Tinderanglerne: Stølsmaradalstind og Østre Ringstind

Av gjesteskribenten Øyvind Brekke

Lenge i forveien hadde jeg hatt store planer for denne lange himmelspretthelga, men i bakhodet hadde jeg en mistanke om at sånn skulle det ikke gå. Været blir jo som regel dårlig rundt 17. mai, i likhet med påske er det jo omtrent sånn at man 10 år i forveien vet at det blir masse regn, sludd og snø rundt 17. mai. Husker det var fint hele 17. mai 1998, så unntaka finnes...

De to toppovernattingene i Gjendealpene helga før ble på en måte kompensasjonen for tap av 4-5-dagersturen som skulle være denne helga, så jeg skal ikke klage. Hadde vel egentlig lagt vekk tanken på mer Jotunheimen denne våren, og funderte blant annet på ei natt på Raudbergnuten eller noe sånt, men så ringte Sondre onsdag ettermiddag og fortalte om mulig knallvær på fredagen. Han skulle på tur torsdag også, men så spontan hadde jeg ingen mulighet til å være på hjemmebane. Det ble til at Sondre og Bjørn-Even skulle bruke gråværsdagen på torsdag til å bestige alt av hoved- og sekundærtopper på Styggehøe og Lindbergtinden, og så skulle jeg slutte meg til for å være med på fredagsturen til Stølsmaradalstind og Østre Ringstind i strålende sol.

Sondre og Bjørn-Even sov i bilen på parkeringsplassen ved en barnehage et stykke unna sentrum i Lom. Jeg la meg til på lekeplassen bak et gjerde. I mitt stille sinn håpet jeg at hele barnehagen hadde tatt langfri, hva er nå vitsen med å klemme inn en vanlig arbeidsdag på fredag når det er himmelsprett på torsdag og 17. mai på mandag? De bange anelsene om at dette var ønsketenkning slo til et par ganger i form av drømmer eller kanskje mareritt som jeg våkna av etterhvert, men rundt klokka 7 var det alvor. Først en bil som parkerte i nærheten, så flere, og etterhvert diverse stemmer i bakgrunnen. Så ble aggregatet i det store bygget slått på. Jeg prøvde å ligge urørlig og håpe det beste, men da jeg hørte noen skrike/sutrelyder fra en småunge bestemte jeg meg for å komme meg vekk. Orka ikke å bli sett på som en uteligger, sjøl om de sikkert er vant til litt av hvert fra fjellturister i Lom.

Etter endel somling med overlegg fordi det både er godt å slappe av, og fordi været var grått, kom vi oss avgårde en stund etter kl 11. Jammen var det mye biler og folk ved Krossbu og Turtagrø. Ikke ideelt for en som meg, egenlig ikke for Sondre eller Bjørn-Even heller. Vi foretrekker positiv ensomhet, eller skal man si ensom majestet... Ved en skarp sving nær Murane parkerte vi bilen og kom i gang med selve skituren.

Det startet svært så lovende, sol fra skyfri himmel over oss, og skysystemene i nærheten ble mindre og trakk seg unna. Austabotntindmassivet så flott og forlokkende ut, og Bjørn-Even ga høylydt uttrykk for at han gledet seg enormt til å stifte bekjentskap med disse toppene. Etterhvert som vi nærmet oss bandet mot Gravdalen mista vi toppene av syne pga terrenget som lå mellom oss og dem, men vel oppe så dukka de opp igjen fra en enda flottere vinkel. Nå lå også trauste Stølsmaradalstind rett forut. Traust, tung og klumpete er den fra denne vinkelen, men det er jo også noe av sjarmen med fjellet at toppene har så mange ulike sider. Gjensyn med kjærestetoppen er jo alltid koselig. Jeg vil alltid kalle Stølsmaradalstind for kjærestetoppen min sjøl om jeg vet at det er normalt å himle med øya av sånne uttalelser, spesielt når de gjentas til det kjedsommelige. Men blir man lei er det jo bare å klikke seg tilbake og heller finne en ny turartikkel.

Om Stølsmaradalstind ikke er elegant herfra som fra Stølsmaradalsbreen, Ringsskaret eller Gravdalsskaret så er den kanskje desto mer massiv. Rett og slett ikke traustere enn at det kan gå et støkk i enhver bare ved tanken på å skulle ta seg opp dit fra innerst i Gravdalen. Her er det en brei og bratt nedre snøflanke som i overgangen mot den øvre og mye slakere snøflanken ender i et styggbratt parti. Et kort parti riktignok, men med et ganske stort stup like under. Jeg tenkte på Midtmaradalsflanken for nesten nøyaktig et år siden, men dette var ikke fullt så ille. Uansett er det både fullt mulig og fullt lovlig å bli redd her, men ikke så redd at man blir paralysert, da blir det jo farlig!

Etter en god rast under dette partiet kom vi i gang med sportråkkinga, og da det ble som brattest tok Sondre over siden han hadde vært forutseende nok til å ha med isøks. Med rolig og veloverveid tråkking og hakking banet han vei for oss alle, og det hele var ganske raskt overstått. Nå gjensto bare noen sikksakk-bakker før vi kom til skaret mellom vesletoppen og stortoppen. Her satte vi fra oss skia og gikk til topps.

Været hadde i mellomtida degenerert til å bli til skiftende skydekke, spesielt drivende skodde. Sola var i høyeste grad tilstede, og Austabotntind viste seg i all sin prakt på en måte man ikke ser den fra Store Ringstind. Derfra har man jo det klassiske motivet av Store Austabotntind, men fra Stølsmaradalstind ser man også den herlige buen med sørtoppene og hengebreen under. Rått, flott og nydelig
Exclamation

Men utsikten mot nord og øst var ødelagt. Her var toppene over 2100 moh inni skodda. Og jammen forsvant ikke Austabotntindane også etterhvert. Sånt gjør vondt langt inni hjerterota mi, for det å kunne se alle toppene under endeløs blå himmel og sol er min hovedmotivasjon for å samle på dem.
Men dette kunne jo ikke Sondre og Bjørn-Even noe for, så jeg klagde min nød med glimt i øyet etter beste evne, trur ikke så mye dårlig stemning ble spredd rundt. Sondre fikk meg til å kysse varden på godtoppen min mens han tok bilde. Smile

Gode, gamle Stølsmaradalstind! Dette var mitt syvende besøk. Det blir flere, for jeg må jo ha knallvær her igjen. Og selv når det skjer blir det nok flere besøk.

Vi gikk oppom vesletoppen, men det var ikke mye sikt nå. I knallvær er vesletoppen obligatorisk, for den har blant annet et flott motiv av Store og Midtre Ringstind på hver side av stortoppen.

Det bar etterhvert utpå Stølsmaradalsbreen. Herfra er jo Stølsmaradalstind en estetisk nytelse, og stupet fra stortoppen er gedigent. Bjørn-Even mener det overgår stupet på Bukkehøe Exclamation

Jeg er usikker, men hvem vet, kanskje har han rett. Han hadde jo et bra sammenligningsgrunnlag siden han hadde vært på Lindbergtind dagen før.

Vi nådde foten av Østre Ringstind, satte fra oss skia og labbet oppover den bratte flanken. Med veloverveide skritt gikk det uten problemer. Men nå var alt grått, det var ikke håp engang når det gjaldt været. Inntil videre hviler det en værforbannelse over meg på samtlige Ringstinder. En dag blir den brutt, men når er ikke godt å si.

Resten av turen ble et slags pliktløp. Vi var også spente på returen som vi hadde tenkt å legge ned flanken mellom foten av Stølsmaradalstind og øvre del av Gravdalsryggen. Kunne det bli en gjentakelse av Sondres "Midtmaradalsmareritt" fra desember?
Neida, dette løste seg heldigvis greit vekselvis med ski og til fots. Nå var det ingen sol som kunne utløse flere ras heller, så vi følte oss trygge hele veien.

Vel nede beundret vi den golde, øvre Gravdalens voldsomme omgivelser, og mens praten gikk var vi snart oppe på bandet hvor det bar utover mot Murane. Bortsett fra ganske råtten snø siste del var dette veldig morsomt. Sola kom tilbake her nede, og det slake terrenget gjorde sitt til at selv jeg kunne kose meg og la det stå til på ski i stor fart. Det tok ikke lang tid før vi var nede ved bilen igjen. Klokka var nå ca 21.30, og det ante meg at det ville bli ei natt med lite søvn, men kanskje desto mer bilkjøring.

Været burde vært bedre, flere ganger tenkte jeg "Du jugde du!" som Trond Kirkvaag har sagt det, med for min del en klar adresse til både yr og storm. Men så lenge det ikke var nedbør og vind så var turen tross alt spennende og interessant, spesielt turen opp til Stølsmaradalstind fra Gravdalen.

Og ikke minst var Sondre og Bjørn-Even et hyggelig turfølge. Takk for turen Exclamation

Turdata:

9t 10min
24 km
1720 høydemeter
2 topper > 2000 moh.

Austanbotntinden er en av få tinder som er estetisk fra de fleste vinkler, her sett fra Austanbotn.

Sondre lesker i seg vann på vei til Gravdalsbandet.

På vei innover mot Gravdalsbotnen får vi her en nydelig utsikt mot (f.v.) Austanbotntind, St. Ringstind, Dyrhaugstind, Midtre og Austre Ringstind og ikke minst Stølsmaradalstinden.

Øyvind skuer nedover den enslige, men dog vakre Gravdalen. I horisonten ser vi topper som Berdalseken (1814) og Raudbergsnuten (1805).

Sondre og Øyvind på vei innover Gravdalsbotnen med Austanbotntinden som reiser seg truende ovenfor.

Bakken opp mot Stølsmaradalstinden var temmelig bratt, spesielt øverst før det "flater" ut. Isøks, og muligens stegjern er å anbefale på denne tiden. Risiko for slushskred som utløses av sola må også kalkuleres.

Bjørn-Even i bakkene opp før det bratteste partiet.

Rast i bakkene opp mot Stølsmaradalstinden. Det bratteste partiet er ratt bak Øyvind sitt hode.

Austanbotntinden tar seg også godt ut fra øst.

I det bratteste partiet. Pulsen steg raskt som fy da vi brynet oss på dette...

Bjørn-Even hopper av lykke på Stølsmaradalstinden! Han fikk en russeknute for å ha gått hele turen i russebuksa. :-)

Utsikt sørvestover fra Stølsmaradalstinden mot fjelltopper i Sogn, blant annet Bleias (1717) nordstup sentralt. Bruker du øynene ser du også skisporene våre i Gravdalen.