Tinderanglerne: Kvitingskjølen (x3)

Etter at Sondre endelig fikk lappen mandag 16. februar måtte dette feires med en tur over 2000 meter. Værmeldingen var skiftende, og etter mye ”frem og tilbake tenking” bestemte vi oss for å dra. Carl Fredrik trener mye om dagen og har pådratt seg en lyskestrekk som dessverre satte ham på hvilebenken for denne gang. Dermed ble det Sondre og Bjørn-Even som satt i bilen på vei oppover Gudbrandsdalen med kurs mot Brimi Fjellstugu. Turen gikk utmerket uten en eneste bulk.

Ros til Brimi Fjellstugu

Klokken 22:15 ankom vi fjellstua som er et gunstig utfartssted for vinterbestigning av Kvitingskjølen, et litt øde fjellmassiv i utkanten av Jotunheimen. Vertskapet var meget hyggelige og ga oss informasjon om føreforholdene, samt at vi fikk benytte oss av husets fasiliteter uten å betale et øre. En stor takk, og vi kommer helt sikkert tilbake en vakker dag. Bivuakken vår var bilen, helt ypperlig i grunn. Lå med madrasser, saueskinn, sovepose og pute mens vi så på stjernehimmelen. Det skulle være klar himmel hele natta så vi bestemte oss for å våkne tidlig neste morgen.

Sen start og fint føre

Vekkerklokken ble nærmest slått i filler kl. 05.30. Siden vi ikke hadde pakket sekkene helt ferdig og måtte lage havregrøt til frokost kom vi oss ikke av gårde før klokka 07.00. Begge følte seg godt rustet for fjellet med diverse sikkerhetsutstyr og klær i sekken. Det gikk ganske raskt inn til første motbakke, og da Sondre skulle ta på fellene oppdaget han at de var ødelagt, litt lenge siden forrige felle-tur… Landskapet er veldig flott rundt Tesse/Lemonsjø/Sjodalen med spredte høyfjellsfuruer og runde topper, litt mindre voldsomt enn Jotunheimen vest, men dette har sin egen sjarm. Da den første kneika tok slutt kunne vi skue innover Søre Koppflye, og helt innerst lå Kvitingskjølen som en hvit kuppel. Heldigvis lå ikke toppen i tåke, men været kan raskt skifte på denne årstiden. Flere personer har måttet snu på Koppflye grunnet uvær, og vi håpet at vi skulle slippe det. Vi satte oss ned et par minutter og nøt utsikten mot Blåhøe og Rondane i øst, det var da Bjørn-Even oppdaget at nistematen var glemt. Det var uaktuelt å dra tilbake til bilen, så vi satset på å dele brødet som Sondre hadde med seg.

På endeløse vidder langs Ilvas juv

Etter å ha lest ”Mayhassen” sin rapport fra Nautgardstind registrerte vi at snømengden var litt over normalen i østre Jotunheimen. Selv om det stakk opp noen klynger med stein så vil vi si at det er gunstige forhold for skiturer i dette området nå. Det ble litt lite søvn i natt da spenningen var stor i kroppen, men akkurat noe spenning var det ikke over de lange flyene mot Ilvetjørnholet. Føret bestod av is, skavler og sammenpakket snø så vi brukte ikke mer enn 1-2 timer før vi var inne i botnen. Vinden økte og skyene la seg etter hvert over toppene vi skulle på. Sinnsykt irriterende, fordi de har holdt seg over hele veien innover Koppflye. Etter en rast var Bjørn-Even ørlite skeptisk til hvordan forholdene skulle bli på toppene. Ikke er det moro å vandre i kuling og null sikt, men vi krysset fingrene og håpet på det beste.

Lykkejubel og vannmangel

Da vi atter kom opp i skaret mellom Nordre og Store Kvitingskjølen så merket vi underlig nok at vinden løyet. Sikten bedret seg og livet var bare herlig. Det ble et seiershopp da vi endelig stod på toppen av Nordre Kvitingskjølen (2025), årets første 2K-topp! Nå hadde vi fin sikt til Nautgardstindmassivet, Gjendealpene, Surtningssue, Vestre Kvitingskjølen, Styggebreen, Lomseggi og Reinheimen. Deilig å være tilbake i paradis! Etter hvert rant vi på skrå ned til sadelen mellom Vestre og Store Kvitingskjølen og pustet i vei opp de 110 høydemeterne til Vestre Kvitingskjølen (2060). Dette var kanskje dagens mest estetiske topp, med en stilig østhengende skavl som minner om Snønipa sett fra nord. Det ble en god lunsj med varme dunjakker på toppen mens vi fotograferte og nøt utsikten. Tross at de høyeste toppene lå i tåka var været bedre enn spådommen til yr.no (fortsett slik). Sondre fant ut at varm toddy er altfor godt å ha med på tur, den literen ble raskt drukket opp. Hva gjør jeg nå, tenkte han. Det kommer til å bli en nitrist retur uten drikke undervegs!!! Heldigvis for ham hadde Bjørn-Even med 2 liter vann, mer enn nok til begge to tilbake. Så det ble en gjensidig hjelp i dag; Sondre med nista og Bjørn-Even med vann.

Retur med herlige renn (delte meninger?)

Returen ble lagt opp om Store Kvitingskjølen (2064). På toppen var det en gedigen varde, men ingen utsikt grunnet lave tåkeskyer. Etter en kompasskurs fikk vi et langt renn ned igjen til Koppflye. Det var litt for hardt til telemarkskjøring, men action hele veien. Sondre og Bjørn-Even har litt delte meninger om hvor deilig det er med bratte downhills. Nå gjenstod det bare å frese over Koppflye og kjøre ned den siste bakken mot Brimiflatene. Det gikk greit å følge en renne hvor det lå mer nysnø enn andre steder, men det ble ganske flatt lys som førte til ett-to komiske fall. Etter hvert kom vi inn på et skispor som vi fulgte ned til fjellstua og bilen. Ankomst klokken 15.15. På parkeringsplassen fikk vi også øye på selveste Arne Brimi som driver opplevelsesstedet Vianvang i nærheten. Etter et klesskift kjørte innom Otta for å kjøpe statoilboller. Deretter måtte vi kjøre til Vingrom-Aurdal-Skrautvål for å ta en prat med Morten Helgesen. Følgende natt ble i bilen ved Valdresporten, Nes i Ådal.

Takk for en utmerket start på årets 2K-turer! :)

Turdata:
-8t 20min
-31,5 km
-1550 høydemetre
-3 topper > 2000 meter

Vi brukte bilen som bivuakk utenfor Brimi Fjellstugu, helt ypperlig!