Høgvagltinder

Skrevet av Sondre

Denne dagen hadde vi egentlig tenkt å gå Svellnosbrean rundt, men da vi våknet til tåke, regnbyger samt å finne ut at yr.no hadde endret værvarselet i løpet av natten valgte vi å endre planen. Bjørn-Even og Olav ville klatre i nærheten av Leirvassbu mens jeg dro for å bestige Høgvagltindene. Jeg syklet fra Leirvassbu inn til der stien mot Gjendebu tar av mot venstre. Deretter fulgte jeg en vardet sti sørover nordryggen på Høgvaglmassivet frem til Høgvaglbreen. Steinene var såpeglatte av regnværet så det fristet veldig å følge breen. Jeg visste av satellittkart at nedre del ikke hadde sprekker, men øvre del derimot har dype og lumske sprekker… Dermed gjorde jeg det man ifølge boka aldri skal gjøre – vandre alene på bre og uten tau. Nedre del var helt avsmeltet og hadde såkalt blomkålis som ga noe friksjon til fjellskoa. Etter hvert møtte jeg den ene sprekken etter den andre som jeg spratt over, men til slutt ble sprekkene større og jeg måtte gå i sikksakk for å finne steder jeg kunne hoppe over. Etter hvert hadde jeg rotet meg skikkelig bort og var omkranset av endeløse og skumle bresprekker som jeg ikke klarte å sprette over! Jeg fikk en skikkelig ekkel magefølelse, jeg pratet med meg selv og sa at jeg var en idiot som klarte å rote meg inn i denne situasjonen. Faen heller om jeg skal ende livet mitt i en bresprekk!! Nå gjaldt det bare å roe seg ned, tenke litt rasjonelt og lete etter utveier. Et sted klarte jeg å passere den siste store sprekken ved å gå litt ned i den på en snøhylle og deretter klore meg opp på andre siden. Idioti, jeg vet det…

Nå kunne jeg endelig puste lettet ut og ta sikte mot Midtre Høgvagltind sin østrygg. Været ble bedre og i enkelte øyeblikk var det til og med perioder med solgløtt! Etter en matbit på toppen sprang jeg bort til sørtoppen. Deretter bar det i retning Vestre Høgvagltinden. Ned fra Midtre var det tett med såpeglatt navlelav på steinene som gjorde at tempoet ble redusert betraktelig. På Vestre kom jeg opp i tåka så visitten ble heller kort. Uten å ha lest om ruta tidligere ville jeg forsøke å trekke ned mot Høgvaglhøi og deretter gå rett mot Gravdalsveien. På kartet så det ut som at det kunne gå, men det var jammen brattere enn antatt! I nordøstsiden var det skrenter overalt, men et sted fant jeg en rute ned via hyllegallerier ned på en snøfonn. Puh!

Dermed kom jeg meg ned i Gravdalen og bort til veien. Jeg orket ikke å gå langs denne veien over tid så jeg jogget hele veien bort til sykkelen og videre til Leirvassbu. Dette ble en i utgangspunktet enkel tur som i perioder ble gått med høy puls og høyt adrenalinnivå.

Turdata:

4,5 timer

14 km

1150 høydemeter

På vei oppover ryggen mot Høgvaglbreen. Vestre Høgvagltinden er toppen bak.

Lumske sprekker på Høgvaglbreen, men disse er langt fra de verste som måtte forseres.

Mot Søre Høgvagltinden sett fra nordøstryggen til Midtre.

På vei oppover nordøstryggen til Høgvagltinden. Enkle klyvepunkter her og der.

Søre Høgvagltinden.

På toppen av Midtre Høgvagltinden!

Vestre Høgvagltinden sett fra Midtre.

Midtre Høgvagltinden sett fra Søre.

Ryggen ut Høgvaglhøi. Det var brattere enn antatt å gå ned flanken til høyre her!

Hyllegalleriene jeg fulgte ned.

Der kom jeg ned fra ryggen.

Kart over ruta: