Tinderanglerne: Skarddalen rundt

Værmeldingen så lovende ut da vi ankom Leirvassbu dagen før denne turen. Etter tre rolige dager på Bjørn-Evens hytte var det på tide med en lang og spennende tur. Det hadde sluttet å regne noen timer før vi la i vei fra Leirvassbu mot Olavsbu. På Høgvaglen fikk vi se morgensola bre seg over Gjendealpene et stykke unna. Skydekket var nokså skiftende, men stort sett pent vær med enkelte dotter rundt tindene. Etter å ha fylt opp vannflaskene ga vi på opp mot Skarddalstinden (2100), dagens første topp. Vi først nå at det lå snø på de høyeste toppene, blant annet Visbretind, Bukkehøe, Hellstugutind og Knutsholstind. På ryggen videre mot Skarddalseggje lå det mye våt og glatt navlelav, så vi måtte trå varsomt. Det tjuknet litt til nå, men med enkelte åpnenbaringer. Vi angret på at vi ikke hadde med en kikkert slik at vi kunne titte etter sekken til Bjørn-Even i Rauddalseggjes nordflanke.

Nå bratnet det til! Vi visste at det var lett klatring opp mot Skarddalseggje (2159) og var nokså spente på hvordan det ville bli. Sondre følte at opptaket i starten var ekkelt på grunn av fraværet av bøttetak og glatt fjell. Bjørn-Even syntes at det heller var verre lenger oppe. Vi prøvde å følge ryggen hele veien, og etter det første opptaket var det stort sett enkel klatring, klyving og en luftig egg. Vi fortsatte ganske umiddelbart å fortsette ned østryggen mot Skarddalen på grunn av tjukk tåke ved toppvarden. Planen var nå å gå videre over Rauddalseggjes to topper før vi sjekket inn på Olavsbu. Men Bjørn-Even begynte å kjenne smerter i venstre kne etter bakkene ned fra Skarddalseggje. Vi tok en pause og diskuterte situasjonen. Det endte opp med at han ville fullføre planen, tøft gjort!

Vi passerte Skarddalselva på en snøbro like nedenfor utoset og tok fatt på bakkene opp mot Austre Rauddalseggje (1936). På vei oppover støttet vi på noen reinsdyr som aldeles ikke hadde tenkt til å angripe, de bare løp sin vei. Planen var å forsøke oss på den lite beskrevne ruta mellom Austre og Midtre Rauddalseggje (2016). Det eneste vi visste var at det skulle være en smal egg og klatring grad 2-3. Den beskrivelsen stemmer på en prikk! Først var det litt klyving nedover før vi måtte over en pinakkel med en skråsva på den ene siden. Det er høyt ned på alle kanter, men ikke vanskelig. For å komme ned fra pinakkelen måtte vi over en knivskarp egg som helte nedover med en lite hakk i bunnen, nokså utsatt der. Til slutt krabbet vi oss over en egg som er ca. 1 meter bred og 10-15 meter lang før klatringen opp til Midtre Rauddalseggje tok til. Det var stort sett klatring mellom store blokker. Grad 2-3 er nok ganske rimelig å sette her. Øverst er det nok mest utsatt. Vi fant tre slynger, så det har garantert vært noen her før oss i nyere tid.

Etter å ha pustet ut og pulsen sank til under terskel fortsatte vi ned til skaret mot Store Rauddalseggje (2168). Bjørn-Even likte ikke klyvingen ned her. Ikke at det var skummelt, bare slitsomt og irriterende grunnet mye hopping blant blokker som sliter på knærne. Vi fikk en telefon fra Gråbein på Fjellforum som lurte på om vi skulle ta en tur sammen neste dag. Det kunne vi dessverre ikke siden vi da var på Olavsbu, men gjerne en gang senere! Sekkene ble satt igjen i skaret mens vi trasket opp til toppen. Utsikten herfra var fenomenal! Bjørn-Even lurte på om vi skulle rive ned toppvarden som hevn for at fjellet ”tok” sekken, men vi lot det være. Vi tittet ut på kanten mot vesthammeren og Bjørn-Even fortalte hvor langt han gikk og pekte på svaet der sekken ramlet utfor. Ingen sekk var å se nede på breen foreløpig, men vi var likevel optimister. Ned til Skarddalen kunne vi skli ned mange snøfonner, så det ble en billig tur ned. Vi beregnet sånn omtrent hvor sekken kunne ligge og kløv oss oppover svaene i ingenmannsland under Rauddalseggje. Utrolig nok fikk Sondre øye på noe rødt til høyre for oss. Det var lua til Bjørn-Even! Sekken lå like ved, og en knust matboks lå også i nærheten. Hurra! Men sekken hadde åpnet seg i fallet så fjellstøvlene og den gule Norrønna Falketind-jakka var borte vekk. Likevel virket både mobilen og MP3-spilleren etter å ha falt fra 2100 til 1800 moh!

Noen gråe skyer var å skimte ved Austre Rauddalstinden så vi var ikke sene med å komme oss videre. Vi passerte breen under Rauddalseggje, og helt øverst lå det jaggu meg flere store, dype og åpne sprekker! Tre stykker måtte vi hoppe over, og vi følte oss ikke veldig trygge. Nede i sprekken hørtes en dyster rumling av vann, det var akkurat som om breen hvisket ”kom ned til meg”. På Olavsbu møtte vi de samme hyttevaktene som var det da Bjørn-Even kom ned fra Rauddalseggje med klatresko 18. juli. De var glad for at han fortsatt var ved friskt mot! Neste dag hadde vi planer om Rauddalstindane og Høgvagltindane, men da været stort sett var grått og trist ble det hviledag (les: transportetappe Olavsbu-Leirvassbu). Den kvelden spiste vi en bedre middag (elggryte!) på Leirvassbu.

Turdata:

12 timer

2450 høydemeter

25 km

4 topper > 2000 moh.

Frokosten er servert utenfor Leirvassbu.