Dramatisk tur til Ringstinder

Bergtatt av Hurrungane

Egentlig skulle dette være en 2000-meterfri helg med 17. maifeiring i Asker eller på Hardangerjøkulen. Siden værmeldingen var såpass bra i Jotunheimen ble lysten for stor til å dra. Sondre og Bjørn-Even kjørte som vanlig fra Asker i 16-tiden og etter en middag i Lom var vi fremme ved Turtagrø i 22-tiden. Denne bilturen ble noe unik, kanskje spesielt for Bjørn-Even som fikk sitt første møte med Smørstabbtinder og Hurrungane. Da vi kjørte over Sognefjell ble vi møtt av den nydeligste solnedgang man kan tenke seg. Et pent rosa lys lå dekt over Steindalsnosi, Smørstabbtinder og Hurrungane med gulrøde skyer på himmelen. Hvilken opplevelse! Vi stoppet ved Fantesteinen og Oscarshaug for å nyte synet. Begge ulte av lykkerus når vi fikk se dette. Ren lykke! Natten ble tilbragt i bilen ved Ringsdalens munning.

Sol og vind mot Store Ringstind

Planen var å stå opp tidlig for så å ta Store, Midtre og Austre Ringstind + Stølsmaradalstinden. I 5-tiden skimtet vi en soloppgang bak Fanaråken, og skydekket var nokså spredt. På grunn av østavinden ble de fleste skyene fanget i østlige Jotunheimen, så her i vest var det helt fantastisk flott vær. Vi spente på oss skiene ved den lille demningen i Ringselvi og kunne gå på snø hele veien oppover dalen. Midtre og Store Ringstinden voktet majestetisk over Ringsbotnen, og dette er et meget kjent fotomotiv. Vinden var nokså kraftig denne dagen, og vi ante snøfokk på Ringsbreen samt skyer i høy fart på himmelen. Hadde vi vært foruten denne vinden hadde det vært veldig deilig! Til slutt kom vi til det såkalte ”gul-trekantpunktet” i Bibelen til Helgesen. Her var det nokså hard snø, men det gikk greit for seg ved å følge tidligere skispor, antakelig fra High Camp forrige helg. Det var spesielt å være mutters alene i dette området på en flott 16. maidag.

Vi satte oss bak noen steiner i le for vinden. Her kunne vi spise litt mat før vi la i vei ut på Ringsbreen. Det var særdeles bratt opp mot Gravdalsskar, så vi måtte bære skiene et stykke. Ikke bedre ble det med denne kraftige kastevinden som til stadighet holdte på å rive oss over ende. Dette er et kremområde, og vi skjønte godt hvorfor så mange tar vårskituren hit. Bakkene opp til Store Ringstind (2124) kjentes godt, men vi sparte mye krefter ved å følge eldre sikksakkspor. Fra ca. 2000 moh gjenstod den siste bratta opp til toppen, og her så vi Store Austanbotntinden for første gang. Hvilken topp! Dette er uten tvil blant de mest spektakulære toppene vi noen gang har sett. Vi tok av skiene i den siste brattbakken og gikk til fots til toppvarden. Utsikten var enorm mot Soleie- og Austanbotntinder, Storen, resten av Jotunheimen, Lodalskåpa, Breheimen og Sogn. Mot vest gikk det et stup fluxens rett ned.

Nedkjøring og Midtre Ringstind

Til ski og sekker var det bare å sette seg på rumpa og skli nedover (se for øvrig vedlagt film). Resten av bakkene til Gravdalsskar var litt vanskelige grunnet nokså hard snø, men vi kom oss ned til slutt. I skaret satte vi fra oss sekkene og skiene, tok med stavene og feide opp til Midtre Ringstind (2025). Det var stedvis nokså bratt, men stegjern var unødvendig siden vi kunne følge andres spor oppover. Fra toppen var det minst like bra utsikt som fra stortoppen, ikke minst var utsikten mot St. Ringstind fantastisk. Neste mål, Austre Ringstind så ganske enkel ut. Og mange andre folk hadde også tatt turen til topps, vi gikk for å prøve den mer krevende vestruta.

Close to death

Snøen var fast og fin, men ganske hard noen steder. Sondre løp av sted i forveien spretten som en hare mens Bjørn-Even safet litt mer og fulgte sporene vi kom opp slavisk. Da vi kom til det bratteste partiet skjedde det skumleste vi noensinne har opplevd, Sondre kan utdype selv:

”Bjørn-Even sa til meg at vi burde ta det noe forsiktig i det bratteste partiet. Jeg nikket uten å ta hans ord seriøst. I det bratteste partiet gikk jeg utenfor sporet for å lage egne trinn. Jeg hadde den falske tryggheten at hvis jeg kom på glid ville skistaven min brukes som brems. Så skjedde det! Jeg skled rett på ryggen og suste nedover den bratte snøflanken i enorm fart. Den høyre staven prøvde jeg å bremse farten med, men det var totalt nytteløst. Jeg hadde aldri panikk, det eneste jeg tenkte på var å stanse. Etter noen sekunder suste jeg utfor en hammer og falt 4 meter ned. Den venstre staven ble slengt vekk. Heldigvis var det snø der jeg ramlet, men jeg spratt videre nedover i ukontrollert fart mot en mye høyere hammer. Jeg skled rett inn i noen steiner som min høyre fot skjøt rett inn i. Steinene spratt unna som prosjektiler, og det luktet knust berg. Nå var jeg sikker på at jeg kom til å dø, men av en eller annen grunn klarte jeg å hogge den høyre staven inn i snøen på nytt og stoppe meg før neste hammer. Lever jeg?, spurte jeg meg selv. Flanken var fortsatt styggbratt og jeg var ikke i sikkerhet før jeg klarte å klamre meg inntil en stein og rope på Bjørn-Even som håpet på det beste. Det var et under at det ikke gikk verre enn det gikk. Eneste skader ble en svært hoven og forslått høyrefot, en øm skulder og et hovent venstrekne+en opprevet høyregamasj. I bakken opp mot St. Ringstind stod en stokk stiv kar som hadde sett hele episoden. Jeg måtte begevege meg litt slik at han så at jeg levde. Hadde 1. hammer vært høyere, eller om jeg hadde sklidd med hodet først i steinene ville jeg antakeligvis ikke skrevet dette i dag. Jeg har nå lært at i bratte snøflanker må man ikke stole blindt på staven som brems, i tillegg må en være mer forsiktig på slike steder. Man må ikke tenke seg for redd mtp fremtidig klyving, men dette var en lekse som vi begge lærte av. Det som ikke dreper gjør en sterkere sies det.”

Da Bjørn-Even kom ned til Sondre var det eneste vi tenkte på å komme oss ned til sekkene og skiene. Den tapte venstrestaven så vi ikke noe til og ga opp å prøve å lete etter (den tredje staven på tredje tur som blir tapt). Ingenting var brukket, men det var nokså vondt for Sondre å bevege seg. Redningshelikopter var uaktuelt så han bet tennene sammen og gikk forsiktig ned til skiene. Foten var utrolig hoven på venstre side, stor som en ballong. Tanken på Austre Ringstind og Stølsmaradalstind var forlengst glemt, fokuset nå var å komme oss tilbake til bilen. Etter at vi teipet foten med sportsteip dro vi forsiktig ned mot Ringsdalen. Det var vondt å svinge på ski, så de fleste nedoverbakkene ble gått til fots. Bjørn-Even var snill og lånte bort den ene staven sin. Til Ringsdalen prøvde vi en annen vei som gikk direkte ned til innerst i Ringsbotnen. Denne bakken var nokså bratt å gå, men vi kom oss ned ved å bruke tiden til hjelp. Sondre staket ned mesteparten av Ringsdalen og nå møtte vi en stor flokk med mennesker som nok skulle til St. Ringstind. Det tok litt tid før de kom! Til slutt ankom vi bilen og kjørte bort til Turtagrø hvor vi fikk tatt en fortjent dusj. Heldigvis var foten grei nok til å kjøre bil med, så vi kom oss hjem etter en fantastisk dag i fjellet. Vi kommer tilbake en annen gang for å bestige Austre Ringstind og Stølsmaradalstind. Kanskje sommerstid?

Filmsnutter:
http://www.youtube.com/watch?v=eEbnNnaoU5E
http://www.youtube.com/watch?v=OKmEaXE9Pk0
http://www.youtube.com/watch?v=-gKbBvXvvM4

Turdata:

8t 20min
18 km
1600 høydemetre
2 topper > 2000 moh

On the road again! :P



Bjørn-Even er klar for et Riddersprang.



Hurrungane, Fanaråken og Steindalsnosi i solnedgang sett fra Sognefjellsvegen.



Smørstabbtindane i solnedgang.




Vakkert?

Bjørn-Even var i hundre da vi fikk øye på Hurrungane ved Oscarshaug. Store Ringstind kan ses sentralt i bildet.

Gledesbudskapet må spres på telefon.

Ringsdalen med Midtre og Store Ringstind som vokter der bak.

Rett bortenfor oss ligger det "gul-trekant" punktet. En bratt flanke som gikk fint for seg.

Panorama ved Ringsbreen. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=17668

Det blåste friskt på Ringsbreen. Bak ses Austre Ringstind (2002).

Se forrige billedtekst. :)

Ringsdalen med Breheimen i det fjerne. Brenibba (2017) og Lodalskåpa (2082) kan ses bak til venstre som to prikker.

Dyrhaugsryggen.

Oppover bakken mot Store Ringstind (2124). Stølsmaradalstinden (2026) er den dominerende toppen bak.

Storen (2405) med tåkedott bak til venstre og Midtre Ringstind (2025) i forgrunnen.

Siste brattbakken opp til Store Ringstind.

Bjørn-Even på St. Ringstind med Soleiebotntindane bak.

Fra Ringstind og vestover mot Sogn.

Majestetiske Store Austanbotntinden (2204) med sine vesttopper.

Siste bakken opp mot Midtre Ringstind var det flott å gå.

Sondre på Midtre Ringstind med Austanbotntind og St. Ringstind bak.

Austre Ringstind i forgrunnen. Bak ser vi Maradals- og Midtmaradalsryggen.

Stølsmaradalstinden sett fra Midtre Ringstind.

Stølsmaradalstind sett fra vestfoten av Midtre Ringstind.

Lite representativt bilde av Midtre Ringstind, det er brattere enn det ser ut som. Den røde firkanten er der Sondre falt (fra øverste strek til nedre strek).

En nokså hoven høyrefot var et resultat av kollisjoner med steiner i full fart.

GPS-track over ruta vi gikk.