Skagastøls- og Styggedalstraversen

Skrevet av Sondre

Etter tre rolige dager med familien i Stryn var det endelig duket for en av sommerens virkelige storturer – å gå ryggen fra Nørdre Skagastølstinden og helt ut til Gjertvasstinden. Værmeldingen var bedre enn noen gang tidligere i sommer så dette skulle bli bra! Møtte turpartneren Alexander ved Fantesteinen kvelden i forvegen. Vi registrerte at det lå nysnø og is på Smørstabbtindene. Pokker! Det dumme var at det ikke var meldt noe særlig varme neste dag heller, men noen plussgrader skulle det nå bli. I stedet for å starte i kveld og gå gjennom natta bestemte vi oss for å gå grytidlig neste dag, for så å håpe på at snøen og isen ville smelte når sola stod opp. Etter en siste titt på værmeldinga på Turtagrø la vi oss til å sove noen timer i bilen i Helgedalen.

Helgedalen

Klokka 03.45 kimet det i vekkerklokka. Ute var det skyfritt, vindstille, men nokså kjølig og duggfriskt. Vi ante et tynt snølag på Fanaråken og ba en bønn om at dette skulle smelte bort i løpet av dagen. Kl. 04.15 satte vi oss på syklene og rullet inn Helgedalen til nest siste sving på veien. Herfra tok vi bena fatt og jeg hadde håpet at det skulle være en bro over utløpet av Styggedalsdammen. Der tok jeg grundig feil. I utløpet ved demningen fossrant det vann som vi bare kunne glemme å vade forbi. Dermed måtte vi runde vannet i morenelandskapet på sørsiden. Da jeg skulle krysse en av elvene fra Styggedalsbreen presterte jeg å plumpe med begge føttene. Super start på turen!

En lang bakke opp til ryggen

Styggedals- og Skagastølsmassivet fikk et vakkert rosa morgenlys dekt over seg, en fryd for øyet som vi koste oss med i bakkene opp mot Kolnosi. Ved vann 1584 møtte vi to andre karer som hadde samme ambisjoner som oss for dagen. I bakken opp til Nørdre Skagastølstinden tikket det jevnlig inn meldinger på Alexanders mobil. Han var i full gang med å planlegge neste tur over Maradalstindane med Busken og noen karer fra Oppdal. Det var meldt godvær hele helgen, og hva er vel et bedre sted å tilbringe en godværsdag enn nettopp i Hurrungane? Endelig nådde vi toppen av Nørdre Skagastølstinden, i dag var det litt andre forhold enn 23. august i fjor (nøyaktig 11 mnd siden) http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=17784 da jeg, Bjørn-Even og Morten skulle forsøke oss på Skagastølstraversen, men ble stanset av Kong Vinter. Vi registrerte enda et turpar som skulle bort til V-skaret. Dermed ble det kun en rask matpause før jeg og Alex buste videre for å komme først i ”køen”.

V-skaret

De to andre lagene gikk noe feil ned fra Skagastølsnebbet, og vips var det jeg og Alex som kunne starte først med klatringa. Klatringa opp fra V-skaret var dekt med is og tynt med snø. Ikke optimalt, og lettere ble det ikke med tunge sekker, men det er jo likt for alle. Vi satte standplass i en stor blokk midt i skaret. Jeg ledet en kort taulengde oppover og traverserte mot venstre på et skråsva, ny standplass etter det på grunn av taudrag. Neste taulengde gikk rimelig vertikalt opp til den øverste hylla under Berges stol. Her måtte jeg forsere en del punkter som var kinkige på dette føret. Men jeg kom meg opp og fikk satt enda en standplass. Her møtte jeg to spreke jenter som hadde klatret opp lenger til venstre enn det vi hadde gjort. Alex var ute av synet og jeg merket at han hadde noen problemer, til slutt fikk han dratt seg opp med litt tauhjelp. Siste taulengde opp på stolen gikk rimelig problemfritt et stykke til høyre i veggen. Enkel klyveklatring her.

Midtre Skagastølstinden til Vetle Skagastølstinden

På Berges stol kveilet vi raskt tauet sammen og fortsatte opp mot Midtre. Det så ganske greit ut å gå opp dit usikret. Første stykket gikk greit, men det var utsatt ned mot Styggedalsbreen. Siste del valgte vi å sikre en kort taulengde på grunn av sporadiske partier med is. På Midtre Skagastølstinden tok vi oss en velfortjent matpause. Nå var første hindring forsert og vi kunne puste ut enn så lenge. Været var knall, ikke én sky! Dessverre er en her på lånt tid, så rolig nytelse av omgivelsene måtte vi bare glemme. Vi hadde et tidsskjema å følge for å rekke frem til Gjertvasstinden før mørket kom. Ryggen videre bestod av luftig klyving opp og ned og opp og ned fram til Halls hammer. Et sted tok vi av oss sekkene og firte dem ned med tauet. Halls hammer var stilig, men den skulle vi ikke bryne oss på denne gangen. Vi rundet på venstre side og kom greit bort til Patchells sva, omgåelsen av hammeren. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gå opp 4- kaminen rett opp til høyre, men all isen som lå spredt omkring gjorde til at jeg droppet den tanken. Jeg ledet over svaet, men nektet å bruke det faste tauet som hang i en gammel bolt. Dermed måtte jeg strekke venstrebenet langt ut, nesten i spagaten, og DER var jeg over og stod på en gammel bankebolt i sprekken på andre siden. Etter dette gikk jeg nok litt for langt opp på svaet, for idet jeg skulle runde et hjørne oversteg nok vanskelighetsgraden en 3er som ruta er gradert. Jeg gikk nesten opp på ryggen, satte en standplass og Alexander kom greit etter meg. Da vi var ferdige og hadde pakket tauet i sekken kom neste par bak oss og begynte på svaet. Det var luftig videre mot Vetle, og like under toppen må man ut på en utsatt hylle mot Skagadalen. Denne var nå fullstendig dekket av is, så vi valgte å sikre forbi her. Deretter kløv vi oss greit opp på Vetle og kunne konstatere av Skagastølsryggen er et tilbakelagt kapittel for dagen. Dette var min siste topp i dette tindemassivet.

Sentraltinden

Klokka var 13.30 og vi hadde brukt drøye fem timer fra Nørdre Skagastølstinden. Alexander ville opp på Storen da han manglet denne på lista si. Jeg hadde på forhånd sagt at hvis vi ankommer Vetle senere enn kl. 14 så var det uaktuelt å prøve på det. Siden den ikke var så mye var jeg villig til å gi den et forsøk, men det måtte bli usikret. Vi travet greit ned i skaret mot Sentraltinden, la igjen sekkene og begynte på galleriene bort mot Mohns skar. Etter noen meter sa det stopp. Vi måtte snike oss ned en kamin, men fjellet var dekket av et superglatt islag. Jeg ville ikke gå ned her. Alexander innså etter hvert at Storen måtte vente til en annen gang og vi fortsatte heller mot Sentraltinden. Jeg ledet greit opp litt til venstre på hammeren fra skaret og satte standplassen i rappellfestet. Uten is og snø går det nok an å gå usikret her, det løse fjellet er kanskje det farligste i så fall. Deretter kunne vi ta på Sentraltindens toppvarde, mitt andre besøk så langt i år. Vi innså raskt at vi ble nødt til å ta en del rappeller ned fra Sentraltinden mot Styggedalsryggen. Her lå det mye is og snø! Hele fire rappeller ble det til sammen før vi kunne pakket ned tauet for en stund.

Styggedalsryggen

Jeg hadde hørt mye rart om Styggedalsryggen, men ble overrasket over hvor bredt det var her. Bortover mot Styggedalstinden Vesttoppen var det jo en parktur i forhold til Skagastølsryggen. Riktignok smalnet det drastisk til det siste stykket opp til toppen. Eggen opp her kan kanskje sammenliknes med Uranoseggen i vanskelighetsgrad. Det helt siste stykket opp må man omgå eggen litt til høyre og klatre opp en renne/dieder. Ikke noe problem om man ikke har høydeskrekk. Nå var jeg tilbake i ”kjente” trakter. De resterende toppene var jeg på i juni med Øyvind og Bjørn-Even http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=21341 Eggen ut til Østtoppen gikk greit. Det første stykket ned fra Vesttoppen var litt vanskeligere enn jeg kunne huske, men ved å hoppe ned fra hammeren gikk det greit. Like før Østtoppen måtte vi også ned en hammer som kan føles litt ekkel ut. Vi brukte en laaang slynge som førstemann kunne holde i på vei ned, og andre mann fikk hjelp av han som allerede var nede. Etter Østtoppen fant vi raskt ut at vi ikke ville forsøke oss på flanken ned til Gjertvasskaret. Her var det blank og steinhard is som var livsfarlig om stegjernene skulle løsne. I stedet valgte vi å følge eggen direkte ned til skaret, undervegs tok vi en rappell forbi en litt vanskelig hammer. På venstre hånd hadde vi en stor bresprekk som gikk langs med oss, den skulle søren meg ikke få oss til middag!

Gjertvasstinden

Det første stykket opp fra Gjertvasskaret var kanskje det skumleste partiet på hele turen. Vi valgte å gå snøbakken opp til første standplass usikret. Snøen var stedvis steinhard og isøksa hadde dermed ingen funksjon, like under oss ventet bresprekken på at vi skulle komme på glid… Men vi fikk karret oss opp til standplassen som lå ved foten av et loddrett dieder. Med litt plunder fikk vi tatt frem tauet og sikret oss inn. Jeg tok av meg stegjernene og ledet opp. I neste taulengde var det uaktuelt å følge samme rute som vi gikk i juni. Her var det blank stålis! Jeg begynte å bli bekymret, hva om vi ikke kom oss opp til Gjertvasstinden? Hva skulle vi gjøre da? Gå ned Gjertvassbreen??? Lenger til venstre så snøbakken både slakere ut og mindre preget av is. Vi bestemte oss for å traversere til venstre bortover på sva for å komme bort dit. Etter to taulengder på sva fant vi endelig snø som hadde en perfekt konsistens. Her var det enkelt å lede oppover med stegjern og to isøkser, jeg trengte knapt å sette noen mellomforankringer. Etter to nesten fulle taulengder i snøbakke stod vi endelig på toppen av Gjertvasstinden i nydelig kveldssol, hele fire timer etter at vi forlot Gjertvasskaret(!).

En lang retur i nattens mulm og mørke

Vi følte oss som konger der vi stod blant Norges feteste tinder og kunne konstatere at vi hadde gjennomført Skagastøls- og Styggedalstraversen. Jeg sendte en hilsen til Oyvindbr som tidligere har stått på Gjertvasstinden i fantastisk morgensol. Men turen er som kjent aldri over før man er tilbake. Snøeggen ned fra Gjertvasstinden var steinhard og nærmest umulig å forsere uten stegjern og isøks. Et stykke gikk vi i snøflanken til høyre for eggen, og her skal man være obs på dype og lumske bresprekker! Mørket la seg over Hurrungfjellene, og vi måtte frem med hodelyktene. Silhuetten av varden på pkt 1982 liknet en mann med hatt, jeg var helt sikker på at det var en person frem til hodelykten lyste opp den varden det egentlig var. Klyvinga ned fra nevnte punkt ble fort vanskeligere nå som det var mørkt. Vi fulgte vardinga og kom oss greit ned uten store problemer. Etter å ha diskutert litt og med Midtmaradalstabben (http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=19145) friskt i mentet bestemte vi oss for å IKKE gå direktevarianten ned mot Jervvassdalen fra pkt 1924. Ingen av oss hadde gått her før, og gule trekanter blir fort røde i mørket. I stedet fulgte vi Gjertvassryggen lenger østover i retning Skogadalsbøen. Mange av nedgangene til dalen er preget av sva og skrenter, men vi fant til slutt en fin renne som vi fulgte ned til elva. Jeg hadde lagret et waypoint på GPSen der jeg og Bjørn-Even krysset Gjertvasselvi forrige gang, og vi krysset elva på nøyaktig samme plass. Begge var trøtte som strømper mens vi sjanglet oss oppover Jervvassdalen. Det eneste vi tenkte på var å komme tilbake til bilen og sove. Vi sleit oss opp bakken og inn i Styggedalen. Stien var litt vrien å følge i starten, men det gikk etter hvert greit da vi passerte det første vannet. En ny morgen var i gang, og ved vann 1380 fikk vi se vakkert morgenlys over Styggedals- og Skagastølstindene nok en gang. Jeg merket faktisk at jeg ble mer våken nå som det ble lysere! Det var herlig å få øye på syklene for deretter å kunne trille ned på ti minutter til bilene. Jeg var dum og brukte ikke hjelm. Søvnig som jeg var kom jeg ute av balanse og stupte ut i grøfta. Heldigvis traff ikke hodet noe annet enn noen greiner som ga en ubetydelig øm kul. Vel framme ved bilene fikk vi i oss middag og takket så meget for en fantastisk tur. Jeg valgte å stikke ned på Turtagrø for en ”morgendusj” før jeg purket i bilen til langt ut på dag. Vel fortjent etter hele 25 timer konstant på farta og mange gode minner med seg i sekken.

Styggedalsmassivet speiler seg i Styggedalsdammen en tidlig fredags morgen.

Alex på vei oppover bakken til Kolnosi. Styggedalsdammen ses bak.



På toppen av Nørdre Skagastølstinden kl. 08.15. Bak lokker Skagastølsryggen.



Mot Gjertvasstinden og Styggedalstindane sett fra Nørdre Skagastølstinden.



Klatringa fra V-skar til Berges stol står for tur. Den er gradert til 3+ men med snø og is ble det ekstra spennende.



Tilbakeblikk fra Midtre Skagastølstinden. Berges stol ses nede til høyre.



På toppen av Midtre med Halls hammer, Vetle og Storen bak.



Snart ved Halls hammer og vi ser oss tilbake mot Midtre.



Halls hammer - klatringa rett på går opp risset og er gradert til 6+. Vi omgikk hammeren på venstre side der Patchells sva ligger.



Her står vi ved Patchells sva. Jeg hadde lyst til å prøve varianten som går rett opp denne sprekken her (4-), men pga is og tid droppet vi det.



Patchells sva. Her ligger det et fast tau man kan bruke om man ønsker det. Hvis ikke gjelder det å strekke venstrefoten helt bort til sprekken til venstre.



Storen tar seg godt ut fra Skagastølsryggen. I dag var det mye snø og is der som nok ville gjort veien opp fra Mohns skar vrien.



Maradalsryggen og Midtmaradalen sett fra Vetle. Langt bak til venstre vokter Stølsnostind, Falketind og Hjelledalstind.



Alex på toppen av Sentraltinden med Store Midtmaradalstind i bakgrunnen. Minner fra den toppen...



Maradalsbreen og Maradalsryggen sett fra Sentraltinden. Den breen fulgte vi opp til ryggen for en drøy uke siden!



Panorama fra Sentraltinden. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=23501




Alex i 2. rappell ned fra Sentraltinden.



Promenademarsj bortover Styggedalsryggen mot Styggedalstindane.



Tilbakeblikk fra Styggedalsryggen.



Gjertvasstinden og Styggedalstinden Østtoppen sett fra Vesttoppen.



Et helikopter streifet rundt Storen en god stund mens vi satt på Styggedalstinden Vesttoppen. Sightseeing eller klatreulykke?



Vår rute med standplasser opp til Gjertvasstinden. Mulig vi gikk litt mer mot høyre i 3. taulengde. Hele fire timer brukte vi fra Gjertvasskaret, fem taulengder.



Styggedalstind i kveldslys.



Nest siste taulengde opp til Gjertvasstinden. Snart kan vi puste lettet ut...



YES! Endelig på toppen av Gjertvasstinden.



Panorama fra Gjertvasstinden. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=23522




På vei ned den steinharde snøkammen øst for Gjertvasstinden. Her lurte det lumske bresprekker.



Den første morgensola treffer Styggedalsmassivet lørdag kl. 04.45. Sett fra 1380-vatnet i Styggedalen.



Ja, man blir trett av å være 25 timer konstant på tur. :-)



Kart over ruta: