mandag 27. juli 2009

Visbreatinder, Langvasshøe og Kyrkja

Det ble nok en fin dag i Jotunheimen! Værtypen hadde vært veldig ustabil så jeg tror mange av de som ble skremt av langtidsvarselet kan angre. Etter å ha pakket oss ut av hyggelige Leirvassbu fant begge ut at vi rakk en tur før klatrekurset startet kl. 19.00 på kvelden. Så det ble en sedvanlig ferd gjennom Kyrkjeglupen før moroa startet oppover mot en av Jotunheimens majesteter – Visbreatinden (2234). Det var nærmest ”a walk in the park” opp til Nørdre Visbreatinden (2050). Vi passerte den tidligere toppen Visbreatinden N-2 og spiste niste før klyvingen satte i gang. Sondre syntes det var mye artig klyving, men Bjørn-Even liker ikke klyving der man tar for mange høydemetre om gangen, da overtar pusten fokuset. Sola smilte til oss på toppen, men vi var utålmodige og fortsatte ned ura til Langvasshøe. Her møtte vi på to spreke gutter med sin far. De hadde planer om Visbreatinden tross at faren hadde store gnagsår. Godt å se ungdommelig viljestyrke i fjellheimen!

Nå sprang vi nedover på fonner til 1755-skaret. Det ble høyt tempo opp til Kyrkja og lite snakking. Vi møtte et par turjenter på toppen som var veldig stolte over å ha besteget kredtoppen Kyrkja. :) Bjørn-Even og Sondre fortsatte ned til Kyrkjas nordtopp. Det var litt klatring for å komme ned til toppen, men bare moro. Etter hvert satte en regnbyge i gang sin aktivitet så da var det bare å komme oss ned til Leirvassbu. På Leirvassbu fikk vi tatt en dusj før det bar avsted på en ukes klatrekurs med Breoppleving.

Turdata:

6t 45min
16 km
1470 høydemetre
4 topper > 2000 moh.

Store og Nørdre Visbreatinden sett fra N-2.



Panoramabilde fra den forhenværende toppen Visbreatinden N-2. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=19166




Toppeggen på Visbreatinden sett fra vest.



Gjendealpene, Langevatnet og Skarddalseggje sett fra Visbreatinden.



Herlig dag på Visbreatinden.



Visbreatinden sett fra Langvasshøe.



Kyrkja sett fra Kyrkjeoksle.




En artig klatrehammer mellom Kyrkjas hovedtopp og nordtopp.



Visbreatinden sett fra Kyrkja.




Kart over ruta:


søndag 26. juli 2009

Bukkeholstraversen

At dette skulle bli en lang tur var vi forberedte på. Bukkeholstraversen er en lang berg-og-dalbanerygg som starter ved Svarttinden og avsluttes ved Søre Bukkeholstind. Midt i det ville tinde- og breriket! 13 topper skulle vi sanke denne dagen og sykkelen var god å ha. Vi brukte en drøy halvtime på de 8 kilometerne fra Leirvassbu ned til Hammarstulen. Her satte vi fra oss syklene og travet oppover mot Bukkehøe. Første virkelige utfordring var å krysse Søre Illåe, og tross mange advarsler om at elva ikke kan krysses enkelt før Søre Illåbrean gikk vi likevel opp til elva for å sjekke. Ingen ”trygge” krysningssteder var å se, og det ble en lang og kjedelig ferd oppover elvebredden. Jo lengre vi gikk oppover, jo mer måtte vi gå ned igjen. Til slutt fant vi noen store kampesteiner i elva som vi kunne hoppe mellom. Dette var omtrent en kilometer før brekanten (se GPS-track). Etter at vi hadde fylt opp vannflaskene i en bekk foreslo Bjørn-Even at vi ikke skulle ha noen pauser før vi var oppe på 2000 moh. Det gjorde vi, men det kjente låra godt!


Oppe på Tunga la vi fra oss sekkene og gikk bort til de to Nordre Bukkehøene. Her måtte det faktisk klyves litt og begge var enige i at vanskelighetsgraden lå mer mot gul enn grønn trekant. På Bukkehøe N-2 (2078) stod det et skikkelig stilig overheng ut mot Nordre Illåbrean. Sondre poserte og fotografiet ble nærmest prikk likt Nils sitt bilde fra 12. juli 1995 ( http://fjellforum.net/download.php?id=13079 )! :-) Men turen hadde så vidt begynt, derfor kunne vi ikke somle for mye med tiden. Det var deilig å komme opp på Bukkehøe, nå visste vi at de verste bakkene var unnagjort. Vi pauset litt og kunne kjenne suget fra det høye øststupet, råe omgivelser! Videre mot de Vestre Bukkeholstindene var det litt klyving ned en slags renne før vi stod på Bukkeholstinden V-4. Denne toppen er litt spesiell for Bjørn-Even siden det ble hans 2000-metertopp nr. 100. Gratulerer, men ingen orket å bære med sjampis!


Resten av ryggen var stort sett småplukk på rad og rekke. På Bukkeholstinden V-2 var vi sikre på at vi så to personer på toppen, men da vi kom dit var det ingen å se. Merkelig! Har vi fått fjellgalskapen? Vi fulgte brekanten bort til Midtre Bukkeholstinden for å spare knærne. Opp til Store Bukkeholstinden måtte vi over en litt luftig egg, men det krydret bare turen. Kveldssola var vakker her oppe, og vi syntes litt synd på Morten og Busken som turet borti den store skydotten på Maradalsryggen. Søre Bukkeholstind var dagens siste topp og før vi steg opp på den måtte vi litt ut på breen for å bestige dens vestlige sekundærtopp. Det var mye artig klyving på Søre Bukkeholstind i rødt og friksjonsfylt fjell. Ned herfra fulgte vi en sydvendt snørenne til Tverrbytna, elva var fin å krysse tørrskodd. Sondre tittet opp på Tverrbytthornets bratte østrygg. Den så virkelig ut som en spennende godbit. Nå var det bare å slite seg gjennom Kyrkjeglupen og ned til Leirvassbu. Real Turmat smaker fortsatt godt etter flere dager på tur!


Turdata:


11t 20min

2270 høydemeter

33,5 km (hvorav 8 km sykling)

13 topper > 2000 moh.


Sykkelen ble brukt mellom Leirvassbu og Hammarstulen.




Kryssing av Søre Illåe.




Utsikt sørvestover fra Tunga.




Stilig overheng på Bukkehøe N-2 (2078)!




Bukkehøes østvegg sett fra nord.




På Bukkehøe (2314).




Fra Bukkehøe mot Tverråtindane og Lindbergtind.




Luftig ved Bukkehøes øststup.




Sørover fra Bukkehøe.




Resten av Bukkeholstindane bak, og Store Bukkeholstind er den sorte midt bak.




2k-topp nr. 100 på Bjørn-Even! Bukkeholstinden V-4 (2166).




Like før Midtre Bukkeholstind, bak ses Tverrbotntinder og Smørstabbtinder.




Bjørn-Even chiller`n på Midtre Bukkeholstind Vest (2135).




Mot Visbreatinden (2234) fra Midtre Bukkeholstind.




Styggehøe (2213) og Bukkeholsbrean.




Søre Bukkeholstind sett fra Store.




Turen avsluttes med et bilde av Kyrkja (2032). Målet for dagen der efter...




GPS-track:



fredag 24. juli 2009

Semelholstraversen

Kvelden før turen hadde Sondre og Bjørn-Even pratet med en av turlederne i Top of Norway, Leirvassbu. Vi spurte ham litt om hvordan denne Semelholstraversen var. Han fortalte at den var luftig og at tau var nødvendig. Den kunne visstnok sammenliknes med Urdadalstraversen (det stemmer neppe) så da var det verdt et forsøk.

Begge to var gira oppover bakkene fra Kyrkjeglupen mot Nordre Semelholstind (2004) og steinene sprutet i alle retninger, rimelig løs ur her! For å ikke gjøre låra helt stive måtte vi roe ned de siste meterne før toppen. Været var nokså bra selv om det ikke var tindrende sol fra klar himmel. Videre kløv vi ned hamrene ned til sadelen mot vesttoppen. Det går an å omgå hamrene i vestflanken, men det var ikke noe stress å følge ryggen og klyve ned hamrene på østsiden. Noen steder var det riktignok litt utsatt da vi måtte slippe oss langt ned for å finne fotfeste. En slurk vann og litt sjokolade ble fråtset før vi kløv opp til vesttoppen. Mye artig klyveklatring og noen luftige partier. Det mest utsatte stedet er kanskje et sted man må over noen småpinakler og deretter klatre opp et slags riss.


Nå trodde vi at det verste var over, for vi hadde jo ikke lest om denne traversen på forhånd. Likevel viste det seg at etter vesttoppen kom cruxet. Først måtte man slippe seg ned et par små hamre. Den siste hammeren festet Sondre en gammel slynge rundt og hadde den som en slags ekstrasikring. Nå gjenstod det en hammer med klatring rundt grad 3 i starten. Det var relativt utsatte omgivelser ved innsteget. Sondre ville se om det fantes en omgåelse på venstre side under nordstupet til Semelholstind. Men det anbefaler han ikke som noe alternativ. Det endte opp med klatring i en svært løs, bratt og utsatt flanke opp mot toppen. Bjørn-Even klatret like greit opp hammeren da jeg responderte med at ”her er det j… løst”. Når man ikke kan stole på takene føler man seg ikke trygg! Vi kom oss nå opp og var begge lykkelige for det. En pause på 45 minutter fortjente vi her oppe, spesielt nå som sola dukket opp.


Etter en fantastisk lur krysset vi den nokså sprekkfrie Visbrean bort til de Sørvestre Urdadalstindane. Deretter ruslet vi ned den frodige og grønne skråningen mot Langevatnet, idyllisk her! Vi møtte et turlag ved Nedre Høgvagltjønnen og vi peiset på slik at de trodde vi hadde holdt den farten hele veien, hehe :-) Nå ventet det vafler og brus på Leirvassbu og føreren gratulerte oss med gjennomført travers.


Turdata:


8 t 15 min

19 km

1265 høydemeter

5 topper > 2000 moh.


Bjørn-Even er klar for tur ved Leirvatnet. Bak lyses Semelholsryggen opp.




Kirken er ubestigelig mente Emanuel Mohn. Der tok han jammen feil...



Snart oppe på Nordre Semelholstind og vi ser bort på stortoppen.




Ned hamrene fra Nordre Semelholstind.




Litt klatring er moro.




Nordre Semelholstind sett fra syd.




Det vanskeligste partiet opp mot vesttoppen.




Bjørn-Even er på vesttoppen og ser bort mot dagens største utfordring, mot stortoppen.



Eggen mellom stortoppen og vesttoppen sett fra øst. Ned til høyre ses den oransje slynga Sondre benyttet ned hammeren.




Mot vesttoppen fra Store Semelholstinden. Hitenfor hammeren gikk Sondres omgåelse som slettes ikke var noe fint sted.




Luftig lur på Semelholstinden.




Seierssprell! :)




På Urdadalstinden SV-2 med Visbrean bak.




Frodige omgivelser ved Langevatnet.




Sommerstemning!




Ved Øvre Høgvagltjønnen med Gjendealpene og Skarddalseggje bak.



I mål ved Leirvassbu, et koselig sted.




GPS-track:



onsdag 22. juli 2009

Skarddalen rundt

Værmeldingen så lovende ut da vi ankom Leirvassbu dagen før denne turen. Etter tre rolige dager på Bjørn-Evens hytte var det på tide med en lang og spennende tur. Det hadde sluttet å regne noen timer før vi la i vei fra Leirvassbu mot Olavsbu. På Høgvaglen fikk vi se morgensola bre seg over Gjendealpene et stykke unna. Skydekket var nokså skiftende, men stort sett pent vær med enkelte dotter rundt tindene. Etter å ha fylt opp vannflaskene ga vi på opp mot Skarddalstinden (2100), dagens første topp. Vi først nå at det lå snø på de høyeste toppene, blant annet Visbretind, Bukkehøe, Hellstugutind og Knutsholstind. På ryggen videre mot Skarddalseggje lå det mye våt og glatt navlelav, så vi måtte trå varsomt. Det tjuknet litt til nå, men med enkelte åpnenbaringer. Vi angret på at vi ikke hadde med en kikkert slik at vi kunne titte etter sekken til Bjørn-Even i Rauddalseggjes nordflanke.


Nå bratnet det til! Vi visste at det var lett klatring opp mot Skarddalseggje (2159) og var nokså spente på hvordan det ville bli. Sondre følte at opptaket i starten var ekkelt på grunn av fraværet av bøttetak og glatt fjell. Bjørn-Even syntes at det heller var verre lenger oppe. Vi prøvde å følge ryggen hele veien, og etter det første opptaket var det stort sett enkel klatring, klyving og en luftig egg. Vi fortsatte ganske umiddelbart å fortsette ned østryggen mot Skarddalen på grunn av tjukk tåke ved toppvarden. Planen var nå å gå videre over Rauddalseggjes to topper før vi sjekket inn på Olavsbu. Men Bjørn-Even begynte å kjenne smerter i venstre kne etter bakkene ned fra Skarddalseggje. Vi tok en pause og diskuterte situasjonen. Det endte opp med at han ville fullføre planen, tøft gjort!


Vi passerte Skarddalselva på en snøbro like nedenfor utoset og tok fatt på bakkene opp mot Austre Rauddalseggje (1936). På vei oppover støttet vi på noen reinsdyr som aldeles ikke hadde tenkt til å angripe, de bare løp sin vei. Planen var å forsøke oss på den lite beskrevne ruta mellom Austre og Midtre Rauddalseggje (2016). Det eneste vi visste var at det skulle være en smal egg og klatring grad 2-3. Den beskrivelsen stemmer på en prikk! Først var det litt klyving nedover før vi måtte over en pinakkel med en skråsva på den ene siden. Det er høyt ned på alle kanter, men ikke vanskelig. For å komme ned fra pinakkelen måtte vi over en knivskarp egg som helte nedover med en lite hakk i bunnen, nokså utsatt der. Til slutt krabbet vi oss over en egg som er ca. 1 meter bred og 10-15 meter lang før klatringen opp til Midtre Rauddalseggje tok til. Det var stort sett klatring mellom store blokker. Grad 2-3 er nok ganske rimelig å sette her. Øverst er det nok mest utsatt. Vi fant tre slynger, så det har garantert vært noen her før oss i nyere tid.


Etter å ha pustet ut og pulsen sank til under terskel fortsatte vi ned til skaret mot Store Rauddalseggje (2168). Bjørn-Even likte ikke klyvingen ned her. Ikke at det var skummelt, bare slitsomt og irriterende grunnet mye hopping blant blokker som sliter på knærne. Vi fikk en telefon fra Gråbein på Fjellforum som lurte på om vi skulle ta en tur sammen neste dag. Det kunne vi dessverre ikke siden vi da var på Olavsbu, men gjerne en gang senere! Sekkene ble satt igjen i skaret mens vi trasket opp til toppen. Utsikten herfra var fenomenal! Bjørn-Even lurte på om vi skulle rive ned toppvarden som hevn for at fjellet ”tok” sekken, men vi lot det være. Vi tittet ut på kanten mot vesthammeren og Bjørn-Even fortalte hvor langt han gikk og pekte på svaet der sekken ramlet utfor. Ingen sekk var å se nede på breen foreløpig, men vi var likevel optimister. Ned til Skarddalen kunne vi skli ned mange snøfonner, så det ble en billig tur ned. Vi beregnet sånn omtrent hvor sekken kunne ligge og kløv oss oppover svaene i ingenmannsland under Rauddalseggje. Utrolig nok fikk Sondre øye på noe rødt til høyre for oss. Det var lua til Bjørn-Even! Sekken lå like ved, og en knust matboks lå også i nærheten. Hurra! Men sekken hadde åpnet seg i fallet så fjellstøvlene og den gule Norrønna Falketind-jakka var borte vekk. Likevel virket både mobilen og MP3-spilleren etter å ha falt fra 2100 til 1800 moh!


Noen gråe skyer var å skimte ved Austre Rauddalstinden så vi var ikke sene med å komme oss videre. Vi passerte breen under Rauddalseggje, og helt øverst lå det jaggu meg flere store, dype og åpne sprekker! Tre stykker måtte vi hoppe over, og vi følte oss ikke veldig trygge. Nede i sprekken hørtes en dyster rumling av vann, det var akkurat som om breen hvisket ”kom ned til meg”. På Olavsbu møtte vi de samme hyttevaktene som var det da Bjørn-Even kom ned fra Rauddalseggje med klatresko 18. juli. De var glad for at han fortsatt var ved friskt mot! Neste dag hadde vi planer om Rauddalstindane og Høgvagltindane, men da været stort sett var grått og trist ble det hviledag (les: transportetappe Olavsbu-Leirvassbu). Den kvelden spiste vi en bedre middag (elggryte!) på Leirvassbu.


Turdata:


12 timer

2450 høydemeter

25 km

4 topper > 2000 moh.


Frokosten er servert utenfor Leirvassbu.




Vakre tinder smilte til oss på vei oppover mot Skarddalstinden. I bildet ses Hellstugutinder, Semeltinden, Surtningssue og Besshøe.




Tilbakeblikk mot Høgvaglen.




Skarddalseggje ser rå ut fra Skarddalstinden.




Det mest kinkige klatreopptaket. Langt ned under føttene, glissade og glipptak er fatalt!




Slik ser det videre ut oppover mot toppen.




En smal og morsom egg før Skarddalseggje.




På vei ned østryggen til Skarddalseggje. Bak ses Storådalen og Gjendealpene.




Austre og Midtre Rauddalseggje sett fra Skarddalen med rød-trekantpunktet mellom dem.




Skarddalstinden og Skarddalseggje sett fra Skarddalen.




Bjørn-Even gleder seg til partiet mot Midtre Rauddalseggje. Bak ses pinakkelen og klatreopptaket.




En smal og nedoverhellende egg vest for pinakkelen. Utsatt plass!



Klatrepartiet. Det starter til venstre og resten sier seg selv.



Eggen som er 1/2 meter bred. Luftig! :)




Sondre undervegs i klatringen opp mot Midtre Rauddalseggje.




Puh! Oppe på Midtre Rauddalseggje. Gjendealpene bak.




Utsikt nedover Rauddalen fra Store Rauddalseggje.




Billig nedfart fra Store Rauddalseggje.




På 1800 moh nord for Rauddalseggje fant vi Bjørn-Evens sekk!




Været er i endring.




En bedre middag nytes på Leirvassbu neste dag.




Her fant vi sekken.




GPS-track.