Tinderanglerne: Eksellent helg i Jotunheimens forgård

Skitur på Skaget og Nordre Langsua, og en ”mislykket” tur til Mugnetinden.

Skrevet av Sondre

Min onkel som jobber i Smith & Nephew hadde denne helgen fått låne firmahytta på Beitostølen. Han hadde invitert min familie til en hyggelig week-end på fjellet. Om ikke Valdresflya hadde vært vinterstengt skulle jeg brukt dagene til turer over 2000 meter, men det ble i stedet noen andre kremtopper. Det ble tidlig i seng på fredag, og vekkerklokka ble satt på 06:45. Lørdagens mål var Skaget (1685) og Nordre Langsua (1553), kommunetopp i Gausdal.

Dramatisk start

Da jeg våknet dro jeg med en gang vekk gardinene og tittet ut; SOL! Den vakreste, fløyelsmyke, babyrosa morgensola hadde lagt seg på toppene rundt Mugnetinden. Jeg var så lykkelig at jeg flere ganger satt frokosten fast i halsen, i hast for å komme meg av sted. Til slutt satt jeg klar i bilen med bikkja og rånet nedover E16 mot Heggenes. Dette var mitt første møte med Yddin med unntak av en kort visitt som 6-åring. Derfor visste jeg ikke om det var bomvei oppover. Det eneste av kronestykker jeg hadde med var 30 kr. Så dukket plutselig bommen opp. Her var det ikke muligheter for å snike, nei. Dem skulle søren meg ha 40 kroner for å passere den automatiske åpneren. Jeg fikk panikk! 40 kroner, og jeg hadde bare 30 kronestykker, men en 50 lapp også. Klokka viste halv åtte på morgenen og ingen butikker var åpne for å veksle. Min eneste sjanse ble å ringe på det første huset jeg så. Det tok litt tid før det kom en trøtt gårdseier og lukket opp døra. Jeg ba pent om han kunne veksle en 50 lapp mot at jeg fikk en 20-kroning. Da lo han litt for seg selv, åpnet lommeboka og ga med 50 kroner i mynter mens han ønsket meg en god tur til fjells. Jeg kunne ikke takke ham nok før jeg løp bort til bilen, la på 40 kroner og kjørte til vinterparkeringen før Robølestølen.

Skaget innfridde til forventningene

Denne dagen var det perfekt vær. Sola varmet fra en skyfri himmel! De første kilometrene til Vesleskag gikk raskt for seg siden jeg kunne følge en preparert løype. Noen bilder ble tatt undervegs, og Skaget ble bare større og større. Etter å ha passert Vesleskaghøgdi (1254) var jeg kommet opp i høyfjellet for alvor. Jeg vurderte hvilken vei jeg skulle forsøke å ta på vei opp. Det gikk an å følge ryggen ved å renne mer mot Skreddalsfjella, men i dag var jeg mer offensiv. Jeg kjørte rett mot den noe bratte flanken øst for 1483 punktet. Bakkene var lange, av med jakka, svetten rant og solbrilleglassene var ubrukelige med all duggen. Det ble enda brattere og jeg var litt bekymret for snøskred. Frigg ble sendt foran som forsøkskanin, og det hele gikk bra for seg til slutt. Siste stykket opp til varden på Skaget var det mer knudrete og skarete snø. Utsikten var kolossal fra toppen, mot mange kjente og kjære topper på Østlandet. Da jeg tok fram kikkerten kunne jeg til og med skimte Gaustatoppen, 170 km unna! Jeg roterte 360 grader rundt mens en tåre trillet nedover de allerede svette kinnene. Frigg likte dårlig at jeg ble så lenge på toppen av varden, så hun fikk en brødskive som fortjeneste etter jeg hoppet ned. Jeg har funnet ut at varm toddy er fortreffelig drikke på tur, og det ble inntatt noen kopper på denne toppen.

Lange flyer og vidder mot Nordre Langsua

Jeg rant ned til Skagstjernet (1140) da jeg var ferdig med rasten. Bakkene ned dit var mye brattere enn jeg hadde sett for meg! Jeg måtte ta det meget forsiktig slik at jeg ikke gikk på snørra i den skarpe snøen. Nå gjenstod det noen laaaange flate partier. Langsuemassivet lå som en hvit bløtkake på andre siden av Skagsflye som jeg siklet etter i mangfoldige minutter over sletta. Det begynte å bygge seg opp en del skyer lenger sør, og i redsel for å miste sola giret jeg litt opp etter en til pause i solveggen på Plankebua. Atter stod jeg på Hyllefjellet (1408) og skuet bort på dagens siste mål; Nordre Langsua (1553). Appelsin og toddy ble nytt før jeg la i vei mot toppen. Sekken lot jeg være ved Hyllefjellet mens jeg jobbet meg opp de 231 høydemetrene mot Gausdal kommunes tak. Selv om toppen kanskje ikke hadde like flott panorama som Skaget, så var utsikten fin herfra også! Etter litt mer fotografering rant jeg tilbake til sekken.

Enda lengre vidder og ei sliten bikkje

Det var et fantastisk langt renn fra Hyllefjellet og ned til Vesterheim. Men Frigg begynte å kjenne kjøret etter 30 km med gjennomslag for henne. Viddene tok nærmest aldri slutt, og her nede var det mye varmere enn oppe på toppene. Snøen var nokså løs og det gikk ikke særlig raskt fremover. Jeg tok jevnlige pauser i solsteiken, skyene fra sør hadde ankommet Yddin og det var nesten litt deilig med skygge. Etter mange lange diagonaltak var jeg endelig kommet til skiløypa ved Robølestølen. Nå gikk det fort igjen, kjempefort. På null komma niks var jeg og Frigg fremme ved bilen etter 8t 50min og 41 lange kilometre. Det smakte himmelsk med indisk gryte mens vi så på opptak av 5-mila i Granåsen. Heia Petter Northug!!!

Tåke til sol

Søndagsmorgenen startet med tåke på Beitostølen. Æsj, det er jo ingen vits å begi seg ut på tur til Mugnetinden i slikt vær. Jeg sov et par timer til i stedet, og været ble fortsatt ikke bedre. Nå orket jeg uansett ikke å dra meg i senga lenger. Men etter en bedre frokost skimtet jeg sol i alpinbakken. Var det fortsatt håp? Ja, været ble bare bedre og bedre og det endte med at jeg, pappa, onkel og bikkja kjørte til Hensrauddalen vinterparkering for å prøve oss på Mugnetinden (1737). Mugnetinden hadde jeg lest om at hadde en fabelaktig utsikt, og det var en fyr som sa at sørryggen så ut som et puppestell fra Beitostølen. En ting er å elske fjellet, men det får nå være grenser. (-: Etter å ha betalt noen kroner i bompenger fulgte vi en hjelpsom scootertrasé opp til Fleinsendindammen. Lengre oppi lia så vi et turfølge som satt og rastet. De tar vi igjen lett tenkte vi mens fellene ble lagt på skia.

Så kom ”stormen”

Vi tittet opp på toppene, det så ut som at det blåste! Nei, det er nok bare tåke sa vi for oss selv, men innerst inne visste jeg at det var snøfokk. Skikkelig kuling var det. Jo høyere vi kom jo sterkere var vinden. Det var nesten ikke en sky, og ikke særlig kaldt, men vinden var sterk. Turlaget ble tatt igjen som var en gjeng randonneekjørere på jakt etter puddersnøen som ei fantes her. Da vi kom til 1460-vannet var vinden så sterk at vi ikke kunne se særlig mye uten briller, og vi måtte holde balansen bedre. Jeg er som alltid optimist, men innså at det ikke er morsomt å stå på Mugnetinden i over stiv kuling og snøfokk. Valget var å snu uten skam! Returen ble nokså komisk med mye fall og velting. Snøen var elendig å renne på siden det varierte mellom skaresnø og gjennomslagssnø, i tillegg kom det enkelte vindkast som dyttet meg over ende. Etter mye knall og fall var jeg nede ved Fleinsendin og søkte ly i en åpen utedo. Jeg ventet i nesten 20 minutter på pappa og onkel. Sistnevnte brukte spesielt lang tid siden han kjørte med markaski uten stålkanter. Jeg utnyttet anledningen til å skifte klær i sterk vind som kan være nyttig erfaring til senere. Når mitt turfølge kom rapporterte de om at randonneegjengen hadde gravd seg ned i snøen for natten, og de virket nokså urutinerte en del av dem. Det irriterte meg at de to andre rant fra meg ned til bilen, så nå har jeg glidet skiene mine nøye til neste tur.

Takk for en fin week-end i Jotunheimens forgård!

Turdata lørdag:
*8t 50 min
*41 km
*1630 høydemetre

Turdata søndag:
*3 timer
*11,5 km
*1125 høydemetre

Strålende morgen på vinterparkeringen ved Yddin.