lørdag 25. september 2010

Semeltinden - sprett champagnekorkene, lista er komplett!

Skrevet av Sondre

Forord

Endelig var tiden inne… etter å ha lett med lys og lykte etter potensielle 10pf-kandidater de siste ukene var beslutningen gjort – nå kunne lista for Norges fjelltopper over 2000 moh. (primærfaktor 10m) kompletteres! Værmeldinga så lovende ut med høytrykk på tekstvarsel og knallgule soler som symboler på yr.no. Forventningene var store da jeg med en gjeng kjære og kjente turkamerater stod klare på Spiterstulen en tidlig lørdags morgen, dog i noe hustrig høstvær med snø og skyer på toppene. Vi satset på at det ville letne etter hvert. Det var med blandede følelser at Spiterstulen skulle være utgangspunktet for min siste 2K-tur, men pga at Leirvassbu var stengt og båten til Gjendebu hadde sluttet å gå for sesongen ble stulen mest gunstig siden mange ville kose seg med felles mat og drikke etterpå. Jeg hadde i lang tid bestemt at Semeltinden skulle være den siste toppen min. Grunnen til det er at den ligger omtrent midt i hjertet av paradiset Jotunheimen, den er teknisk enkel å nå med unntak av lang anmarsj og det ville være et perfekt sted for å peke og mimre mens jeg skuer mot toppene omkring, vel vitende om at jeg har vært på dem alle. Da jeg startet med 2000-metersprosjektet august 2008 gledet jeg meg utrolig til denne kompletteringsdagen. Nå var dagen kommet, men av en eller annen grunn gledet jeg meg ikke såå mye, følelsen var ganske ambivalent. Det skulle bli både godt og vemodig å være ferdig med prosjektet som jeg har brukt store deler av fritiden min på de siste par årene…

Turen er igang

Så gikk startskuddet og vi la i vei innover Visdalen. Turfølget bestod av meg, pappa (Ånund), onkel Halvor, Øyvind Brekke, Olav, Jørn, Andrew, Arne, Turid, Morten (fra Rena) og Morten Helgesen. Mange andre var også invitert, men disse passet det dessverre ikke for denne helgen. Praten gikk lett, og før vi visste ordet av det var vi på vei opp i Urdadalen. Været hadde ikke bedret seg i vesentlig grad, noe som gjorde meg en smule urolig. Meteorologen var jo så sikker i sin sak om at lørdagen skulle bli fin… Stundom virket sola som en måne der den skinte gjennom skyene. Øyvind fortalte av erfaring at når man tror at sola skal dukke opp og den ligner en måne tetner det heller til og begynner å snø. Han hadde dessverre rett, lenger oppe i dalen kom det faktisk ei byge, men noen sprekker i skylaget ble det også. Faktisk fikk vi se Semeltinden uten skyer og med sol på! Andrew hadde gått i forvegen og her oppe i dalen tok vi ham igjen. Hyggelig å møte denne karen som jeg lenge har hatt kontakt med over nettet, men aldri møtt IRL!

Ny topp (pf10)

Steinene var såpeglatte med nysnø oppå så vi måtte trå varsomt fremover. Det var deilig å komme innpå snøfonna nord for Semeltinden og følge denne et stykke. Andrew besluttet å returnere like før toppen av fonna da han var bekymret for kneet og om han ville bli en sinke på vei tilbake (det tror ikke jeg!). Til venstre for ryggen registrerte vi en mulig kandidattopp. Fra enkelte vinkler så denne farlig nær 10m ut og svært utilgjengelig. Pokker, skal det aldri bli slutt på dette kandidattullet!? Men fra en annen vinkel lenger oppe viste det seg at denne ikke hadde mer en 2m pf. Puh! Jeg rundet hovedtoppen på høyre side da jeg ville innom sekundærtoppene først. Ut til sørtoppen var det meterdyp snø enkelte steder og svært tungt å gå, men vi kom nå fram til slutt. Herfra så hovedtoppen stilig ut der den tidvis dukket fram fra skylaget!

Jeg hadde drasset med litt klatreutstyr for å komme meg opp på den lille kandidattoppen sørøst for Semeltinden sørtoppen. Morten valgte å døpe denne til ”Semelkødden”. Den kunne bli temmelig spenstig på dette føret! Vi trakk ned i skråningen og endte på en avsats til høyre for skaret dens. Arne var kjentmann og viste meg en blokk der vi kunne sette standplass. Blokka var på ingen måte bombesikker, tvert imot, men bedre enn ingenting dersom jeg skulle falle. Jeg hadde ikke med noen mellomforankringer så dette skulle bli spennende. Først måtte jeg traversere horisontalt på en snødekt liten hylle bort til skaret. Hvor skaret er blir en definisjonssak. Ovenfor det ”opprinnelige” skaret i en sprekk ligger en del steiner som Kim Dahlen ved et uhell klarte å kile fast. Om man kaller disse fastkilte steinene for skaret målte vi primærfaktoren til 8,7 meter, men med opprinnelige skar er toppen 10,1 meter pf… Fra skaret bar det opp en bratt og snødekt egg som jeg kloret meg opp vha stegjern og isøks. Deilig å komme på toppen, og turfølget gratulerte meg nedenfra! :-) Etter lasermålingene kom jeg meg tilbake med veloverveide steg, tok av meg klatreutstyret og begynte på siste sjarmøretappe mot selveste Semeltinden.

Egne tanker om 2k-prosjektet

På vei mot Semeltinden sa jeg ikke stort, men tenkte tusen tanker for meg selv. Om alle de fantastiske stundene blant tindene, både alene og sammen med turkameratene som betyr så utrolig mye for meg. 87 turer, et par bomturer og ca. 380 topper over 2000 moh (flere besteget flere ganger) er det blitt siden den første toppen (Vinjeronden) ble bægga sommeren 2002. Som sagt begynte jeg å samle systematisk fom. august 2008, men det var først etter jeg fikk lappen i februar 2009 at det virkelig tok av! Det var jeg, Bjørn-Even og Carl Fredrik – ”Tinderanglerne” som i lag skulle erobre dem alle. Vi startet bloggen http://www.tinderanglerne.blogspot.com/ der rapporter fra alle 2K-toppene ligger. Vi hadde nok noe ulik motivasjon når det kom til stykket. Carl Fredrik ankom et punkt der han fant ut at han måtte nedprioritere turene til fordel for idrettene sine (langrenn, løping og sykling) som han satser høyt på. Bjørn-Even har vært en uunnværlig turkompis og har stilt opp på de fleste turene. Det er på slike turer vi har hatt, til alle årets tider, gjerne over lengre perioder og med alle slags tenkelige utfordringer at man virkelig blir kjent med hverandres person. Man må ta vare på hverandre og seg selv. Det jeg har lært best av gjennom disse to årene er av situasjoner hvor man slipper unna med skrekken. Blant annet da jeg sklei utfor snøflanken øverst på Midtre Ringstinden og fikk brudd i høyrefoten (som jeg gikk med hele sommeren). Dette kunne fått et fatalt utfall med litt mindre flaks. Jeg og Alex lærte hvor mye en kropp kan yte selv om man er totalt utslitt, tom for vann og temperaturen er nede mot -30c da vi prøvde en ”snarvei” ned fra Store Midtmaradalstinden 20. desember 2009. På vei opp til Høgvagltinden gikk jeg usikret over Høgvaglbreen og rotet meg bort i et mylder av sprekker. Dette er bare tre av mange eksempler på nestenulykker. Stort sett har man hellet på sin side, men tro ikke at du er like heldig neste gang.

Å være i fjellet og naturen er den beste medisinen som finnes for meg. Her får du renset hjernen, blir kjent med deg selv, utvikler ditt eget potensial fysisk og mentalt, realiserer deg selv… og dette er noe jeg kommer til å fortsette med så lenge jeg lever på denne jord, selv om ei toppliste måtte være fullført. Det er mange andre jeg også vil takke for å ha fulgt meg på turene. Kanskje spesielt Alexander S og Øyvind M som ikke kunne bli med denne helga. Disse to har jeg hatt mange harde og uforglemmelige turer sammen med! Jeg håper at vi kan fortsette trenden i årene fremover. Tenker å fortsatt samle smått på kommunetopper. I tillegg ønsker jeg å klatre mer og muligens bestige topper utenlands. Har blant annet som mål å ta alle 2K-topper i Norden. Dessuten er det planlagt en tur til Jan Mayens 2000-metringer juni 2011. Hvilken topp vi står på om for eksempel ti år vet jeg ikke, veien blir som kjent til mens man går…

Motivasjonen min for å kjøre +- 70 mil t/r bla. Jotunheimen helg etter helg etter helg er ganske enkelt forklart med genuin interesse for fjell, tinderangling og friluftsliv, det å oppleve naturen på sitt vakreste, toppomani og rett og slett å kunne leva livet! Jeg må i den anledningen rette en STOR takk til min mor og far for at jeg har fått lov til å slite ut den gamle Passaten noen tusen mil. Det eneste jeg til nå har betalt er drivstoff som kun er en brøkdel av bilens utgifter.

Å være den yngste (19 år) som har besteget alle 2000-metringene har jeg ikke brydd meg om. 2K-turene har faktisk kun dreid seg om 50-60 % av utførte fjellturer i 2009 og 2010 (de to mest aktive 2K-årene). Motivasjonen jeg bruker sitter lenger inne, og til de som ikke forstår meg vil de nok heller aldri gjøre det.

Den siste varde er berørt!

Så tilbake til selve turen… like før varden fikk jeg beskjed om å vente på at gjengen skulle stille seg opp ved toppvarden. Deretter fikk jeg klarsignal om å komme og ble klappet inn de siste meterne til toppen, og DER var varden berørt! Klemmer og skulderklapp fikk jeg av gjengen, og Arne og Turid ga meg en eske med ”kremtopper” som ble broderlig fordelt rundt. :-) Egentlig skulle jeg også ha med sjampis, men den var det Øyvind M som hadde kjøpt inn, og dessverre lå han hjemme med feber og oppkast. God bedring, Øyvind! Øyeblikket var perfekt, det eneste jeg er så dypt skuffet over og som jeg fremdeles ergrer meg bittert for er været. Tilnærmet null sikt fra toppen var ikke det vi bestilte på forhånd. Jeg har svært få uværsturer å se tilbake på, og det er latterlig at den siste turen skulle gå i slikt kjedelig vær med tåke! Jaja, får prøve å ikke tenke for mye på det. Skal uansett tilbake til Semeltinden en gang i knallvær, det er garantert. Returen gikk finfint ned nordfonna, og ned Urda- og Visdalen holdt vi et særs høyt tempo for å rekke middagen vi hadde bestilt.

Brukte 11 timer på denne 30 km lange turen med ca. 1400 høydemeter. Middagen smakte virkelig godt - kyllinggryte, poteter, salat og rødvin. Faktisk var dette første gang i livet at jeg smakte på alkohol (blitt voksen nå da?), hvem vet om jeg blir et fyllesvin fra nå av? ;-) Ble ellers en hyggelig kveld i peisestua. Neste dag var det selvsagt ikke en sky på himmelen… Dro da til Valdres for å gå en fantastisk fjelltur på Gråskarvet med eventyrlig utsikt tilbake mot fjellområdet jeg har blitt svært godt kjent med gjennom de siste par årene – Jotunheimen.

Takk for turen, sees i fjellet…

-Sondre (500fjell)

NB! Dette blir det siste blogginnlegget her for min del. Formålet mitt med bloggen var å dele turene fra alle 2k-toppene med omverden, og nå er målet nådd da lista er komplett. Det er bare å lete i bloggens arkiv for turrapporter fra topper over og under 2000 moh. Bloggen blir ikke slettet.

Er du interessert i å fortsatt lese turrapporter i tekst og bilder fra meg så følg med på
http://peakbook.org/500fjell (anbefaler alle toppinteresserte å selv involvere seg på peakbook). Tusen takk for meg, og takk til alle leserne som har fulgt med på prosjektet! :-)

Videoer:

Semeltinden - http://www.youtube.com/watch?v=mSCib6q_cJc
2k-kavalkade del 1 - http://www.youtube.com/watch?v=mE0cwg6B4Dk
2k-kavalkade del 2 - http://www.youtube.com/watch?v=ggubIeVKWks

--------------------------------------
Gjengen på vei innover Visdalen fra Spiterstulen med et håp om at været skal bedre seg.



Gjengen i Visdalen like ved krysset opp mot Urdadalen. Høytrykket som var meldt har vi foreløpig sett lite til...


Pause ved vann 1540 i Urdadalen.


Semeltinden sett fra Urdadalen i nord.



En liten rast før oppstigningen til Semeltinden (bakgrunnen) fra nord.


Mot Semeltinden!



Glede på Semeltinden sørtoppen!



Utsikt ned mot den spenstige sekundærtoppen ved Semeltinden sørtoppen. Vi kaller den bare "Semelkødden".



Turid på vei ned mot sekundærtoppen øst for Semeltinden sørtoppen. I bakgrunnen ses den mystiske østegga til Semeltinden sørtoppen.



Et glis før det bærer ut mot Semelkødden...



På vei ut mot sekundærtoppen øst for Semeltinden sørtoppen. Spenstig her!


Meg på vei opp snøeggen til Semelkødden.



Morten måler "Semelkødden" sin primærfaktor med laser.



Meg på toppen av Semelkødden!



Utsikt tilbake fra mitt ståsted på Semelkødden.



Den siste varden er nådd!



Lykke over å ha besteget alle toppene over 2000 moh. i Norge. Semeltinden ble den siste.



På vei ned fonna nord for Semeltinden i vakkert kveldslys...



Begivenheten ble feiret med god mat og drikke på Spiterstulen!



Kart over ruta:

søndag 5. september 2010

Urdadalstraversen

Skrevet av Sondre

Våknet av en altfor tidlig revelje i teltet ved Spiterstulen. Øyvind purket og sov, mens jeg hadde ambisjoner om Urdadalstraversen. Været var upåklagelig, akkurat som dagen før. Når det meldes om høytrykk vet en ofte hva værgudene serverer oss. Problemet var at jeg var temmelig sliten etter gårsdagens tur, og jeg slet noe med motivasjonen dersom jeg skulle tulle oppi den samme snøen over Urdadalsryggen. Arne hadde advart meg om storsteiner ur der oppe, noe som ville være ganske ille med denne snøen. Uansett så skulle jeg over…

Den første psykiske knekken jeg fikk etter å ha startet fra Spiterstulen var at jeg kom på at jeg hadde glemt å låse bilen. Faen… jeg la fra meg sekken og tuslet tilbake. Kroppen var rimelig slapp, og jeg hadde mest lyst til å bare legge meg ned i lyngen og sove. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle ta en eneste stopp før elvekrysninga i Urdadalen! Det beste var å holde kroppen i gang. På grunn av lite nedbør og kaldt vær de siste dagen var heldigvis ikke T6en opp Visdalen like gjørmete som normalt. Da jeg endelig kom opp til foten av Store Urdadalstinden fylte jeg vannflaskene og tok en velfortjent pause. Ryggen oppover så grei ut mtp at snøgrensa var høyere enn på toppene rundt Svellnosbrean. Jamt og trutt tok jeg høydemeter for høydemeter, og da jeg omsider møtte snøen gikk tempoet naturligvis ned. Tørr og såpeglatt snø som dekket sprekker mellom steinene og gjemte tak for hender og føtter var det mye av der oppe. Klyvinga var såpass enkel at jeg ikke fikk behov for stegjernene.

Livet smilte til meg da jeg omsider kom opp i sola på Store Urdadalstinden. Her hadde sola virkelig gjort jobben og smeltet masse snø på ryggen videre ut mot Midtre! Jippi, endelig tørt fjell å klyve på. Tok en god pause på toppen av Store Urdadalstinden og nøt utsikten i det fagre høstværet. Ikke en sky på himmelen og ikke et vindpust! Fjellvannene lå blikkstille nedi dalene og Semelholstinden speilet seg så fint i Semelholstjønne. Ikke feil å være her i dag, kanskje ikke så dumt å stå opp av senga fremfor å purke videre slik som Øyvind. :-) Etter hvert gikk jeg videre mot Midtre Urdadalstinden. Fjellet var tørt og fint å gå på. Først over en sekundærtopp før jeg kløv over en raudbergspinakkel. Deretter grei klyving opp til Midtre. Undervegs fikk jeg øye på ”mannen på Urdadalsryggen” som tålmodig har stått der i sikkert flere hundre år. Registrerte at det hadde vært en som hadde gått ryggen her dagen før, la merke til stegjernsspor i snøen. Tok en god pause på Midtre før jeg fortsatte over sørtoppene. Spesielt to steder var litt luftige, det ene stedet over et hakk rett etter Midtre. Her var det satt ut et langt tau. Det andre var ned og opp fra sadelen nord for Urdadalstinden S1. Opp her var det klatring 2+, litt verre ble det med snø, men ikke noe stress. Det som er kjekt med Urdadalsryggen og som gjør at den passer for de fleste uten overflod av høydeskrekk er at man kan følge ryggen så mye man vil, og om det blir for luftig kan man bare trekke ned enten til venstre eller høyre flanke. Alt kan omgås!

Fra S-1 var det nærmest motorvei ut resten av ryggen. Etter hvert dreide jeg til venstre og ned på stien i Urdadalen. Nede i dalen lå tjerna fortsatt speilblanke, et harmonisk og fredfullt syn. Høsten er og blir noe for seg selv. Tok en 20 minutters lur i lyngen før jeg vandret ned Visdalen til Spiterstulen, med mangfoldige minner og opplevelser i sekken. Helgen ble feiret med hjemmelaget karamellpudding på Lemonsjø. :-)

Turdata:
8t 30min
1330 høydemeter
25 km

Visdalen sett fra nordryggen til Store Urdadalstinden.



Store Urdadalstinden sett fra nordryggen.



Utsikt sørover fra Store Urdadalstinden. Semeltinden er kolossen i bakgrunnen.



Panorama fra Store Urdadalstinden. PS: der det står Tverråtind skal det egentlig stå Tverrbytthornet. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=24283



Hellstuguryggen sett fra Store Urdadalstinden. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=24282



Semelholstinden speiler seg i Semelholstjønne. Sett fra litt sør for Store Urdadalstinden.



I østveggen på Midtre Urdadalstinden står denne eldgamle karen med sekk og lue.



Midtre Urdadalstinden sett fra nord. I forgrunnen står en raudbergpinakkel med pf 9.



Store Urdadalstinden sett fra like nord for Midtre Urdadalstinden.



Like sør for Midtre Urdadalstinden finnes dette hakket som byr på litt luftig klyving. Et tau var satt ut her også.



Urdadalstinden S-1 sett fra nord. Opp dit var det klyveklatring grad 2+.



Urdadalsryggen sett fra helt sør på ryggen.



Semeltinden - et majestetisk og flott fjell i hjertet av Jotunheimen. Sett fra sør på Urdadalsryggen.



Store Urdadalstinden og Styggehøe speiler seg i vann 1540 Urdadalstjønne.



Rute Urdadalstraversen:

lørdag 4. september 2010

Svellnosbrean rundt

Skrevet av Sondre

”Nei og nei, nå er det så overskyet at det nesten snør” sier Arne utenfor teltduken. Han har kommet kjørende opp til Øyvind og mitt sitt telt ved Spiterstulen, mens han selv har sovet i bilen lenger nede i Visdalen. Hva? Det var jo meldt høytrykk og skyfri himmel!? Først da jeg tittet ut av teltluka skjønte jeg at det hele var en spøk, bedre vær skal en lete lenge etter! Alle tre var gira, og etter en god frokost var vi alle klare for tur. Dagens mål var å gå den beryktede hesteskotraversen Svellnosbrean rundt, noe som skulle vise seg å bli et realt BLODSLIT på føret vi ble servert…

Det gikk rolig og greit fra Spiterstulen og opp moreneryggen til Eventyrisen. Vannflaskene ble fylt i bunnen av morenen, men dessverre altfor lite. Både Øyvind og Arne hadde ikke vært i høyfjellet på vel en måned, så det var godt å vende tilbake etter et slikt avbrekk. Øyvind fjaset noe om forkjølelse, men jeg var sikker på at dette var en dårlig unnskyldning slik at vi ikke skulle få forventninger til formen hans. Dagens første utfordring var den Midtre Tverråtindens østhammer. Denne kan omgås via en bratt flanke på nordsiden (øvre del var nå avsmeltet ned til fjell), men for å krydre turen hadde vi drasset med klatreutstyr for å ta direktehammeren. På avstand så denne bratt og steil ut, men heldigvis fri for nysnø. Øyvind ”ledet” (gikk først opp med tauet) første taulengde, men jeg ble utålmodig og fulgte etter usikret. Et sted var det et vått dieder som jeg ble sikret over, resten av veien hadde ingen behov for tau. Klyveklatringa gikk greit, og etter at Øyvind sikret Arne opp pakket vi sammen sakene. Øyvind fikk ikke ut en kamkile han brukte til standplassen, så om noen har lyst på en slik er det bare å reise opp for å prøve å få den ut. Vi holdt litt ut til venstre før vi klatret oppover. På et av de siste opptakene lå det tett med nysnø som gjorde det litt i overkant spennende, men vi følte heller ikke her behov for tau.

Så begynte turens tyngste og farligste del, traskinga i ur med dyp ny snø! Meterne gikk svært sent av gårde, og hele tiden var vi nære ved å brekke beinet i sprekker mellom steinene som var dekket av snø. Vi sklei og ramlet, og det hele var i grunn irriterende, slitsomt, farlig og vondt. Da vi omsider nådde Midtre Tverråtinden var jeg ikke optimistisk med hensyn til resten av turen, på dette føret ville det bli både tidkrevende og skummelt. Jeg hadde jo motivasjon i form av å få toppene på lista, men Øyvind og Arne hadde jo disse fra før… Etter en pust fortsatte vi videre. Ned fra Midtre måtte vi først klyve et parti før en 20 meters rappell ble tatt. Blokka vi hadde rappellfeste i var nok ikke helt etter boka. Størrelsen var grei, men siden den lå på et skrått sva var førstemann ekstra rask med å fire seg ned. Bort til Store Tverråtinden fortsatte jævelskapen. Dette er det tyngste og farligste føret alle som fins i de fire årstidene her oppe, så det ble ikke vekslet så mange gloser enn litt saftig banning. Jeg forsøkte med stegjern, men det var så mye snø og gjemte sprekker at det ikke var noe bedre her, dersom man ikke skulle klyve. Like før toppen ropte Arne bak meg at han hadde bestemt seg for å bryte pga at han mente han ville bli en sinke for laget (det hadde han ikke blitt!). Han ville gå ned flanken til Tverråbrean, men det viste seg å ikke være noen ”walk in the park”. Øyvind som gikk noen meter foran fikk ikke budskapet om at Arne snudde før jeg fortalte ham det på Store Tverråtinden. Han ble litt snurt da Arne var den som hadde med kaffekoker og isøks som han selv ikke hadde.

Videre stakk jeg bortom Vestre Tverråtinden (selv om denne ikke har pf10 er den på Røynes liste) før jeg skled på Svellnosbrean (DEILIG!) ned til Nørdre Tverråtinden som bød på tørr og fin klyveklatring. Øyvind gikk i forvegen ned til noen steiner på laveste punktet mot Ymelstindene for å slappe av mens jeg gikk bort på Svellnosbreahesten. Jeg vurderte breen som sikker og valgte derfor å gå uten tau her. Jammen var det mye mer snø her enn i Hurrungane og Midt-Jotunheimen! Da jeg ankom Øyvind viste det seg at han hadde sovnet mens jeg var bortom hesten. Det hadde gjort ham så slapp at han hadde problemer med å komme inn i turrytmen igjen. Men vi måtte bare fortsette opp til de søre Ymelstindene. Vi holdt breen så mye som mulig, men måtte være påpasselig i forhold til den store bregleppa (bergschrund) som gikk langs ryggen noen meter fra land. På det flate platået sør for disse sekundærtoppene gikk det faktisk greit å hoppe fra stein til stein! Øyvind fant forresten ut at han hadde glemt igjen det ene paret av hansker på hvilesteinen i stad, så om noen finner dem, ta gjerne kontakt. ;-) Neste topp var Ymelstinden, og vi var spente på hvilken rute vi skulle ta opp til denne. Vi hadde tre valg: (1) å gå rundt gå rundt toppen via vestura og ta den ”enkelt” fra nord, (2) å gå søreggen direkte med sikring grad 3 og (3) gå ”Kims renne” til høyre for denne eggen som er omtalt som løs og ekkel. Vi valgte å prøve oss direkte på søreggen som så fin og avsmeltet ut. Tauet tok vi fram når vi måtte trenge det. Klatringa var fin og ganske luftig etter hvert, ikke flust av tak, men vi kom faktisk opp uten å ta frem tauet. I øvre del var det noe snø som gjorde det mer vanskelig, men da gikk det greit å gå litt ut mot venstre. Ymelstinden done!

Fra Ymelstinden så vi to bergensere på vei opp mot Storjuvtinden. Yes, tenkte vi. Da får vi forhåpentligvis spor et stykke! Men ved et parti før toppen snudde de og gikk ned igjen til Storjuvbrean. Jeg begynte å lure på om vi likesågodt skulle omgå eggen opp til Storjuvtinden via flanken til venstre, men det går jo så mye raskere via ryggen, dermed prøvde vi på den. Fra nå av måtte vi frem med stegjern og isøks (som bare jeg hadde). Ned fra Ymelstinden gikk vi først litt til venstre før vi skar ut til høyre til en annen egg. Denne ble fulgt frem til en bratt hammer som ble omgått i flanken på høyre side. Videre var det ”grei skuring” (les: jævlig som alltid) frem til det punktet bergenserne snudde. Vi fant det enklest å følge noen hyller ut mot venstre, og vips så var vi oppe på Storjuvtinden! Begge var helt utkjørte, og vi visste at det var mange hindringer som gjenstod før vi kunne få på oss tørre klær og hoppe opp i soveposen. Øyvind hadde fått feber og var ikke seg selv, mens jeg slet med stegjern som til stadighet løsnet samt gjennombløte og iskalde sko (neste gang skal jeg huske gamasjer). Føttene ble så kalde at jeg var nødt til å varme føttene en gang i blant (sliter med dårlig blodsirkulasjon etter turen til Store Midtmaradalstinden før jul). Her var det så absolutt ingen kjære mor!

Vi gikk som noen amøber over østtoppen på Storjuvtinden og bort til det som måtte være den første hammeren. Bort dit var det mye løst og skummelt. Øyvind var en millimeter fra å få en stor stein over foten sin! Vi slet med å finne rappellfeste, men fant et til slutt. Derfra var rappellen akkurat (!) lang nok til å komme seg ned. Jeg gikk i forvegen for å sjekke ut veien videre. Her hadde jeg lest at det skulle være en hammer til, men omgåelser skulle også være mulig. Litt til høyre for hammeren klarte jeg å klatre meg ned et godt stykke før det sa stopp og en ny, men kortere rappell måtte til. Jeg ropte opp til Øyvind og sa at det gikk greit å klatre ned hit. Da jeg fikk til svar at han mente det så for vanskelig ut og fablet om å ta en rappell forstod jeg at han DEFINITIVT ikke var frisk. Når Mayhassen nærmest spør meg om hvor det er best å gå tyder det på sjukdom. Huffamei! Etter en rappell til var siste delmål å komme seg opp på Norges tak – Galdhøpiggen. Veien opp så lang ut på en forbanna nedsnødd egg som sikkert bød på mange nestenulykker og sår på leggene. Det var jævelig også, og vi hadde gått tomme for både vann og niste. Og uten mat og drikke duger ikke helten… Øyvind begynte å vurdere å gå ned til Svellnosbrean for eventuelt å følge brekanten eller noe. Men neida, vi SKAL komme oss opp på Piggen! I øvre del kom det såkalte røde punktet i Helgesens bibel. Her var det snø, men vi kom også opp her uten sikring, selv om det skal sies at det ikke var noen parktur.

Omsider kom vi over kanten og kunne kave oss bort til stien og motorveien opp til hytta og toppen! Vi hadde på forhånd sagt at vi ikke kom til å orke å gå de få hundremeterne opp til toppen, men vi syntes det ble for sært å ikke gå opp dit når en er såpass nærme. Jeg har vært på Piggen to ganger før, men begge i tåke, nå skulle jeg endelig få se den sagnomsuste utsikten fra denne toppen. Og ja, den ER faktisk fin, hvertfall i slikt vær! Kveldssola var nydelig herfra og vi gratulerte hverandre med at nå skulle det bli andre boller. Ved hytta møtte vi en gjeng ungdommer som skulle overnatte i telt. De hadde drasset med seg alle slags godsaker, blant annet engangsgrill, øl og krydderpølser. Dem hadde fulgt med oss fra toppen og trodde vi var Himalayaklatrere av noe slag. Vi tok det som et kompliment, men måtte forklare at vi ikke var av den typen (enda). Hyggelige som dem var bydde dem oss på både vann, pølse og evt snus. Tusen hjertelig takk, you saved our day! :D

Vi tok farvel med våre venner og med nye krefter (den pølsa gjorde susen!) surfet vi oss nedover fonna og over Keilhaus Topp og Svellnose før vi holdt en lett jogg ned mot Spiterstulen. Rakk ned akkurat før det ble mørkt! Møtte Arne som hadde kommet ned bare drøyt to timer før oss! Turen ned fra Tverråtindane var ikke så enkel som han hadde trodd på dette føret. Imens hadde han forsøkt å kjøpe middag på Spiterstulen, men heksa slo til igjen og nektet ham det da han ikke var overnattingsgjest (er det om å gjøre å tjene minst mulig penger eller?). Helt utrolig og sær holdning det stedet har… Men vi koste oss uansett med boksemat/drytech, potetgull, brus og en knert rundt Arnes koselige leirbål nede i Visdalen. Alle var trette etter dagens tur og Øyvind og Arne bestemte seg for å ikke ta tur neste dag. Dermed ble det bare jeg som fikk nyte helgas høytrykk til fulle. :-)

Tusen takk for en slitsom, jævlig, men også herlig tur!

Turdata:
13t 50min
2250 høydemeter
18 km

På vei mot morenen opp til Eventyrisen.



Hammeren opp mot Midtre Tverråtinden fra øst nærmer seg.



Eventyrisen sett fra oppstigningen til Midtre Tverråtinden fra øst. Glittertinden ses bak til høyre.



Arne klatrer opp hammeren øst for Midtre Tverråtinden.



Midtre Tverråtinden sett fra øst.



Arne går de siste meterne opp til Midtre Tverråtinden.



Store Tverråtinden sett fra Midtre Tverråtinden. Pent ja, men helt for jævlig føre å gå i.



Øyvind i rappell ned fra hammeren vest for Midtre Tverråtinden. Arne slapper av under.



Rappellen ned hammeren øst for Midtre Tverråtinden.



Omsider nådde vi Store Tverråtinden! Midtre bak.



Panorama fra Vestre Tverråtinden. Øyvind vandrer på Svellnosbrean nede til høyre. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=24281



Store Tverråtinden sett fra like nord for Vestre Tverråtinden.



Artig klyving opp på Nørdre Tverråtinden.



Panorama sørover fra Svellnosbreahesten. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=24280



Øyvind slapper av på sadelen mellom Nørdre Tverråtinden og Ymelstinden. Vestre og Nørdre Tverråtinden i bakgrunnen.



Ymelstinden sett fra Ymelstinden S2. Vi klatret direkte opp (grad 3). Storgrovtinden og Bakarste Stogrovhøe bak til venstre.



Klatring opp søreggen på Ymelstinden.



Nå har vi kommet helt til Storjuvtinden. Ymelstinden i forgrunnen. Lenger bak ses bla. Bukkehøe, Storebjørn og Hurrungane.



Skardstinden sett fra Storjuvtinden. En av de fineste vinklene dette synes nå jeg.



Vesle Galdhøpiggen og Galdhøpiggen sett fra Storjuvtinden.



Storjuvtinden sett fra sørvestryggen på Galdhøpiggen.



Øyvind sjekker ut mobilforholdene på sørvestryggen til Piggen. Nå begynner vi å virkelig bli trette av denne forbannede snøen!



Endelig! Nå er det ikke langt igjen til Norges tak.



Siktskiva på toppen av Galdhøpiggen.



Utsikt sørvestover fra Galdhøpiggen mot bla. Svellnosbrean.



Krydderpølsa vi fikk av karene på Galdhøpiggen reddet dagen vår!



Pastelltimen fikk vi på vei ned fra Piggen. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=24277



Rute Svellnosbrean rundt.