Tinderanglerne: Brenibba og Holåtinder

Skrevet av Sondre

Så var tiden inne! Etter en lang og kald vinter kom våren og varmen, da man kan kose seg i fjellet, kle seg tynt og bli solbrent. Meteorologen lovte at varmen skulle komme denne helgen, og det gjorde den! Jeg plukket opp Øyvind på Asker stasjon og vi stevnet vestover til hytta mi i Stryn. Vi delte broderlig på kjøringen, og Øyvind hadde ikke glemt gamle kunster selv om han ikke hadde holdt i et bilratt siden sommeren.

Brenibba (2017) – lang motbakke til en vakker nunatak

Våknet opp til skyfri himmel! Man kommer ikke nærmere paradis når det er skyfri himmel i dette området. Optimistiske kjørte vi innover den vakre Lodalen på vei mot Bødalsseter. Omgivelsene ved Lovatnet er nasjonalromantikk på sitt beste. Høye fjell vokter på alle kanter over et bregrønt vann omgitt av grønne bjørker og blomster. Og lang inne ved dalbotnen over enslige gårder dukker selveste Jostedalsbreen opp. Dette får hjertet til å hamre godt over terskel som man sier på fagspråket.

Spente var vi på om hvor langt det gikk an å kjøre opp Bødalen. Vi var forberedt på at vi måtte starte helt nede ved Lovatnet, men heldigvis fikk vi kjøre opp til 300 moh. Her lå et enormt snøskred som sperret videre ferdsel med bil. Svetten kom raskt mens vi trasket opp til sætra, makan til varm dag! Praten går usedvanlig lett med Øyvind som turfølge, to over gjennomsnittlige fjellinteresserte har alltid noe å snakke om. Heldigvis var skaren fast og fin innover fra Bødalsseter så det gikk relativt raskt inn til Fessene. Den bratte sommerstien langs med fossen var snødekt så vi måtte ty til en omgåelse på venstresiden. Vi kranglet oss gjennom bjørkeskogen, og etter mange hissige gloser var vi kommet over tregrensen. Begge ville gjerne komme seg raskt ut av bjørkeskogen mtp at det kanskje kunne komme snøras fra Skålefjellet, noe det ikke gjorde.

Ovenfor Fessene slang vi fra oss sekken, brettet ut liggeunderlaget og koste oss i sola en halvtimes tid. For første gang hadde jeg tatt med 1,5 liter Fanta på tur. Jeg tror dette var litt av grunnen til at jeg følte meg slapp gjennom hele dagen, best med vann på tur synes jeg. Brus kan drikkes etterpå. Vi prøvde å følge en slakere og mindre skredfarlig trasé langs elva opp mot Kåpevatnet. Det vi ikke var at på denne ruta måtte en bratt skrent forseres! Etter noen vurderinger fant vi en bratt flanke som ledet oss opp av skrenten. Jeg hadde hjertet i halsen opp her, men jeg visste at dersom jeg utløste et skred ville jeg ikke dø i alle fall.

Etter noen høydemeter til stod selveste Brattbakken for tur. På forhånd hadde jeg studert GIS skredkart og vurdert at den ikke skulle være skredfarlig. Men når vi stod i bunnen av denne bratte bakken ble jeg litt i tvil. Ingen andre skispor var å se heller... Vi gjorde uansett et forsøk, og heldigvis kom begge seg opp bakken etter mye Z-gåing. Ingen drønn eller skredtegn var å registrere heller. Lodalskåpa var virkelig et majestetisk syn idet vi strøk innover Bohrsbreen, jeg hadde vært her en gang tidligere sommeren 2005, men da var landskapet innhyllet i tåke. I dag var det derimot ikke én sky på himmelen, rett og slett himmelsk!

Merket at kroppen var skikkelig slapp i dag, og det var deilig å endelig komme frem til varden på Brenibba for deretter å legge seg ned på liggeunderlaget. På toppen var det allerede kommet to karer fra før. De hadde slått opp et telt og skulle ligge over til neste dag, for et flott sted å ha toppovernatting! Her har man enestående utsikt til alle kanter. Breheimen, Jotunheimen, Sogn, Jostedalsbreens hvite flater, Nordfjord, Sunnmøre og ikke minst Lodalskåpa innebefatter synet man har herfra. Selv om Øyvind hadde vært her tidligere i 1998 angret han ikke på at han tok en ny tur til denne kremtoppen. Han mener faktisk at utsikten herfra er bedre enn fra Lodalskåpa, dit teltkarene skulle ta en kveldstur til. For oss holdt det med Brenibba i dag siden begge allerede hadde vært på Kåpa.

Etter hvert måtte vi dessverre ta farvel med Brenibba. Returen gikk raskt unna på ski. Nå kom det også en del skyer sigende inn fra vest som skygget for sola. Dette gjorde de bratte utforkjøringene til en mer spennende opplevelse siden konturene ble visket ut. Ved Fessene var snøen såpass myk at vi droppet bjørkeskogen og heller forsøkte oss på sommerstien. Den var vanskelig å finne siden jeg ikke hadde vært her siden 2005, og ingen av oss ønsket å gjøre noen «Midtmaradals-tabber» på nytt ved å prøve seg på blindveier. Til slutt fant vi riktige rute. Snøen var hardere her nede, så tærne fikk kjørt seg av all sparkingen til trinn i snøen. Deretter seilte vi harmonisk ned til Bødalsseter og bilen. Turen ble feiret med deilig Grandiosa på hytta i Stryn!

Turdata:
10t 20min
28,5 km
860 høydemeter
1 topp > 2000 moh.

Holåtindane – revansjetur i Skjåkfjella

Holåtindane hadde jeg tidligere forsøkt meg på i påsken. Da måtte jeg snu ovenfor Tundradalsbotnen grunnet uvær inne ved Holåtindane http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=20520&highlight, men nå var hevnens time inne. Etter en god natts snøvn ryddet vi ut hytta, kjørte over Strynefjellet og inn den elendige veien inn til Sota Sæter (de burde virkelig tette igjen alle hullene veien har). Været var overskyet, men vi stolte blindt på yr.no og håpet at det sulle bli bedre. Snøen holdt godt oppover bjørkeskogen, og tempoet var bra oppover de 700 høydemeterne til Sottjørnin. Her oppe skiftet været fra å være overskyet til å bli knallblå himmel. Det var et tydelig skyskille her mellom øst og vest. Heldigvis lå Vestre Holåtinden (2039) badet i sol langt der inne!

Vi så enkelte antydninger til sporene mine fra påsken, men stort sett var de blåst igjen. Innover mot Grøntjørni kom Holåtindane bare nærmere og nærmere, det var til å få vann i munnen av. Fellene mine var blitt fuktige opp fra Sota Sæter og begynte å kladde i den tørre snøen her oppe. Jeg prøvde i stedet å smøre på Blå extra i bakkene opp mot Holåbreen. Men den smurningen hjalp ikke det minste, i stedet ble det et helvetes bakglatt blodslit opp disse 400 høydemeterne preget at fiskebein og banning. Tiden rant som en foss... Det siste stykket opp til skaret sør for Ytre Gjelhøi bare lukket jeg øynene og håpet at jeg snart var fremme. Slitet var totalt lagt i glemmeboksen da vi fikk se hvor fantastisk det så ut i drømmeland her ved Holåbreen!! Holåtindane lå badet i sol, og bak der lå Jotunheimen. Dette synet var verdt turen i seg selv.

Bak oss så vi at skyfronten nærmet seg oss igjen. Helvete heller, nå som det var så fint! Vi dro ufortrødent videre bort til ryggen øst for Midtre Holåtinden (2047). Her la vi fra oss sekkene og rant bort til bakken opp mot Austre Holåtinden (2043). Ryggen opp dit var delvis småisete, men vi kom oss opp. Skyene skjermet dessverre for sola akkurat da vi fikk tatt på toppvarden. Bildene blir så mye kjedeligere uten sol dessverre, men vi fikk bare tenke tilbake på hvor heldige vi har vært med været tidligere på turen. Øyvind hadde nesten gått tom for drikke og måtte begynne å stappe snø oppi flasken, i tillegg blandet han denne slushen med is-tepulver, en fin kombinasjon! I grunn var det nesten fint at den brennende sola forsvant slik at vi ikke nisvettet bort dyrebar væske.

Sprang tilbake til sekkene og drakk litt før vi la i vei opp på Midtre Holåtinden. For å spare på væsken byttet vi på å tråkke spor oppover. Etter Midtre gikk vi ned igjen til sekkene og skiene for så å runde rundt og ta Vestre. Ble litt overrasket over hvor bratt bakke det var på slutten til denne toppen, men det gikk i alle fall ikke noen skred. Jotunheimen lå fortsatt badet i sol, der har det nok vært en fantastisk flott dag! Turen blir ikke den samme uten den vakre kveldssolen med på kjøpet. Returen til Sota Sæter gikk mye raskere enn turen frem. Fellene hadde fått tørket seg utenpå sekken og fungerte fint opp bakkene til Sottjørnin. Deretter vinket vi farvel til hverandre og krysset fingrene for at vi overlevde bakken ned til Sota Sæter. Jeg brukte en statisk plogeteknikk, mens Øyvind foretrakk Z-svinger. Heldigvis var ikke snøen spesielt råtten i bjørkeskogen så vi slapp unna med noen enkle fall på stompen. Denne bakken var Øyvind helt sikker på at han IKKE skulle lure dama til å kjøre ned på ski! :) Lomburgern måtte dessverre utebli siden vi ankom Esso`n litt over stengetid (kl. 22), så redningen ble den døgnåpne stasjonen på Otta (godt ikke Valdresflya var åpen i grunn). Hjemme var vi ikke før 4-5 tiden, så det var en trøtt Øyvind som skulle i avdelingsmøte senere på morgenen. Jeg kunne heldigvis ta meg studiedag og sove helt ut til kl. 14, hehehe! En ting har jeg lært, å smøre meg mer enn én gang før turen. Da jeg så meg i speilet neste dag lignet ansiktet mitt mer på en moden tomat...

Turdata:

10t 40min
32,5 km
2100 høydemeter
3 topper > 2000 moh.

Tusen takk for en fantastisk helg Øyvind!

Nydelig morgen i Stryn!

Øyvind på vei oppover veien i Bødalen.

To monsterskred sperret øvre deler av veien i Bødalen.

Tidlig vårsteming like ved Bødalsseter.

Bødalsbreen.

Nå er vi kommet opp til Kåpevatnet. Bak venter Brattbakken til Bohrsbreen.

Lodalskåpa (2083) sett fra Bohrsbreen er uten tvil et storslagent syn!

Innover mot Brenibba i bakgrunnen.

Øyvind og meg på Brenibba (2017)! Jostens flate vidder i bakgrunnen.

Panorama 1 fra Brenibba. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=21952

Panorama 2 fra Brenibba. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=21951

Vi møtte to karer som skulle overnatte på Brenibba.

Utsikt nedover mot Stordalen.

Småekkelt med hard snø ned sommerruta ved Fessene.

Etter 700 høydemeter opp fra Sota Sæter venter dette flotte synet mot bla. Vestre Holåtinden (2039) ved Sottjørnin.

Øyvind med Tundradalen i bakgrunnen.

Kremtoppen Tundradalskyrkja (1970) viste seg også frem i all sin prakt.

Dette flotte utsynet som møtte oss ved inngangen til Holåbreen var verdt turen i seg selv. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=21944

Austre Holåtinden (2043) sett fra vest.

Jeg svever i lykkerus på Austre Holåtinden!

Panorama fra Austre Holåtinden. Billedlink: http://fjellforum.net/download.php?id=21941

Øyvind kjenner at det er hardt å være tinderangler iblant, spesielt når man går tom for drikke... Her hviles det mot Midtre Holåtindens (2047) toppvarde. Vestre Holåtinden bak.