Så var høsten kommet, og for min del 2k-sesongen avsluttet. Nå var det endelig duket for å oppleve andre topper, og hvorfor ikke velge en av de virkelig kjente kremtoppene på Østlandet – Spåtind/Synnfjell (1414)!
Dette er et fjell som har stått høyt på min ønskeliste utenom 2k-samlingen. Mange har skrytt av turen og terrenget, blant annet var det den gamle fjellkjenneren Rolv Ødegård fra Lillehammer som en gang skrev: ”Fra ingen annen fjelltopp har man et finere rundskue over Østlandets skoger og fjell enn nettopp her.” Siden høstferien var et faktum reiste jeg og pappa opp til Hugulia. Planen var å gå på Spåtind, og hvis det ble tid skulle vi ta Djuptjernkampen også.
Hugulia var ikke akkurat et sted der man følte seg hjertelig velkommen. Over alt stod det svært detaljerte forbudt-skilt angående parkering. Men til slutt fant vi oss en grøftekant noen hundre meter vestover fra fjellstua. Vi bommet på veien som skulle følges i starten og måtte kratte oss gjennom skog og buskas før vi endelig fant den. Høstfargene er på hell, og islagte vannviker vitner om at vinteren er like rundt hjørnet. I nokså ensom majestet forlot vi skoggrensa mens vi fulgte den særdeles gode stien mot Spåtind. Men ved ulike stiskiller var det underlig merking da flere skilt var pekte med navnet; ”Fjellsti”. Hm… ”fjellsti” sa oss liksom ikke noe om hvor stien fører hen. Men vi valgte det tråkket som så mest brukt ut. Dette var dagen for ren nytelse, jeg satte pris på hvert drag av fjelluften, den klare sikten, høstfargene og den småkjølige vinden. Like før toppen streifet til og med en snøbyge forbi, og da begynte jeg virkelig å glede meg til skisesongen!
På toppen var det en formidabel utsikt som nesten var til å få tårer i øynene av. Uendelig lang sikt mot sør, og i nord voktet Jotunheimen med sine snøkledte tinder. Da kjente jeg en sterk dragning, akkurat slik sjømenn fikk av sirenene i gresk mytologi. Lenge siden jeg har kjent denne lengselen og respekten blitt gravd så dypt inn i hjertet. Ja, dette er utvilsomt en kremtopp med panoramautsikt mot fjell til alle kanter. Som Vinje beskrev det i diktet Jotunheim: ” Me stana her som på eit storkna hav; som lakan snjoen ligg på denne grav. Dei toreslag som rullar nord og sud, er kyrkjeklokka lenger opp mot Gud.”
Returen gikk greit, med en ny stivariant deler av veien. Djuptjernkampen ble det ikke tid til siden det mørknet klokken 19, og vi var tilbake ved bilen litt før 18 (brukte nesten fire timer på turen). Takk for en nydelig høsttur med mange gode minner!
En kveld i februar hjemme hos familien Helgesen spurte Morten meg om jeg ville bli med på Tverrådalskyrkja fra nord, ved å klatre den luftige nordeggen. Det hadde jeg helt klart, siden jeg allerede en stund hadde hatt lyst til å prøve den en gang. Ganske lite dokumentert som den er, var jeg også nysgjerrig på denne ruta til topps på Tverrådalskyrkja. Turen måtte gjennomføres til sommeren avtalte vi, fra juli en gang, for tørt fjell ville vi definitivt ha opp der. Vel, juli rant vekk med alt regnvannet, og august forsvant den også, og plutselig var vi langt ut i september. Da kom også bombehøytrykket, og nå måtte vi smi. Mandag 14. sept. skulle det gåes og klatres, og riktig trivelig var det at flere hadde lyst til å bli med: Sondre (”500fjell”), Øyvind (”Mayhassen”) og Jørn (”Atomsilda”) slang seg med. En annen Øyvind (”oyvindbr”) var også påmeldt, men rakk ikke den nødvendige bussen fra nordvestlandet, og måtte ”nøye” seg med topptur der. Tror ikke han ikke led noen nød der han var.
Natten var kjølig den, men Sondre hadde kommet litt før Øyvind og meg, og hadde slått opp sitt telt for en gammel tinderangler som meg. Hjertelig takk Sondre! Så der kunne jeg breie meg ut alene, i den grad man kan breie seg ut i en sovepose, mens Sondre selv og Øyvind sov i hver sin bil. Øyvind/Mayhassen i reneste ”Prinsessen på erten”-stil, i en oppbygd seng. Eneste som manglet var noen rosa prinsessegardiner... Utpå morraskvisten kom Jørn og Morten humpende i hver sin bil, og rundt kl 08:50 gikk startskuddet. Jørn hadde også tatt seg fri uten lønn for å bli med på dette, og jeg tror han syntes det var verdt det.
Til Tverrådalskyrkja, nordtoppen (ca 1990)
Med en stadig mangel på trening i hverdagen, var jeg spent på hvordan dette ville gå. Drøyt 1300 høydemeter er det til Tverrådalskyrkja fra Sota Sæter, men de fordeler seg heldigvis godt over en del kilometer. Stien opp gjennom skogen, og resten av ruta opp til nordtoppen på rundt 1990 moh gikk overraskende lett og fort, men det var nok mye takket være de stadige vittige kommentarene fra det fornøyelige turfølget! Da glemmer man fort pustinga og pesinga. Godt å få trimmet den store ”muskelen” man har over beltetstedet også…
Så etter den siste ura opp nordflanken mot nordtoppen, som var fast og nokså lettgått, satt vi endelig på vårt første mål. Her kunne vi nyte det mest perfekte septembervær man kan tenke seg i høyfjellet. Fullstendig skyfritt, og varmt og godt!
Men her oppe var det også et par av oss som begynte å tvile litt. I hvert fall Jørn og undertegnede, så nå med litt snev av angst mot siste del av eggen som leder til topps på Tverrådalskyrkja fra nord. Selv Øyvind syntes siste biten så bratt ut, og når han (Mayhassen) mumler sånne ord, ja da roes i hvert fall ikke nervene hos de mer jordiske tinderanglere. Jørn var fast bestemt på at dit opp skulle ikke han, men i slikt turfølge godtas ikke sånne avgjørelser sånn uten videre, og etter noen betryggende ord fra Morten og oss andre om at han ville henge i tau osv, så endret han mening. Men det var for ikke siste gang…
Fra promenade på horisontal rygg til klatring opp snødekt egg
Fra nordtoppen går ryggen nokså vannrett sørover. Etter hvert smalner den inn, og til sidene blir det temmelig loddrett ned. Så begynner den å stige, og etter hvert blir det bratt! Øyvind løp i forveien, og før vi andre hadde fått på oss sekken, var han halvveis oppe i bratta, tilsynelatende. Neida, han hadde stoppet der hvor bratta virkelig tok til, for opp til han var det kun spasering. På avstand så det nemlig bratt ut nedenfor der han sto.
Her kjente jeg litt lett kiling i magen. Bratt egg uten noe alternativ til sidene, og til alt overmål dekket med nysnø. Skjønner godt Jørn, som igjen hadde bestemt seg for å snu. Var selv inne på tanken om å følge han tilbake, om det ble aktuelt. Men, Jørn ombestemte seg heldigvis igjen etter ord om at ”med tau så kommer du opp”. Selv var jeg nå fast bestemt på å kjøre på. Og jeg er GLAD jeg gjorde det. For når man er midt oppe i klatringa, så er det jo moro!
Vi tok en kjapp fordeling av rekkefølgen opp, og hvem som skulle være førstemann var det ikke så stor kniving om. Vel, vi var igrunn ikke helt ferdig med gjennomgangen av knuter og festing av alt utstyr, før Øyvind var godt i gang oppover. Han dro i vei til han var ca halvveis oppe i bratta. Det gikk, ikke overraskende, greit oppover med han. Artig å få se denne karen i aksjon selv. På et sted, brukte han litt tid og det så litt ”hårete” ut, men det var sikkert for å psyke oss andre ut. Han etablerte standplass litt ovenfor dette stedet, og så kom vi andre etter i løpestrengen. Sondre som 2. mann, deretter Morten, Jørn og tilslutt jeg. Vi gikk med 2 tau, og Morten i midten, gikk med endene til begge tauene oppover. Ingen store vanskeligheter i første taulengde, og med stegjern satt fotfestene som støpt hele veien. Uten stegjern hadde det vært temmelig annerledes.
Neste taulengde ble kortere, men her kom også dagens crux. Noen meter lenger opp stoppet Øyvind og virket litt usikker på videre veivalg. Det endte med at han la seg ut mot venstre, helt i kant med nordstupet. Skrevs over en høy stein forsøkte han å ake seg oppover ved å kjøre stegjerna i sprekkene på hver side av steinen. Hva var dette for’no? Mayhassen så ut til å slite??!? Ups! Vi andre så noe forskrekket på hverandre. Jeg må innrømme at jeg grudde meg litt nå for dette punktet. Eneste mulighet var å få feste med stegjerna, for gode tak for hendene var det ikke mye av. En etter en kom vi oss opp cruxet og opp dit hvor Øyvind hadde laget ny standplass, dog på en mer eller mindre lite grasiøs måte på cruxet. Her var det luftig, og ikke mange plasser å stikke om vi skulle bli uvenner.
Siste korte taulengde opp til toppen av eggen var også litt utfordrende, men gikk nokså greit takket være stegjerna. Jubelen kunne slippes løs, og bort til toppvarden var det spasering.
Retur ned Fortundalsbreen
Etter å ha nytt denne praktfulle dagen på toppen en liten stund, gikk ferden sørover. Sondre og Jørn dro i forveien for å få med seg Steinkollen (2018). Dit gadd ikke vi tre andre å gå, siden vi alle har våre 2k-lister komplette. Etter klatringa opp nordeggen var nå turen over sørtoppen (2034) til skaret mot Steinkollen som en søndagstur i Frognerparken å regne. I nevnte skar møtte vi snart på Sondre og Jørn igjen. Vi hadde da allerede klargjort tauet for breturen, så da de to siste fjellgeitene ankom, ruslet vi ganske snart ut på breen. Ikke veldig sprekkete denne breen i det området vi hadde tenkt å gå. Kun et par-tre ekstra buer for å unngå sprekker ble det, ellers var det straka vegen ned mot brefronten. Noen bunnløse smeltevannshull var det nederst på breen, så det var greit å følge litt med på hvor man satte foten i hvert fall.
Så gjensto transportetappen tilbake til Sota Sæter. Det bar med rask gange gjennom Steindalen, stort sett på den T-merkede stien. Sota nådde vi ved 19/20-tiden, drøye 11 timer etter start.
En fantastisk tur, med svært trivelig turfølge! Artig å bli kjent med dere! Endelig fikk vi gjennomført den ene turen jeg SKULLE gå i sommer, og med slikt vær da. En tur som hadde det meste!
Takker så mye for en storslagen mandag folkens!!
Turdata:
11 timer
23 km
3 topper > 2000 moh
Morten, Nils, Jørn og Øyvind på vei oppover skogen fra Sota Sæter.
Høstfarger i fjellet! Vi vinker farvel til Sota Sæter som nyter morrasola nedi dalen.
Gjengen på stien mellom Sota Sæter og Fortundalsbreen, i utløpet av Tverrådalen. Tverrådalskyrkja venter på oss i bakgrunnen.
En steinhard snøfonn måtte forseres på vei mot nordtoppen. Øyvind (bildet) brukte to spisse steiner som eneste hjelpemiddel, mens vi andre dødelige måtte ty til stegjern.
Nils kan puste lettet ut etter å ha nådd nordtoppen. De fleste høydemeterne har vi lagt bak oss nå!
Sondre, Øyvind og Jørn på nordtoppen (ca 1990 moh). Hovedtoppen på Tverrådalskyrkja (2087) høyest i bildet, med dagens utfordring, nordeggen som vi skulle klatre, bratt ned mot høyre. I skyggen! Så kaldt og utrivelig ut med nysnøen, med det var det aldeles ikke. Sola kom til, og i skyggen var det igrunn god temp.
Jørn og Morten på den horisontale ryggen mellom nordtoppen (1990) og Tverrådalskyrkja (2087). Øyvind er allerede godt oppe på eggen lenger bak.
Den horisontale eggen begynner sånn smått å stige, og etter hvert stiger den mer…Her var det blitt temmelig bratt ned på sidene, men veldig lettgått på selve eggen.
Som ankermann står Nils på 1. standplass og ser de andre i aksjon oppover. Jørn er nærmest, noe lenger opp er Morten (noe vond å se), og hakket høyere oppe og litt mot venstre sitter Sondre (i noe rødt), som sikret Morten. Øverst står selvfølgelig Øyvind, allerede på nest siste standplass klar til å sikre Sondre.
Nils undervegs i første taulengde, nærmer seg 2. standplass, hvor Sondre (ses ikke) sitter og sikrer. Ved han står Jørn og Morten, mens Øyvind koser seg lenger oppe til høyre. Her begynte det å bli bratt, og første lille crux var under Jørn og Morten, og noe til venstre. Så vanskelig var dette punktet ikke med stegjern.
Nils befinner seg på 2. standplass, og Morten holder på med dagens crux, og er vel egentlig over den verste halvannen meteren. Han står med begge beina i den venstre sprekken hvor stegjerna måtte plantes inn, og herfra måtte vi dra oss opp mot høyre. En halvmeter til venstre for Morten stuper det rett ned i breen. Øyvind nyter synet ovenfra, mens Sondre sitter og sikrer Morten ute av synet oppe til høyre.
Nils i sitt rette element. Nå er andre taulengde unnagjort.
Fra 3. standplass og siste biten opp mot toppområdet. Sondre på god vei mot fullførelse av klatringen. Godt å ha stegjern her også!
Fra 3. standplass, og mot toppen og øvre del av den stupbratte vestflanken på Tverrådalskyrkja. Morten står på kanten der oppe og tar bilde motsatt vei.
De siste meterne før Tverrådalskyrkja klarte vi oss uten tau. :)
Tre glade tinderanglere...Sondre, Nils og Øyvind. En bra følelse det å stå på toppen gitt...
Sondre og Jørn på Tverrådalskyrkja. Fornøyde gutter! Og Jørn kanskje hakket mer glad enn oss andre…? ;-)
Morten og ”Mayhassen” på ryggen sørover mot sørtoppen (2034). Avsmeltet og fint å gå her nå.
Trekantpunktet sør for hovedtoppen. Ikke noe spesielt utpreget crux.
”Mayhassen” og Morten på søre Tverrådalskyrkja (2034). Bak til venstre er Tverrådalskyrkja (2087). Bedre septembervær får man ikke. Her slappet Nils og disse to litt av, før de tuslet ned mot skaret mot Steinkollen (2018), hvor de møtte Sondre og Jørn.
På Steinkollen med Søre og Store Tverrådalskyrkja i bakgrunnen.
Sondre er lykkelig over dagens mange inntrykk her på Steinkollen!! :-)
Toppen av lykke er et fjell!
Øverst på Fortundalsbreen. Nede i høyre hjørne av bildet ses enden på en sprekk, mens lenger ned til venstre er en stor en, som vi måtte runde her. Langt bak i horisonten skimtes Jotunheimen, og Galdhøpiggen litt til høyre for midten.
Lenger ned på Fortundalsbreen, med Tundradalskyrkja (1970) bak. Like før vi droppet tauet her, for snart var vi på blåisen. Vi rundet etter hvert ned mot venstre, inn i skyggen der nede. Tverrådalskyrkja kaster forresten en litt artig skygge, med noe som ligner et ansikt som ser mot høyre… Dette var Breheimen på sitt beste!!
Tverrådalskyrkjas bratte nordegg sett fra øst.
Tinderanglere som "rir inn i solnedgangen"... Sekkebreen i bakgrunnen.
Med slik en overskrift skulle man tro at dette må ha vært en nikjip turopplevelse, men da får dere tro om igjen. Dette var kanskje den siste turhelgen med nye 2k-topper for i år, og for en avslutning på sesongen! Tre turer ble det, jeg beskriver de to første og så skal Nils gi referat fra den siste. Takk til ”Askogvoll” for hyggelig turfølge på lørdag!
”Rasletind Sørvest” 12. september
I juni gikk jeg og Bjørn-Even på ski over alle 2000-metringene i Kalvehøgdmassivet ( http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/06/to-rangledager-med-basecamp-i.html ), det trodde vi i alle fall… Nylig oppdaget Morten en 10-metring sørvest for Rasletinden, og den hadde vi passert bevisst! Så da var det bare å bite i det ”sure eplet” og vandre inn mot Kalvehøgde i ens ærend å sanke en ussel timetring. Starten gikk fra Valdresflye Vandrarhjem etter en god natt i bilen med ny tempurmadrass! Det blåste frisk bris med kuling i kastene fra vest og skyene drev over flya med jevne mellomrom. Etter hvert tok jeg meg opp på Raslet og kløv direkte opp mot Rasletind (2105). Her var det litt klyving øverst hvor man bør holde mot høyre, lenger til venstre rotet jeg meg bort i mer krevende klatring inkludert is og snø. Da jeg til slutt kom meg opp på Rasletindplatået begynte det å komme snø med den sterke vinden. Jeg var glad for at alpinbrillene var med samt vindsekk i tilfelle jeg skulle skade meg! Toppen ”Rasletind Sørvest” var ikke mye å skryte av, en avrundet knaus som knapt likner en forhøyning i terrenget. En varde lå på toppen, og jeg ventet ikke lenge før jeg feide ned til Raslet igjen og videre ned på Valdresflya til bilen. Deretter kjørte jeg bilen ned til Bygdin Fjellstue og tok båten inn til Torfinnsbu (les: 500 m vest for Nybue). På Bygdin blåste det friskt, og stod du ute på dekk var du garantert å bli dyvåt av bølgene. En fin tur var det i alle fall. Teltet ble slått opp utenfor Torfinnsbu som var stengt for sesongen (en bedrift lånte den i helgen), og få minutter senere dukket ”Askogvoll” fra Fjellforum ut av buskene. Vi hadde store ambisjoner for neste dag så leggetiden ble tidligere enn normalt…
Torfinnstraversen, Kvitskardtind og en våt promenade 13. september
Avmarsj fra Torfinnsbu skjedde kl. 06.15 i grålysningen. Ute var det fantastisk vær, med tilnærmet ingen skyer på himmelhvelvingen! Endelig en tur med skikkelig godvær, det skulle smake godt. Alexander (Askogvoll) kunne meddele at i år hadde han faktisk nesten ingen turer med dårlig vær, og drittværsturene kunne han telle for én hånd. Kanskje uværsstempelet hans bør bli fjernet snart? Det var bratte bakker opp mot renna til Øystre Torfinnstind og høydemeterne gikk raskt unna. Vi fant til slutt hovedrenna og gikk rett på. Det var et par klyepunkter som måtte forseres, disse kunne man visstnok omgå lenger mot venstre. Inne i renna lå det snø og is, og vi var begge enige om at denne toppen ikke er noe barneskirenn med slike forhold. Fotstegene måtte planlegges for å unngå glissade, og i tillegg måtte vi passe på å ikke løse ut steiner på hverandre. Det er viden kjent at Torfinnsrenna er løs og utsatt for steinsprang, vi brukte derfor hjelmer i tilfelle frostsprengning eller annen steinras. Vi fulgte mot venstre i alle ”veikryss”, her var det merket med røde T-er. Synes det er forkastelig at en slik tur merkes når det blir opptøyer mot merking på Knutshøe!? Siste stykket holdt vi ut mot eggen på venstre side av renna, her var det flere utsatte punkter mtp den sleipe snøen. Det siste stykket på eggen tok jeg på meg stegjern (Alex hadde glemt det = Tabbe!), gikk foran Alex og sikret ham på topptau. Etter hvert fikk vi god flyt i taubruken, og forsøkte å ikke sløse for mye med tiden. Vi hadde nemlig tidspress på oss, Alex måtte hente kjæresten på Tønsberg Stasjon kl. 23.30, og hun ville ikke bli imponert dersom det ble forsinkelser grunnet fjellturen.
Det var en fantastisk utsikt som møtte oss på toppen av Øystre Torfinnstind (2119)! På de høyeste toppene lå det et tynt melisdryss av snø og i dalene lå lyngen med en kappe av oransje høstfarger. Bygdin lå langt der nede og speilte fjellene i det turkise vannet, kan man få det bedre. Riktig nok var det en liten trekk fra vest oppe på toppen, men det var bare deilig å kjøle seg ned etter en lang og spenstig motbakke. Etter å ha hevet i seg en skive og litt sjokolade sprang Alex i forvegen for å lete etter rappellfeste. Under slike forhold vi hadde var det rett og slett for utsatt å bare komme seg ned til rappellfestet uten sikring. Jeg hadde stegjern og klarte meg fint, men Alex hadde kun glatte gummisåler av noen fjellstøvler. Dermed sikret jeg ham ned til rappellfestet før jeg kom etter. Rappellen ned mot vest var 25 meter lang og lå litt ut mot Svartdalen. Alex var førstemann til å fire seg og begge kom seg ned uten problemer. Opp mot Midtre Torfinnstind ble det en del roting for å finne beste rute. Snøen skapte så mange problemer vi ville sluppet med tørt fjell. Vi kom oss til slutt opp på midttoppen etter en del roting i bakken opp mot denne. Spesielt et sted måtte vi klyve mot venstre for å komme inn i renna opp mot toppen. Her måtte man slippe seg ned uten noen spesielt gode tak. Var glad for at Alex gikk først og jeg kunne hive sekken min ned til ham før jeg kom etter, noe nølende. Punktet er avbildet her: http://fjellforum.net/download.php?id=3857 (fra denne rapporten: http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=6076 ) Føltes mer utsatt enn det ser ut til, spesielt med all isen!
Fra Midtre mot Vestre var det tre rappeller, den første og siste på 25 meter og den midterste på 10 meter. Det lå en hvit slynge med en jernring tredd på tauet ved alle rappellfestene. Vi brøt normen om å aldri bruke gamle slynger og benyttet denne hvite slynga med jernring på alle rappellene. Etter første rappell måtte vi opp en hammer som var skikkelig glatt av snø. Også her måtte jeg gå opp først og sikre Alex opp. Han følte seg veldig handicapped uten stegjern, og det forstår jeg veldig godt. Det er to verdener mellom stegjern og ikke-stegjern på sleip snø og is! Den siste rappellen var artig med et stilig overheng vi måtte igjennom, begge to var enige om at dette er den kuleste rappellen vi hadde vært borti. For å komme opp til Vestre Torfinnstind måtte klyveklatre noen meter. Dette var det partiet på turen jeg var mest spent på, og jeg hadde tatt med en del sikringsmidler vi kunne bruke. Ironisk nok kom vi opp dette punktet uten taubruk, mens flere steder tidligere på traversen måtte vi sikre. Grunnen var nok at dette punktet lå i solen og det var dermed tørt fjell.
Jeg hadde ambisjoner om å rekke Kvitskardtind og Kvitskardoksle før vi returnerte til Bygdin. Alex hadde disse toppene fra før og tuslet ned til Torfinnsbu med det samme. Etter å ha forsert en litt luftig egg gikk jeg hurtig gange over den sleipe Torfinnsegga. Jeg trakk ut på breen under Kvitskardstind, la fra meg sekken og ganget opp til toppen. Der oppe møtte jeg to voksne karer som også kom fra Torfinnsbu. Jeg misunte dem veldig siden de hadde en egen motorbåt ved Nybue de skulle bruke tilbake mot Bygdin! Etter å ha tatt de obligatoriske bildene sa jeg ”god tur videre” til karene og sprang ned på Kvitskardoksle. Nå begynte jeg å bli skrekkelig tørst og slapp. Vann hadde jeg gått tomt for og mat hadde jeg spist for lite av. Nedover breen spiste jeg snø før jeg endelig fant vann i en bekk. Breen ved Kvitskardoksle har faktisk noen sprekker/vannhull som jeg registrerte, pass på og vis respekt selv for breer andre sier er trygge!
Det trengtes en 15 minutter matpause før jeg fortsatte ned mot Torfinnsbu. Jeg hadde gått meg helt tom for energi! 3 skiver, en del sjokolade og masse vann hjalp veldig og kreftene gjorde et glimrende comeback. Fra Langedalen mot Torfinnsbu småsprang jeg store deler. Jeg hadde avtalt med Alex at han kunne begynne å gå dersom jeg brukte mer enn 3 timer på Vestre Torfinnstind-Kvitskardtind-Kvitskardoksle-Torfinnsbu. Klarte det nesten, kun med drøyt 10 minutters forsinkelse. Begge kokte av varme her nede ved Bygdin, sola stekte fra klart himmel, så det var ikke andre råd enn å dyppe hodet ned i innsjøen, herlig! Da teltet og flere tunge ting ble lesset på sekken satte vi i gang den laaange transportetappen fra Torfinnsbu til Bygdin fjellstue. Tankene gikk til Nils og ”Eaa” som hadde gått helt til Eidsbugarden etter samme tur som oss, det er enda flere kilometer lenger!! Stien vi fulgte var grisete og det føltes som vi stod helt stille. Nils, jeg er helt enig; Bygdin må være verdens største tredemølle! Etter drøyt 3 timer ankom vi bilen ved Bygdin. De siste kilometerne pratet Alex om befalskolen der han gikk enda lenger, med tyngre oppakning, nesten ikke søvn og ingen mat i en hel uke! Det hørtes vanvittig tøft ut… Jeg slapp av Alex på Heimdalsmunnen der bilen hans stod, takket for en skikkelig fin tur og kjørte så til Sota Sæter. Sov som en stein neste natt! Heldigvis rakk Alex å hente kjæresten i tide, så dagens eventyr endte godt.
Turdata:
Dag 1: *3t 45min *15,5 km *885 høydemeter *1 topp > 2000 moh.
Dag 2: *12t 45min *28 km *1780 høydemeter *5 topper > 2000 moh.
Valdresflya sett fra oppstigningen mot Raslet.
Store og Øystre Rasletind, en snøfront lurer i bakgrunnen.
Idiottoppen "Rasletind Sørvest", i bakgrunnen ses store Rasletind.
Regnbue ved Fisketjerni. Fine farger i fjellet nå. :)
Valdresflye Vandrarhjem.
Voldsomt vær på Bygdin sjø.
Torfinnstindane sett fra sør.
M/B Bitihorn.
Nybue med Torfinnsbu i bakgrunnen.
Alexander tok et bilde av Torfinnstindane fra Svartdalen, et lett ”melisdryss” på toppene.
Alexander i bakkene opp mot renna til Øystre Torfinnstind. Sola titter fram i øst.
"Hårete" i renna opp mot Øystre Torfinnstind. Hjelmen tas på!
Øverste del av renna.
Flott utsikt østover fra Øystre Torfinnstind.
Panoramabilde fra Øystre Torfinnstind. Beklager at du blir delt Alex, du stod ikke stille under panoramafotograferingen. :) Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=19909
Sørvestover mot Bygdin og Steinbusjøen.
Alex i rappellen ned fra Øystre Torfinnstind.
Undertegnede i samme rappell.
Ned renna mellom Øystre og Midtre Torfinnstind mot Bygdin. Det går visst an å komme opp denne uten klatring.
Øystre Torfinnstind sett fra Midtre, beklager doggen på linsa.
Alex gjør klar for første rappell ned fra Midtre mot Vestre.
Veien videre mot Vestre sett fra 3. rappellfeste ned fra Midtre. Klatringen er markert inn i den røde trekanten.
Alex i 2. rappell ned fra Midtre, 10 meter lang.
Renna mellom Midtre og Vestre Torfinnstind ned mot Bygdin.
Tauet kveiles sammen for dagen etter klyvinga til Vestre Torfinnstind, vi heiste også sekkene opp med tauet.
Midtre Torfinnstind sett like før Vestre.
Alex på Vestre. Se så speilblank Langedalstjernet er!
Eggen vest for Vestre Torfinnstind. Alex står igjen på toppen.
Kvitskardoksle sett fra oppstigningen til Kvitskardtind.
Torfinnstindane sett fra Kvitskardtinden.
Jeg møtte to karer på Kvitskardtind. Stor varde gitt!
Vi er tre jevnaldrende gutter født i 1991. Vi heter Sondre Kvambekk (500fjell), Bjørn-Even Bjarkli Verbeke og Carl Fredrik Hagen (Carl F).
Poenget med denne bloggen er å dokumentere og gi informasjon om turer vi har gjennomført. Det vil i hovedsak bli mye fokus på Norges fjelltopper over 2000 meter, men også mange andre turer på lavere topper og skogsturer.
Håper leserne får nytte av informasjonen, og at vi forhåpentligvis gir andre inspirasjon til å komme seg ut på tur.
Mvh. Tinderanglerne
Skrevet av Sondre
