Tinderanglerne: Ekspedisjon i nordre Telemark : Åmotsdal

26. september dro Bjørn-Even og Sondre opp til Åmotsdal i Telemark, nærmere bestemt Sondres hytte. Det ble litt hastverk med tanke på at vi måtte dra rett etter skolen men det ordna seg. Etter 3 kjipe timer i bil var vi like ved hytta. Planen var å fullføre Sondres barndomsdrøm; gå til fots fra hytta ved Åmotsdal til Rjukan inkludert bestigning av Gaustatoppen (1883) og en overnatting underveis. De 5 milene som ventet oss skulle vise seg å være svært harde.

Morgenen etter sto vi opp rundt 8-9 og spiste en god frokost som bestemoren til sondre var så snill å lage. rundt 10 var sekkene pakket og vi dro avsted. vi gikk i omlag 3 timer i myr/skoglandskap til vi ankom Åto ved Skjesvatn, her tok vi en god lunsj og kaffepause.

Etter å ha spist, drukket og nytt den flotte utsikten var det på med sekkene igjen. nå gikk ferden opp en dal øst for Marigrønutan og videre nordover mot Butjønn. Her hang det no kjøtt langs en hyttevegg og vi tenkte at det sikkert var en jeger som hadde skutt et reinsdyr.

Når vi sto ved Butjønn så vi bort dit vi egentlig skulle sove, nedenfor fjellet Vindegga. Når vi kom til ura under toppen begynte det plutselig å regne og blåse fælt, vi fikk på oss gore tex og regnjakke, og satte oss bak en stein, etter et par skiver tenkte vi at det ikke var verdt å gå opp på vindegga i så dårlig vær så vi kom oss vekk derfra fort som fy. Vi måtte runde Vindsjåen i motvind og passere Hatteskard før vi kunne sette opp teltet ved Rotjønn. De 9 lange timene, 28 km, 1700 hm+ de tunge sekkene hadde gjort sitt for å slite oss ut, og da var det deilig å kunne legge seg i teltet og spise middag som forøvrig var mexikansk gryte.

Dagen etter våknet vi til strålende vær og vi så Gaustatoppens nordvestegg i horisonten.
Etter en god frokost, med kaffe og musikk, pakket vi teltet og kom oss avgårde. vi hadde ingen tid å miste, siste buss gikk fra Rjukan kl. 18.25 på kvelden! Besteg Høgelii og trasket gjennom kratt og skog til vi ankom en bilvei som gikk langs med Skinanvatnet. Denne var drittkjedelig å følge! Etter en del kilometer på veien tok vi av og gikk på sti til bunnen av Gaustatoppens vestflanke. Her tok vi en rask lunsj og skuet oppover ura.

1000 saftige høydemeter ventet på oss, og vi var svært spente på hvor lang tid denne forferdelige ura ville ta. Vi dreit i å følge stien så vi trasket rett opp bjørkeskauen og opp en urdrenne mot tårnet. I tilleg til at ura var bratt og svært lang hadde vi en mengde nestenulykker, Bjørn-Even tråkket løs en del svære steiner på nesten 1000 kg, og en av dem hadde kurs mot leggen hans. Den brakk heldigvis ikke, så vi fortsatte oppover og ankom snart den populære stien opp fra øst. her var det "motorvei" opp til kafeen, men ikke til toppen(folk tror visst at det er kafeen ved den svære pipa som er toppen).

Vi fulgte den rimfrosne eggen til topps og deretter nordeggen videre ned til ura som går ned til ura. På veien var det noen morsomme klyvepunkter, og en uproblematisk hammer som måtte forseres i østsiden. Her sparte ingen av oss på skjellsordene, denne ura var rett og slett tortur for føttene. 1600 høydemeter ned i kronglete steinur er ganske jævli å gå i, spesielt for føttene. Kom inn på en traktorvei som gikk ned mot Selstali, deretter ned en bratt sti i Såemslian til sentrum. Når vi etter 2 og en halv times banning og gåing i steinura var vel nede, var det utrolig deilig å kunne ta av seg sekkene og bare legge seg ned og kjøpe en solo.

Vi hadde klart det! Siste dag var 22 km og 1660 høydemetre opp, og ca. 2000 hm ned totalt. Nå gjenstod bare den kjedelig biten igjen, 3 timer i buss tilbake til sivilisasjonen.

Sondre og Bjørn-Even ved hytta til Sondre.