Skrevet av Bjørn-EvenAlarmen på mobilen vekker meg og jeg ser at klokka er ti på 2 midt på natta, Ti minutter til jeg blir henta gitt. Ikke lenge etter har jeg dratt den trøtte kroppen min inn i Sondres bil og vi turer oppover E16 med musikk på. Det ble ikke no særlig søvn denne natta, untatt 2 timer utenfor huset til Morten. Klokka kvart over 7 våkner jeg og ser morten og sondre som begge har stått opp. Vi kjører innover Valdresflya og jeg trosser min fraværende matlyst tidlig på morgen med en real turmat, det er ganske digg med middag til frokost!
Ved parkeringsplassen ved Leirungsdalen møter vi Busken og Askogvoll, her pakker vi sekker og jeg rekker å helle i meg en kopp kaffe før hele gjengen på 5 labber innover Leirungsdalen, Busken tar følge med oss inn til et stykke forbi ”tyskerplassen” der han alene skal bestige Munken. Vi andre har et annet fjell i sikte: den noe ukjente fjellryggen sør for Skarvflyløyfttinden der tre pf10 topper befinner seg. Jeg er ikke et samlermenneske og samler derfor ikke pf10 topper men Skarvflyløyfttinden SØ1 hadde jeg hørt mye spennende om, dessuten ser den jo så rå ut fra øst der den stikker opp som en fryktinngytende torn i skyggen av sin snillere storebror Skarvflyløyfttinden.
Turen inn til foten av ryggen går ganske greit, men til tider et lite blodslit for de(jeg) som ikke er i så god form. Når vi kom over kneika ved Skarvflyløyftbreen måtte vi runde til venstre for en gigantisk bresprekk. Veien videre mot skarvflyløyftryggen var nå enkel og det kriblet i armer og bein etter å klatre på tørt fjell! Vi tok selvsagt turen oppom de to toppene SØ 2 og 3, SØ2 er svært spiss og det var ikke all verdens plass på toppen.
Klatringen mot SØ1
Vi visste at det går en enklere rute til SØ1 via en snørenne lenger nord, men vi valgte å klatre førstebestigerruta(?) som går omtrent rett på ryggen fra skaret mellom SØ2 og SØ1. ruta var gradert til 4+, jeg er ikke veldig erfaren i klatring, så jeg kjente det kriblet noe voldsomt i magen da jeg så oppover diederet jeg skulle lede opp. Morten fortalte at cruxet lå øverst i diederet og at det omtrent ikke fantes tak der. Etter diederet lå klatringen på ca grad 2-3 men den var utsatt. Vi etablerte en standplass i bunnen av en renne, det var utsatt og ganske løst bare å komme seg til denne standplassen og jeg var redd for at psyken skulle svikte meg. ”sikring klar!” sier sondre, ”klatrer” svarer jeg og legger i vei. Første opptaket var opp en liten renne, jeg kom fort til bunnen av diederet der jeg fikk plassert en kamkile. Jeg klatret litt til langs diederet på helt greie fottak i venstresiden, de var i hvert fall greie nå da jeg hadde fått låne Sondres klatresko. Jeg satte flere sikringer og la merke til at den første kamkilen jeg hadde satt ikke tålte drag oppover, det gjorde ikke så mye nå da jeg hadde satt en del andre sikringer. Jeg klatret litt til og sto snart ved cruxet. Her fikk jeg satt en hex som satt som støpt, det var en deilig følelse! Fingrene begynte å bli litt kalde så jeg stakk i vottene mine og varmet dem litt. Jeg ble stående en liten stund for å få oversikt over alle fingertak og fottak, det var som morten sa svært lite håndtak, ved første øyekast var det faktisk ingen. Løsningen ble da å plassere beina veldig høyt for så å strekke seg opp og prøve å grippe etter en formasjon som så ut til å være mulig å få et par fingre nedi. Godt hjulpet av oppmuntrende ord fra alle tre som sto i bunn gikk det! Fingrene fant det lille taket og etter litt kaving var jeg på ”trygg grunn” med et stort smil om munnen!
jeg befant meg nå på et galleri, galleriet var fra 0,5 til 2 meter bredt men snø, vann og grus gjorde at jeg ble nødt til å sette en mellomforankring før jeg fikk kommet meg til toppen av galleriet der jeg satte standplass. Først ut var Askogvoll, han klatret på midten av tauet og måtte klipse sikringene inn på sin etterfølgende tauende for å unngå pendel når Sondre skulle klatre. Askogvoll hadde med seg en sekk som ikke var noen fordel da han nærmet seg cruxet. Plutselig kjente jeg at tauet strammet seg veldig hardt og jeg ble dratt mot sentralløkka på standplassen. Der hang Alex i stramt tau, en skremmende opplevelse men det gir en liten trygghet å se at standplassen faktisk holder! Hehe… dette fallet stoppet i Alex og han kom seg opp, dog med ganske blodige hender. Sondre kom seg også opp og han hadde ikke på seg klatresko så det må ha vært en utfordring. Neste taulengde gikk Sondre. Han måtte først snike seg forbi et svært luftig hjørne. På baksiden av hjørnet fant han det smartest å ta på seg stegjern. Foran seg hadde han nemlig en snørenne. Sikringsmulighetene var få, men han kom seg også opp, å klatre i fjell med dårlige sikringsmuligheter er lite koslig. Askogvoll og jeg fulgte etter på topptau og det var deilig å komme opp der jeg kunne ta av meg de forferdelig trange klatreskoene. Morten som hadde tatt turen opp snørenna/omgåelsen av 4+ diederet fant det best å snu pga dårlig tid, han ble hentet av Julia ved bilen etterpå.
Resten av ryggen var stort sett klyving, men denne klyvingen var ganske utsatt, man skulle helst ikke falle her da det ville resultert i et fint svev utfor det svære øststupet.
Vi kom oss opp og ble til slutt stoppet av noe som måtte være den siste hammeren. Jeg kjente igjen klatrepartiet i østsiden fra noen bilder. I vest så det ut som det gikk et galleri, og rett frem var det et svært bratt men samtidig veldig kort klatreparti. Sondre prøvde litt forskjellige ruter men endte opp med å sette en kamkile i en sprekk litt til venstre på hammeren og brukte denne som sikring og teknisk hjelpemiddel. Etter å ha fått opp både meg og Alex var seieren et faktum, toppen var nådd! Jeg tror vi alle sammen var svært lykkelige over å ha nådd toppen, spesielt tatt i betrakting at vi nærmest hadde gitt opp pga dårlig tid(bommen ved Valdresflya).
Etter et toppbilde ved mortens varde tok vi en kjapp rappell ned hammeren og så rasket vi oss ned ryggen og snørenna. Så var det bare å pakke sekken, spenne skiene og sette utfor. jeg har ikke ord for å beskrive mitt hat mot nedkjøringer på skare med mine elendige skiferdigheter, jeg kan bare si at det ble en del banning…
Returen gjennom Leirungsdalen føltes noe lang, men da vet man at pizzaen på Beito smaker ekstra godt!
Takk for en uforglemmelig tur med hyggelig turfølge!
| |
10,5 timer
25 km
1000 høydemeter
3 topper > 2000 moh.
Gjengen på vei innover Leirungsdalen. I bakgrunnen ruver Munken.
Det var ganske bratt opp Skarvflyløyftbrean. Vi måtte over en snøbro som lå over en stor sprekk. Ved å holde langt til venstre vurderte vi det som "trygt".
Jan Petter og Øyvind var på Tjønnholsoksle og fikk tatt bilder av oss på breen i fugleperspektiv.
Jan Petter og Øyvind var på Tjønnholsoksle og fikk tatt bilder av oss på breen i fugleperspektiv.
Klatring mot SØ1. Inntegnet rute: rosa er klatring, oransje prikk er standplass, gul er klyving/rusling. Sammenlign gjerne med Mayhassens bilde fra nesten nøyaktig to år tidligere http://fjellforum.net/download.php?id=11381 eller Mortens fra august 2005 http://fjellforum.net/download.php?id=994
Sondre, Bjørn-Even og Alexander på vei opp på SØ3
Bjørn-Even på vei opp på SØ3
Hurrasprell på SØ3
Mot Tjønnholstinden og Tjønnholsoksle sett fra SØ3
Tilbakeblikk mot Skarvflyløyftbrean (skisporene kan ses) fra SØ3.
Opp til SØ2
Standplass, klar for forsering av 4+(+!) cruxet
Mot 4+ cruxet i 1. taulengde. Det er der det er mye rødt fjell på venstre side i diederet. Bildet lyver når det gjelder helningsvurdering, og det er omtrent ingen nyttige formasjoner selv om det ser slik ut.
Bjørn-Even leder 1. taulengde
Bjørn-Even forserer 4+ cruxet!!!
Klarer du å se oss tre som klatrer?
Mot venstre fra ryggen til SØ1.
Siste "taulengde" gjøres klar. Problemet er et kort, dog utsatt opptak rundt grad 5 (grad 4 mer til høyre, og 3+ helt i østsiden, men dårlig sikret) der vi kom oss opp med litt teknisk hjelp.
Tilbakeblikk mot SØ3 fra ryggen mot SØ1.
Bjørn-Even under siste klatreopptak til SØ1
Sondre studerer den siste hammeren på SØ1
JAAAA:D Vi er på SØ1!
Flanken opp mot Skarvflyløyfttinden.
Utsyn ned i vestsiden fra SØ1.
Mot Austre Leirungstind, rett hitenfor denne er en renne som Mayhassen sikler etter. ;)
Alex i kort rappell ned det vanskelige punktet rett sørøst for SØ1.
Farvel Skarvflyløyfttindane! Bjørn-Even sliter seg ned bratta på breen.
Fint føre ned Leirungsdalen. Men stygge scooterspor!
Valdresflye 09.05.10.
Været ble bare bedre og bedre denne dagen, her poserer jeg på en stein med Besshøe og Besseggen/Veslfjell bak.
Kart over ruta:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar