Spåtind

Skrevet av Sondre

Så var høsten kommet, og for min del 2k-sesongen avsluttet. Nå var det endelig duket for å oppleve andre topper, og hvorfor ikke velge en av de virkelig kjente kremtoppene på Østlandet – Spåtind/Synnfjell (1414)!

Dette er et fjell som har stått høyt på min ønskeliste utenom 2k-samlingen. Mange har skrytt av turen og terrenget, blant annet var det den gamle fjellkjenneren Rolv Ødegård fra Lillehammer som en gang skrev: ”Fra ingen annen fjelltopp har man et finere rundskue over Østlandets skoger og fjell enn nettopp her.” Siden høstferien var et faktum reiste jeg og pappa opp til Hugulia. Planen var å gå på Spåtind, og hvis det ble tid skulle vi ta Djuptjernkampen også.

Hugulia var ikke akkurat et sted der man følte seg hjertelig velkommen. Over alt stod det svært detaljerte forbudt-skilt angående parkering. Men til slutt fant vi oss en grøftekant noen hundre meter vestover fra fjellstua. Vi bommet på veien som skulle følges i starten og måtte kratte oss gjennom skog og buskas før vi endelig fant den. Høstfargene er på hell, og islagte vannviker vitner om at vinteren er like rundt hjørnet. I nokså ensom majestet forlot vi skoggrensa mens vi fulgte den særdeles gode stien mot Spåtind. Men ved ulike stiskiller var det underlig merking da flere skilt var pekte med navnet; ”Fjellsti”. Hm… ”fjellsti” sa oss liksom ikke noe om hvor stien fører hen. Men vi valgte det tråkket som så mest brukt ut. Dette var dagen for ren nytelse, jeg satte pris på hvert drag av fjelluften, den klare sikten, høstfargene og den småkjølige vinden. Like før toppen streifet til og med en snøbyge forbi, og da begynte jeg virkelig å glede meg til skisesongen!

På toppen var det en formidabel utsikt som nesten var til å få tårer i øynene av. Uendelig lang sikt mot sør, og i nord voktet Jotunheimen med sine snøkledte tinder. Da kjente jeg en sterk dragning, akkurat slik sjømenn fikk av sirenene i gresk mytologi. Lenge siden jeg har kjent denne lengselen og respekten blitt gravd så dypt inn i hjertet. Ja, dette er utvilsomt en kremtopp med panoramautsikt mot fjell til alle kanter. Som Vinje beskrev det i diktet Jotunheim: ” Me stana her som på eit storkna hav; som lakan snjoen ligg på denne grav. Dei toreslag som rullar nord og sud, er kyrkjeklokka lenger opp mot Gud.”

Returen gikk greit, med en ny stivariant deler av veien. Djuptjernkampen ble det ikke tid til siden det mørknet klokken 19, og vi var tilbake ved bilen litt før 18 (brukte nesten fire timer på turen). Takk for en nydelig høsttur med mange gode minner!

På vei oppover fra Hugulia.

Ved Elgsmyra. Flotte høstfarger, ikke sant?



Elgsmyra i bakgrunnen, fin sti å følge.



Sjokolade må til på tur!:-)



Ovenfor 1292-vannet med en snøbyge i ryggen.



Toppen i siktet.



Isen har nesten lagt seg her på 1360 moh.



Pappa på toppen, en fantastisk utsiktspost!



Panorama fra Spåtind. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=20176



Nede ved 1292-vannet under returen.



Frigg ved Hugulitjernet.



Kart over ruta vi gikk: