjonen gjorde meg nokså panisk og irrasjonell. Tanken om at jeg ikke hadde med vann nok til en evnt retur gjorde meg redd. Dersom vi ikke handler med det samme kan dette gå riktig galt!

Alexander har gått befalsskolen og har flere år bak seg i Forsvaret. Jeg er veldig, veldig glad for at han holdt seg behersket og klarte å være såpass streng og motiverende at jeg endret innstillingen til å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. De 560 bratte høydemeterne opp til Midtmaradalsryggen er noe av det tyngste psykisk og fysisk jeg har gjort (tror det gjelder begge). For hvert skritt skled man et halvt tilbake, og sekken var tyngre enn aldri før. Jeg subbet med stegjernene borti alpinbuksa og ødela den. Dette var et rent helvete for å si det rett ut. På de siste meterne opp til ryggen gikk jeg fem skritt, så spise snø, fem skritt, så spise snø, fem skritt... osv. Til slutt var vi oppe. Vi hadde tenkt til å legge oss inn i vindsekken for å sove en time, men med de svette klærne våre kunne det bli kaldt, og tanken på at vi ville fryse ihjel var aktuell. En snøhule hadde i så fall vært smartere dersom vi skulle blitt hele natten, men det hadde vi ikke væske til. Her er det mye erfaring å lære av til neste vintertur!

På vei fra Midtmaradalsryggen tilbake til hytta, slukte vi i oss sjokolade, XL-1 tabletter og turmix. Nå ble jeg fort piggere, men Alex ble slappere, omvendt av slik situasjonen var nedi renna. Så vi byttet på å pushe hverandre. Små motbakker ble fort store nå! Været kunne vi ikke klage på, jeg skrudde iblant av hodelykta og tittet opp på den klare stjernehimmelen. Sjelden man ser stjernehimmelen så klar som på fjellet, det eneste som ødela litt var fabrikklyset fra Øvre Årdal. Det var bare å motivere seg selv, tenke på noe positivt. Jeg gledet meg grusomt til Bestemors pinnekjøtt på Julaften, det skulle smake godt i år! Vi brukte tiden til hjelp, og ved å følge sporene våre (som delvis var blåst vekk) kunne vi lett navigere oss tilbake til hytta. Aldri før har vi vært så lettet over å se en hytte. Vi hadde brukt nærmere 16 timer, hvorav flest timer i mørket. Dette var ikke 16 rolige timer, men 16 tøffe og intensive timer! Nå var det bare å fyre litt i peisen, koke vann, skjenke litt whisky, spise og stupe i sengs. Dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare, og uten Alexander vet jeg ikke hva som ville skjedd. Takk for utmerket teamwork!

Ingen «walk in the park» hjem heller

Våknet til iskald hytte. Etter midnatt hadde temperaturen sunket betraktelig. Misunte ikke Alexander som måtte ut på do den natten. Merket at høyre stortå var helt følelsesløs den natten, selv om den lå i en varm tøffel, muligens en liten frostskade der ja. På morgenen var vi effektive med å pakke, rydde hytta og komme oss av gårde. Kulda var strengere enn noen gang på turen så vi kunne ikke stå i ro. Peiset på mot Avdalen i nydelig klarvær. Dette skulle liksom være sjarmøretappen, og hviledagen, men den gang ei. Kort fortalt ble det et enormt slit med mye roting for å finne den nedsnødde stien, og terrenget går opp og ned i denne fjellsiden. Likevel klarte vi å nyte de utrolig idylliske omgivelsene vi hadde rundt oss. Hit må vi tilbake til sommeren! Etter mange timers slit og krig mot bjørkeskogen kom vi ned på stien til Avdalen gard. Stien var nokså isete, så vi måtte være på vakt. Ellers var stien veldig godt laget nedenfor gården, her hadde de bygd ut trappetrinn og full pakke. Plutselig var vi nede ved Vettisvegen og kunne rusle ned til bilen ved Hjelle. Vi brukte faktisk nesten like lang tid som dag 1. Fem timer! Skjønner ikke at det er mulig å få til en dagstur til Store Midtmaradalstinden fra Hjelle sommerstid! Godt var det å få skiftet klær og sette seg inn i en varm bil. Burgeren på MIX i Øvre Årdal har sjelden smakt bedre!

Tusen takk for en uforglemmelig førjulstur, Alexander! Ble noen erfaringer rikere og mer voksen etter dette.

God Jul alle sammen! :-)

Klar for start ved Hjelle. Nå skal Utladalsområdet til pers.



Veien inn mot Vetti Gard (bakgrunnen) var grei å følge, og snøen bare lavet ned. Julestemning!



Slik ser altså Utladalen ut i desember. Bak ses hengebrua på vei mot Brendeteigen.



Forsiktig nå Alexander. :O)



På vei opp Brendeteigen. Ser ikke så bratt ut her, men stort sett var det j... å gå her nå. Regner med at smilet Alex har om munnen ikke var vedvarende.



Vettisfossen (273 meter), Norges høyeste uregulerte foss i fritt fall. Vettismorki er området bak den.



Koselig å lese i hytteboka. Vi fyrer som juling i peisen, men det blir ikke varmt.



I hytta er det fire sengeplasser med tepper og puter, sov som en stein her!



Frokosten er servert: havregrøt med nonstop.



Alexander henger i oppover bjørkeskogen.



Endelig over skoggrensa! Bak ses Stølsnostind- og Hjelledalstindmassivet. Blåser nok friskt der borte.



Det begynner såvidt å lysne. Bak ser vi Stølsnosi (1542).



Sola titter frem over Tyin Vestfjell.



Mot Sognefjellet bak Maradalsryggen. Store Smørstabbtinden og Storebjørn kjennes igjen der bak.



Et lite panoramabilde fra Midtmaradalsryggen mot Hurrungane. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=20848



De efterlatte spor.



Kaldt og vakkert på Midtmaradalsryggen. Stølsnosi bak til høyre.



På vei oppover breen sørvest for Søre Midtmaradalstinden (1958).



Vetle Midtmaradalstinden (2017), here we come!



Storen sett fra Vetle Midtmaradalstinden.



Jeg er utrolig fornøyd, her mellom Store og Vetle (bak) Midtmaradalstinden.



Store Midtmaradalstinden (2056) sett fra toppen mellom denne og Vetle.



YES! Endelig på toppen av Store Midtmaradalstinden, turens mål.



Fra Store mot Vetle og Søre Midtmaradalstinden.



Bratt snøflanke i omgåelsen sørvest for Store/Vetle Midtmaradalstinden. Glir du her glir du langt!



Inntegnet hvor omgåelsen sørvest for Store/Vetle Midtmaradalstinden går vinterstid. Foto: Morten Helgesen.



Turen begynner å tære på kreftene.



Over skyene!



Mot topper som Stølsmaradalstinden, Austanbotntinden og Ringstind sett fra Vetle Midtmaradalstinden.



På vei nedover bratta fra Søre Midtmaradalstinden mot Stølsmaradalen. Stedet Gud glemte og Fanden forlot.



Så kom mørket krypende mens vi sleit med å finne riktig vei ned. Stølsmaradalstinden og Midtre Ringstind ses bak.



Et nokså bekymret ansikt på vei oppover mördarbakken mot Midtmaradalsryggen.



Alex kjenner at dette har vært en lang tur, her litt før Stølsnosi. Ble en del amøbegåing det siste stykket til hytta.



Godt å komme tilbake til en trygg og lun hytte. Alex nyter her en slurk whisky fra lommelerka.



DNT-hytta i Stølsmaradalen har en idyllisk beligghenhet. Bak vokter Stølsmaradalstinden og Midtre Ringstind.



En strålende dag! Alex har gått i forveien ute på myra til høyre.



Pause i sola.



Turen til Avdalen ble ingen walk in the park under disse forholdene.



Vi hadde strålende utsikt mot Uranostinden (f.v.), Stølsnostinden, Falketind og Hjelledalstinden. Nederst i bildet ses også Vettisfossen.



Vakkert?



Avdalen gård ligger flott til i fjellsiden vest for Utladalen. Utrolig at noen fant på å lage en gård her oppe! Stølsnostinden kan skimtes i kveldssola bak.



Så var førjulseventyret vårt over for denne gang, takk for turen! :-)



Kartrute for dag 1 og 3:



Kartrute for dag 2: